Heftig og begeistret avslutningskonsert

Bergens Tidende, 09.06.2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck og Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, piano
Bergen Domkor
Kjetil Almenning, kordirigent
Eivind Aadland, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Grieghallen

Festspillsjef Lars Petter Hagen opptrådte som munter, veltilfreds konferansier på den tradisjonelle avslutningskonserten i Grieghallen onsdag kveld. Og han hadde all grunn til å være både munter og veltilfreds: Årets festspill har, i alle fall musikalsk sett, vært noen av de mest vellykkede på mange år – med store, sjelsrystende forestillinger i Grieghallen og et vell av spreke, spennende konserter rundt om på byens scener.

Ikke rart at festspillsjefen ble møtt av et heftig og begeistret publikum som brøt ut i spontan applaus ved enhver anledning.

Det var kun to komponister på kveldens program, to komponister fra Bergen: den «glemte» eller oversette Anne-Marie Ørbeck (1911-96) som har vært trukket frem i lyset ved flere anledninger under årets festspill. Og så Edvard Grieg, naturligvis, med den tradisjonelle fremføringen av klaverkonserten hans.

Det startet med to korte stykker kormusikk av Ørbeck, fint fremført av Bergen Domkor under ledelse av Kjetil Almenning: «Heimhug» for mannskor til tekst av Hans Henrik Holm og «Vårt land» for blandet kor til tekst av Arnulf Øverland.

Og da var det tid for Ørbecks Symfoni i D-dur. Den er skrevet i 1944, men først uroppført ti år senere, i 1954 – av Bergen Filharmoniske Orkester.

Da jeg hørte portrettkonserten med Ørbecks musikk i Håkonshallen i siste uke, skrev jeg at verkene hennes pekte i ulike retninger og at de ikke ga noe samlet inntrykk av henne som komponist. Men at bildet kanskje ville bli klarere på avslutningskonserten med fremføringen av hennes Symfoni.

Onsdag kveld ble bildet vel noe klarere. BFO ledet av Eivind Aadland ga i alle fall Ørbecks symfoni en god, lojal tolkning. Vi hørte en på mange måter «typisk» symfoni – bygget opp etter det klassiske skjemaet med tre avvekslende satser – allegro, larghetto, allegro. Verket er velskrevet med mange fine detaljer i de ulike instrumentgruppene. Tonespråket er fritonalt, og det hviler en lett senromantisk klang over symfonien – samtidig med at man av og til også hører svake ekkoer av norske folketoner.

Alt i alt: godt håndverk, en sympatisk komposisjon, ingen tvil om det. Men, likevel: Som helhet virker symfonien temmelig blek og retningsløs. Det er som om det ikke er noe samlende prosjekt bak musikken. Som om det mer er snakk om en stiløvelse enn om et ferdig, avrundet verk.

Etter pausen ble det da Griegs op. 16, klaverkonserten, som i nesten alle årene har vært aller siste verk på festspillprogrammet. Tysk-japanske Alice Sara Ott som skulle vært solist, hadde måttet melde avbud på grunn av en skade. Og med kort varsel hadde Leif Ove Andsnes, «pianisten fra Kalfaret» som Lars Petter Hagen introduserte ham, sagt seg villig til å steppe inn og overta solostemmen.

Griegs a-moll konsert er på et vis signaturverket til Andsnes. Han fikk sitt store gjennombrudd som pianist da han spilte konserten på Festspillene i 1988, bare 18 år gammel. Han har innspilt konserten på plate flere ganger, med stor suksess. Pluss at han har spilt den på Festspillenes avslutningskonsert tre ganger, senest i 2002.

I dag, 21 år senere – hvordan spiller han denne solostemmen nå? Like fantastisk og like overrumplende som før. Og samtidig helt annerledes. Klarheten, omsorgen for de ømme, lyriske passasjene – alt er slik vi husker det. Men i tillegg har tolkningen hans fått ekstra modenhet og dybde. Han legger inn en voldsom, maskulin kraft i de virtuose passasjene, og gir hele verket en mørk, ekspressiv klang jeg ikke husker å ha hørt før.

