En mann med en misjon

Bergens Tidende, 01.09.2017

Leif Ove Andsnes

Sibelius

Sony Classical

Leif Ove Andsnes gjenoppliver glemt klavermusikk

  

Leif Ove Andsnes’ mange Grieg-innspillinger er legendariske. Han har også utgitt fine tolkninger av danske Carl Nielsen. Og nå har han da tatt tak i den tredje av de store nordiske komponistene, finske Jean Sibelius.

Men vent. Sibelius er jo slettes ikke klaverkomponist. Han er orkesterverkenes mann – komponisten med de sju symfoniene, de store suitene, de nasjonalromantiske tonediktene. Jo visst, men Sibelius skrev faktisk også klavermusikk. Ganske mye, egentlig. Verkfortegnelsen hans rommer over 150 solostykker for klaver. Som stort sett alle er glemt.

Det er mange gode grunner til at det meste av klaverproduksjonen til Sibelius gikk i glemmeboken. Riktignok var han selv en glimrende pianist, men han hadde visst egentlig ikke sans for klaverets klang. Han skrev i alle fall nesten ingen større klaverkomposisjoner. Og mange av de korte klaverstykkene hans ble skrevet av hensyn til en alltid skrantende privatøkonomi: Notene skulle selges på tidens lukrative marked for amatørpianister.

«Jeg skal være den første til å innrømme at klavermusikken til Sibelius er av ujevn kvalitet», sier Andsnes i tekstheftet til den nye platen. Men trekker så fram en håndfull stykker som fortjener å bli husket, stykker som kronologisk spenner fra tidlig 1890-tall til årene omkring første verdenskrig.

Framførelsen av disse stykkene er slik vi forventer det av Andsnes: Teknisk perfekt, stor, nyansert klangpalett, virtuos og briljant når det kreves, inntrengende og avdempet i de lyriske partiene. Men musikken selv er nettopp, som han sier, «ujevn». Og ofte merkelig pregløs. Her er ingen samlende karaktertrekk, ingen markante melodiske grep eller klanger, ingenting som sier: Dette er Sibelius. Til gjengjeld minner musikken ofte om alt mulig annet. Her er spor av Liszt, av Schumann, av Rakhmaninov. Og mye er simpelthen anonym salongmusikk som kunne være skrevet av hvem som helst i samtiden.    

I tekstheftet til platen sier Andsnes at han er «on a mission», at han har en misjon, at han vil dra klavermusikken til Sibelius ut av skyggene. Det er noe av en jobb han har påtatt seg der. Og det er nærliggende å tenke «mission impossible» om prosjektet hans. Men – som i filmene av samme navn – lykkes det etter hvert å overvinne hindringene. Og det blir en slags happy end. I alle fall har Andsnes organisert stoffet slik at det er et vendepunkt cirka midtveis på platen. Her kommer først en sonatine, deretter to karakterstykker – Björken og Granen. Og til sist en rekke bagateller og skisser. Det er fremdeles ikke «stor» musikk, men sjarmerende småstykker, fulle av særpreg og interessante former. Det er stykker som folder seg ut og blomstrer opp, jo mer du lytter til dem.  Og som kanskje vil få deg til å gå tilbake og lytte etter glemte kvaliteter i de andre stykkene på platen.