En fantastisk pianist som er i stand til å trekke stadig nye kvaliteter ut av Griegs klaverkonsert. Og et fantastisk punktum for Festspillene 2023.

Stående applaus. Tre-fire fremkallelser. Og så til aller sist Andsnes ved flygelet, tre ekstranumre, tre solostykker – først bevegende tolkninger av to korte stykker av Anne-Marie Ørbeck hentet fra arkivet i Universitetsbiblioteket: «Melodi» og «Capriccio», begge skrevet i 1931. Pluss til aller sist en liten «Lokk» av Grieg.

En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

En fantastisk start på plateåret 2022

Bergens Tidende, 14.01.2022

 

Lise Davidsen, Leif Ove Andsnes
Edvard Grieg
Decca

I fjor sommer dro Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes til Bodø og ga konsert med bare Grieg-sanger på programmet. Nye koronarestriksjoner satte en stopper for videre turnévirksomhet med disse sangene. Men Davidsen og Andsnes rakk i alle fall å innspille programmet på plate i Bodø. Og takk for det!

Det er denne innspillingen som nå åpner det klassiske plateåret 2022. Og den er intet mindre enn en sensasjon, en milepæl i Grieg-diskografien.

De siste årene har Lise Davidsen slått igjennom på de store, internasjonale operascenene. Hun har blitt kjent som dramatisk Wagner-sopran, med strålende, stemmemessig velde og kraftige utblåsninger i det aller høyeste registret. Men nå gjelder det altså Griegs små, intime sanger. Og på forhånd kunne en da kanskje lure på om hun ville klare omstillingen, nedskaleringen til dette mindre formatet.

Men det var ingen grunn til uro. For på denne platen er det ikke noe stemmemessig overkill fra Davidsen sin side. Det er simpelthen imponerende hvordan hun tilpasser seg de mindre dimensjonene i Griegs musikk og finner frem de mest subtile, dempede klangfargene i stemmen sin. Det er som om arbeidet med Grieg-sangene har utvidet og nyansert hennes store, vokale palett.

Første verk på platen er «Haugtussa» (Op. 67), Griegs tonsettinger av sju dikt fra Arne Garborgs syklus om den synske jenta Veslemøy. Slik Grieg har utvalgt de sju diktene, danner de en liten, komprimert fortelling. Vi møter jenta, vi opplever hennes forelskelse og etterpå hennes sorg når hun mister kjæresten sin.

Davidsen former disse sju fragmentene til et stort sammenhengende univers. Hennes erfaringer fra operascenene har gitt henne et omfattende repertoar av musikalske virkemidler – slik at hun både kan opptre som den syngende Veslemøy og samtidig være en forteller som betrakter og fremstiller jenta utenfra.

Davidsen er den ville, utemmede Veslemøy som spiller ut sine erotiske lengsler i «Elsk». Og hun er den medfølende fortelleren som maler frem den mørke moll-stemningen i «Vond dag» da jenta er blitt sveket av kjæresten sin. Det er aldri snakk om enkle, musikalske illustrasjoner her. Davidsen fremstiller alle de mange synsvinkelskiftene alene ved hjelp av nyanser i stemmebruken sin.

Og ved klaveret understøtter Andsnes henne på veien inn og ut av fortellingen samtidig med at han legger til sine egne musikalske kommentarer. For også han har denne særegne evnen til å fylle den enkelte musikalske frasen med fortellende innhold, få den til å fremheve subtile nyanser og legge frem nye perspektiver på historien.

Det er to andre komplette sangsykluser på platen: De seks tyske sangene (Op. 48) til tekster av blant andre Goethe og Heine pluss fem sanger til tekster av den relativt ukjente danske forfatteren Otto Benzon (Op. 69). Ingen av dem har samme indre tematiske sammenheng som «Haugtussa», men alle rommer serier av fine, stemningsfulle øyeblikk – hør for eksempel den vakre kjærlighetssangen «Ein Traum» fra Op. 48 eller den stillferdige, sorgfulle meditasjonen i «Ved Moders Grav» fra Op. 69.

I tillegg får vi presentert en lang rekke kjente og kjære sanger hentet fra ulike deler av Griegs produksjon, blant annet H. C. Andersens «Jeg elsker deg» (Op. 5) og de populære Vinje-sangene «Ved Rondane» og «Våren» (fra Op. 33) – det hele fremført i sublimt, innforstått samspill mellom Davidsen og Andsnes som får alle de betydningsfulle detaljene i tekst og musikk til å stråle og funkle. 

En fremragende utgivelse. Og en fantastisk start på plateåret 2022.

Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

Fantastisk åpning av konsertlivet

Bergens Tidende, 01.10.2021

Franz Schubert: Die schöne Müllerin og Winterreise
Matthias Goerne, baryton
Leif Ove Andsnes, piano
Håkonshallen

For en forrykende uke det har vært! En uke på sangens vinger, en uke i Schuberts tegn.

Siste lørdag ble de norske koronarestriksjonene fjernet. Det ble igjen mulig å gå på konsert uten publikumsbegrensninger. Og på tirsdag satt vi da i Håkonshallen, tett sammen i en fullsatt sal, og hørte den fantastiske tyske barytonen Matthias Goerne synge Schuberts syklus «Die schöne Müllerin» akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Og ikke nok med det – dagen etterpå ble det igjen konsert med Goerne og Andsnes, nå med «Winterreise», Schuberts andre store sangsyklus. Samme sted og fullsatt sal.

«Die schöne Müllerin» og «Winterreise» er komponert med fem års mellomrom på 1820-tallet, men de er ganske forskjellige, både musikalsk og tekstmessig, og gir Goerne anledning til å fremvise alle sider av sitt formidable talent. 

«Die schöne Müllerin» er en lang, sammenhengende musikalsk fortelling. Igjennom tjue sanger hører vi historien om en farende svenn som tar arbeide hos en møller. Han forelsker seg i møllerens datter, hun avviser ham og han drukner seg i elven som driver møllehjulet.

Goerne bruker alle sine dramatiske evner til å folde denne historien ut.

Han «spiller» de ulike figurene, fremviser dem fysisk på scenen – vi ser møllerdatteren og hennes far, vi ser møllersvennen og rivalen hans, den farlige jegeren. Goerne karakteriserer figurene vokalt – stemmen hans er kraftig, med maskulin dybde og tyngde. Men den har også en spennvidde som gjør det mulig for ham å gå helt opp i tenorenes lyse område og fremstille den unge møllerdatteren tvil.

Vi hører og forstår figurene i situasjonen, men Goerne får oss samtidig til å se dem utenfra. Vi skjønner møllersvennen misforståelser og mistolkninger. Og vi hører alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Leif Ove Andsnes er Goernes oppmerksomme ledsager på reisen gjennom dette omskiftelige landskapet. Han viser frem alle de brå melodiske kastene og harmoniske stemningsskiftene i Schuberts musikk. Og han spiller overgangen fra dur til moll i «Tränenregen» så frysende kaldt at vi allerede på midten av reisen forstår hva som kommer til å skje med denne naive møllersvennen.

Det ligger også en liten fortelling i «Winterreise»: En mann kommer til en fremmed by, møter en ung kvinne, forelsker seg og blir avvist. Men fortellingen er egentlig bare det skissemessige utgangspunktet for noe langt mer. For slik Goernes fremstiller dette verket, blir «Winterreise» først og fremst en beskrivelse av en psykologisk tilstand, en nesten modernistisk samling musikalske fragmenter og bilder av tap og sorg.

Igjennom de 24 sangene fremstiller Goerne disse bildene med sublim dramatisk og musikalsk innlevelse. Vi «ser» denne mannen, «ser» ham drive omkring i et vinterlig landskap der alt minner ham om tapte muligheter. Og vi hører ham, hører hans knuste forhåpninger, hører hans plutselige utbrudd av rasende fortvilelse mens sorgen etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel – inntil han i den aller siste sangen møter Døden i skikkelse av en gammel lirekassemann.

Det er ingen som bedre enn Goerne forstår å synge frem alle disse nyansene i Schubert musikk slik at «Winterreise» blir et stort, rystende psykodrama. Og det er ingen som bedre enn Leif Ove Andsnes forstår å fange opp alle musikkens sprikende signaler og kontraster og gjøre klaverstemmen til en selvstendig med- og motspiller på reisen gjennom Schuberts vinterlandskap. 

For et makkerpar!

Musikalsk nasjonalisme i Rosendal

Bergens Tidende, 09.08.2021

Rosendal Kammermusikfestival
Leif Ove Andsnes, KonstKnekt, Per Arne Glorvigen, Zlata Chochieva, Josef Špaček m.fl.
Baroniet Rosendal

«Det er veldig godt å se dere» … sa Leif Ove Andsnes torsdag kveld da han ønsket publikum velkommen til Rosendal Kammermusikkfestival 2021. Gleden var gjensidig.

Siste år måtte han avlyse festivalen fordi reiserestriksjoner og smittevern gjorde det umulig å bringe musikere og publikum sammen i Rosendal.

Men i år lyktes det altså. Og godt var det, godt å være på festival igjen — nesten som før pandemien, men ikke helt: For også i år var det utenlandske musikere som ikke kom seg til Norge grunn av reiserestriksjoner — noe som førte til endringer i det opprinnelige programmet. Det var også sterke begrensninger på hvor mange tilhørere som fikk lov å være til stede i Baroniets store konsertsal. Og i tillegg var alle konsertene temmelig korte og ble avviklet uten pauser.

Men uansett: det var herlig — og ganske emosjonelt — å være her igjen og få være med på fire intense dager med levende kammermusikk fra morgen til kveld.

Festivalens motto var «Fra mitt hjemland» — for i år hadde Andsnes satt seg fore å presentere musikk som dyrker det nasjonale særpreget, spesielt musikk som søker å bygge opp en nasjonal musikalsk identitet ved å føre elementer fra hjemstavnens folkemusikk inn i kunstmusikken.

Mottoet «Fra mitt hjemland» er hentet fra et verk av den tjekkiske komponisten Bêdrich Smetana, og det var nettopp nasjonalromantisk musikk fra det sene 1800-tallets Østeuropa som dominerte på festivalprogrammet — med Smetanas landsmand, Antonín Dvořák, som hovedperson og med sideblikk til for eksempel vår egen Edvard Grieg og — noe uventet — til den moderne argentinske tangomesteren Astor Piazzola.

Man kunne kanskje bli litt nervøs over denne fokuseringen på det nasjonale, spesielt med tanke på den voldsomme dyrkingen av nasjonale identiteter som pågår i tidens autoritære østeuropeiske regimer. Knut Olav Åmås fra Stiftelsen Fritt Ord som holdt festivalens åpningstale, advarte i alle fall om nasjonalismens destruktive sider, blant annet med henvisning til mellomkrigstiden og til nazistenes bruk — eller misbruk — av nasjonale uttrykk i musikk og bildekunst.

Men det var faktisk ingen grunn til bekymring. Det meste av den musikken som ble spilt på konsertene i Rosendal, var av det ytterst fredelige slaget — ingen aggressiv nasjonalisme her, men en fint avstemt blanding av underholdende musikk og store, krevende verk, alle med innslag av ulike folkemusikalske elementer.

Åpningskonserten var et godt eksempel i så måte. Det unge kammerensemblet KonstKnekt innledet med en spenstig fremføring av Dvořáks slaviske danser. Og til avslutning ble det mer Dvořák, nå hans klaverkvintett nr. 2 (op. 81) — flott spilt av Andsnes sammen med Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Her var den folkemusikalske fargeleggingen kanskje mest tydelig i den vakre, melankolske andresatsen som er basert på en «dumka», et gammelt slavisk melodimønster.

Og innimellom disse to stykker Dvořák var vi en tur i Argentina og hørte Piazzolas «Le grand Tango» med Per Arne Glorvigens bandeneon og Øivind Gimses cello i lekende, improviserende samspill akkompagnert av musikere fra KonstKnekt.

Det ble spilt mye god og spennende musikk de neste dagene — så mye at det ikke er mulig å nevne alt. Men fra fredagens konserter kommer vi i alle fall til å huske russiske Zlata Chochievas forrykende fremføring av Béla Bartóks eneste klaversonate (Sz. 80), et verk der klaveret nærmest fungerer som slagverk og brukes til å gjenskape komplekse, rytmiske mønstre fra ungarsk og rumensk folkemusikk.

Og fra fredag kveld: Leif Ove Andsnes alene ved flygelet med Dvořáks «Poetiske tonebilder» (op. 85) — tretten musikalske meditasjoner og fantasier over romantiske situasjoner og stemninger. Verket blir sjeldent spilt, men slik Andsnes fremførte det — med store uttrykksmessige kontraster fra det mest sårbare og vare til det mest eksplosivt kraftfulle —  ja, da rykket dette oversette verket helt frem i den musikkhistoriske forgrunnen.

Leif Ove Andsnes alene på scenen i Rosendal med kraftfull fremføring av Dvoráks «Poetiske tonebilder». Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

Lørdag ble det enda mer Dvořák og enda mer nasjonalistisk farget musikk, men nå inspirert av amerikanske folketoner. Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello) fant sammen igjen og ga oss en stormfull tolkning av den «amerikanske» strykekvartetten (nr. 12) der Dvořák leker med former og temaer vi kjenner igjen fra Midtvestens square dances og hoe downs. 

I tillegg ble det en liten norsk avdeling der vi blant annet fikk høre Johan Dalene i en suveren tolkning av Griegs Fiolinsonate nr. 2 akkompagnert av Andsnes.

Senere på dagen guidet Per Arne Glorvigen publikum gjennom Piazzolas musikalske Buenos Aires. Og sent lørdag kveld fikk vi da endelig høre det verket som hadde gitt festivalen sitt motto: Smetanas «Fra hjemlandet» — fyrig fremført av den unge, tjekkiske fiolinisten Josef Špaček sammen med Zlata Chochieva på klaver.

Festivalens tittelverk – Smetanas «Fra hjemlandet» – fyrig fremført av fiolinisten Josef Špaček og pianisten Zlata Chochieva. Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Rapport fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende, 11.06.2021

Mozart Momentum – 1785 
Leif Ove Andsnes 
Mahler Chamber Orchestra 
Sony Classical

Med prosjektet «Mozart Momentum» tar Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra for seg Mozarts eventyrlige produktivitet i årene 1785-86.

Prosjektet skulle egentlig presenteres på en konsertturne i løpet av 2020 og avsluttes med plateinnspillinger. Det satte pandemien en stopper for. Men Andsnes og MCO klarte å komme sammen et par dager i Berlin i høst der de fikk spilt inn 1785-delen av prosjektet. Resultatet hører vi på dobbelt-cd’en «Mozart Momentum – 1785» som nettopp er utkommet. 1786-delen skal innspilles senere, etter pandemien.

De to nye platene rommer Mozarts tre klaverkonserter fra året 1785 (nr. 20-22) spilt av Andsnes som selv dirigerer kammerorkesteret fra krakken. Sist han og MCO samarbeidet på denne måten, var i 2014. Den gang gjaldt det konserter og plater med Beethovens fem klaverkonserter. Og på et vis bygger de nye Mozart-innspillingene på erfaringer fra dette samarbeidet.

For det som Andsnes og hans medspillere trekker frem og understreker på denne nye utgivelsen, er nettopp de fremadrettede, revolusjonerende momentene i Mozarts musikk fra 1785, alt det som bryter med de etablerte musikalske konvensjoner i perioden, alt det som peker fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem.

Når MCO åpner platen og spiller de første taktene av klaverkonsert nr. 20 (K. 466, d-moll), hører vi med en gang at dette er dramatisk musikk, barsk og demonisk som ouverturen til en mørk opera. Og når Andsnes gjør sin entre, skjønner vi at her har det skjedd noe nytt.

Klaveret er ikke lenger en underordnet tjener som får lov å slippe til og pynte orkestersatsen med brilliante, underholdende galanterier. Vi har for oss en maktfull, selvstendig stemme som skaper rom og respekt omkring seg – og som matcher orkesterets innspill på veien gjennom den rondo-aktige, vakkert forsirede andresatsen frem til den stormfulle finalen.

Slik fortsetter det – med klaverkonsert nr. 21 (K. 467, «Elvira Madigan») og nr. 22 (K. 482). Andsnes er hele tiden i sentrum, en klar og tydelig solist, forrykende virtuos – og en veiviser som leder oss gjennom musikken og viser frem alle de subtile, tematiske og motiviske sammenhenger i og mellom satsene.

Musikkhistorikerne forteller at det er slike sammenhenger som gjør Mozarts nr. 20 til det første eksemplet på en «symfonisk klaverkonsert». Eller som pianisten Charles Rosen en gang sa: disse verkene fra 1785 hører like mye til symfoniens og operaens historie som til historien om klaverkonsertens utvikling. På «Mozart Momentum – 1785» demonstrerer Andsnes og MCO denne revolusjonen i praksis.

Mozart skrev ikke bare tre grensesprengende klaverkonserter i løpet 1785. Han tok seg også tid til å skrive musikkhistoriens første klaverkvartett (K478, g-moll). Vi hører den med Andsnes i finstemt dialog med MCOs tre stemmeførere – Matthew Truscott (fiolin), Joel Hunter (bratsj, Frank-Michael Guthmann (cello).

Og det er mer: MCOs blåsere får anledning til å vise seg frem i «Maurerische Trauermusik» (c-moll, K. 477), et kort stykke sørgemusikk skrevet til begravelsen av en Mozarts frimurervenner. Pluss at Andsnes selv, sittende alene ved klaveret, gir oss en muskuløs tolkning av Mozarts dramatiske Fantasi i c-moll (K 475).

Storslått, spennende – en torsdagskonsert under pandemien

Bergens Tidende, 27.04.2021

Verk av Marius Neset, Mozart og Mendelssohn
Leif Ove Andsnes, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
 
Vel er det pandemi. Vel er det restriksjoner og begrensninger. Men torsdagskonsert i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester blir det likevel.
 
Torsdag i denne uken var det bare lov å være 100 publikummer i salen. Men for en konsert vi 100 heldige fikk høre! Storslått, spennende – en konsert helt etter det klassiske mønsteret: Først et stykke ny musikk, så en klaverkonsert og – etter pausen – en saftig romantisk symfoni.
 
Det startet med urfremføringen av Marius Nesets «Every little Step», et bestillingsverk skrevet til BFO under pandemien mens han gikk hjemme med sin nyfødte datter.
 
Sist vi hørte Neset med BFO var i høst da han spilte solostemmen i sin egen saksofonkonsert «Manmade». På torsdag var han og saksofonen derimot ikke på scenen. «Every little Step» er et rent instrumentalverk der han setter orkestrets ulike seksjoner i spill med og mot hverandre i tre kontrastfylte avsnitt.
 
Verket åpner med lange, romantiske strykermelodier og harpeklanger og et nesten filmmusikalsk tonespråk – som straks etterpå brytes ned i et avsnitt preget av slagverk og klaver. I dette midtavsnittet legger Neset ulike rytmiske mønstre innover hverandre slik at det oppstår komplekse figurer i sammenstøtene mellom de ulike lagene. Verket slutter med romantiske klanger med karakter av folketone.
 
Blant de norske samtidskomponistene er Neset en stemme som skiller seg ut, ikke bare på grunn av jazzbakgrunnen hans, men også – slik «Every little Step» demonstrerer – ved evnen til å bygge opp og håndtere enorme, komplekse orkestersatser.
 
Koronapandemien satte en stopper for reiseplanene til Leif Ove Andsnes. Egentlig skulle han ha reist omkring i Europa med Mahler Chamber Orchestra og spilt klaverkonserter av Mozart fra året 1785/86. Nå ble det i stedet hjemmekontor – og hjemmekonserter i Grieghallen.
 
I høst hørte vi ham spille Mozarts klaverkonsert nr. 22 med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester. I denne uken kom turen til nr. 23 i A-dur – i samspill med BFO som for tilfellet var nedskalert til nesten kammermusikalsk format.
 
Musikkhistorikerne er tilbøyelige til å betrakte nr. 23 som et mellomspill blant Mozarts siste klaverkonserter, en liten lett, yndefull og innsmigrende konsert. Ikke så hos Andsnes. I hans tolkning ble denne konserten til et stort anlagt, dramatisk verk med klaveret som kraftsenter. Førstesatsen – rungende, muskuløs, med en elektrifiserende energi som river hele orkesteret med seg. Andresatsen – sårbar, melankolsk med tilbakeholdt åndedrett. Og så endelig tredjesatsen: dramatisk, stormfull som sluttscenen i en opera. En sublim fremføring.
 
Etter pausen: Felix Mendelssohns femte symfoni, den såkalte Reformasjonssymfonien, skrevet i 1830 i anledning 300-året for den lutherske trosbekjennelsen.
 
BFO har vært borte i Mendelssohn før. For 10 år siden spilte de inn alle symfoniene hans sammen med deres daværende sjefsdirigent Andrew Litton. Resultatet var noe blandet den gang. Og især virket den femte symfonien temmelig blek og ufrisk.
 
På torsdag i Grieghallen under Edward Gardners ledelse var alt derimot fargestrålende og frisk. Her var en feiende flott åpning og en voldsom spenning som holdt seg gjennom hele verket – fra Parsifal-motivet i første sats til den avsluttende koralfantasien over Luthers «Vår Gud han er så fast en borg». En fortolkning med omhu for alle detaljer og med fast redegjørelse for alle verkets bærende elementer. Og med et orkester som klarte å forløse alle dirigentens intensjoner.
 
Mendelssohn var et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien mellom Beethoven og Wagner, skrev Nietzsche en gang. Gardner og BFO demonstrerte på torsdag at dette er en oppfattelse av Mendelssohn som ikke er holdbar.

En kveld med dramatikk og store følelser

Bergens Tidende, 30.10.2020

Verk av Cherubini, Mozart og Berlioz

Leif Ove Andsnes, klaver

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

Vi var på torsdagskonsert i Grieghallen. Ikke som vanlig med Bergen Filharmoniske Orkester, men med BFUng – Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – som siden 2015 har vært en del av Musikkselskapet Harmonien.

BFUng stiller med full symfonisk besetning: 120 musikere i alderen 15 til 25 år kommer reisende fra hele landet og har faste samlinger i Grieghallen. Torsdag kveld fikk vi høre hva musikerne kan få til etter en slik samling under ledelse av dirigenten Eivind Aadland.  

Det ble en kveld i musikkdramatikkens og de store følelsenes tegn. Det startet med Luigi Cherubinis «Marche funèbre», en kort sorgfull dødsmarsj med effektivt slagverk. Og etter en vakker klaverkonsert av Mozart med Leif Ove Andsnes som solist ble det heksesabbat og ville narkotikafantasier i Hector Berlioz «Symphonie fantastique».

Umiddelbart hadde jeg forestilt meg at et ungt orkester som dette ville hatt problemer med å få kontroll over Berlioz’ mektige, sammensatte symfoni. Men der tok jeg virkelig feil. For av kveldens tre verk var det nettopp dette som BFUng lyktes best med.

«Symphonie fantastique» er ingen vanlig symfoni. Her er ingen store spenningsbuer, intet gjennomgripende tematisk arbeid, ingen klar og tydelig retning. Dette er først og fremst en forreven, musikalsk fortelling om håpefulle drømmer og angstfylte hallusinasjoner.

Og nettopp dette viltvoksende, episodiske preget klarte BFUng og Aadland å vise frem og gjøre klart. Alle detaljer sto skarpt profilert. Dramatiske episoder og musikalske effekter ble satt opp mot hverandre, her var brå skift, store kontraster og angstfylte brudd. Og hele tiden var det flotte, glansfulle innsatser i tre- og messingblåserne, i slagverket og i strykerne. Et gjennomarbeidet verk. Strålende fremført. Stående, velfortjent applaus.  

Orkesteret hadde en langt mer tilbaketrukken rolle før pausen da Leif Ove Andsnes satt ved flygelet og spilte Mozarts Klaverkonsert nr. 22 i Ess-dur. Vi fikk her en smakebit på Andsnes’ nye prosjekt, «Mozart Momentum 1785/86», der han tar for seg det turbulente året da Mozart både skrev «Figaros Bryllup», en stripe klaverkonserter og mye, mye mer.

Klaverkonsert nr. 22 stammer fra vinteren 1785. Den har en kammermusikalsk karakter med klaveret i stadig dialog med treblåsere og strykere. Nettopp dette intime samspillet mellom solist og orkester kunne gjerne ha vært mer markert på torsdag. Her var det som om Aadland med vilje holdt orkestret tilbake og ikke våget å gi klaveret motspill.

Andsnes spilte solostemmen med forrykende, fysisk overskudd, med lange melodiske linjer og med en god porsjon boblende humor. Men kveldens musikalske høydepunkt var hans ettertenksomme, sorgfulle tolkning av den utrolig vakre midtsatsen, Andante i c-moll. Da Mozart spilte den på premieren i Wien i 1785, forlangte publikum å få høre den da capo før han fikk lov å gå videre og spille tredjesatsen. Publikum er mer veloppdragent i våre dager – men vi skulle gjerne bedt Andsnes om å gjøre det samme her hos oss. 

En annerledes avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.06.2020

Verk av Mozart

Leif Ove Andsnes, dirigent, piano

Oslo Filharmonien

Oslo Konserthus

Festspillene

Ifølge tradisjonen må Festspillene slutte med en orkesterkonsert i den første uken av juni. Slik har det alltid vært. Og slik ble det faktisk også i år – selv om Festspillprogrammet 2020 har vært det mest utradisjonelle noensinne.

Da Corona-nedlukkingen var et faktum, ventet de fleste at festspilldirektør Beyer ville kaste inn håndkleet og avlyse alt. Han gjorde ikke det. Heldigvis.

Han og festspillstaben hev seg rundt og klarte å etablere et alternativt, digitalt og gratis tilbud til alle oss som sitter hver for seg rundt om i hjemmene våre. For den musikalske delen av programmet betydde dette strømming av Festspillkonserter uten publikum i salen, spilt av musikere på korrekt Corona-avstand av hverandre – ispedd opptak fra tidligere års arrangementer.

Det har vært to flotte uker med nye musikalske opplevelser på fjernsynsskjermen hver dag, konserter med unge, norske musikere, fine avvekslende programmer.

Og onsdag kveld kom vi altså frem til avslutningskonserten – et rent Mozart-program som ikke ble sendt fra Grieghallen, men – hjelpe meg! – fra Oslo, med Festspillenes allestedsnærværende Leif Ove Andsnes som solist og som musikalsk leder av Oslofilharmonien.

Det ble en annerledes avslutningskonsert – og en annerledes Mozart-konsert. For Andsnes er i gang med «Mozart Momentum», et nytt prosjekt der han  fokuserer på hva som skjedde med Mozart i årene 1785-86. Og den Mozart vi fikk høre onsdag kveld, var ganske mye annerledes enn han vi trodde vi kjente.

De tre verkene på kveldens program er alle skrevet i løpet av et par måneder våren 1785. Først Mozarts klaverkvartett Nr. 1 (g-moll, K478) – som trolig også er musikkhistoriens første verk i denne sjangeren. Når Andsnes spiller den sammen med konsertmester Elise Båtnes (fiolin), Catherine Bullock (bratsj) og Louisa Tuck (cello), forstår vi at dette er et moderne, dramatisk stykke kammermusikk med intense dialoger mellom klaver og strykere og med et tematisk materiale som peker bort mot Beethoven og enda lenger frem.

Men det var kveldens to konserter for klaver og fullt orkester – nr. 20 i d-moll (K466) og  nr. 21 i C-dur (K467) – som virkelig tegnet et annerledes Mozart-bilde.

Mytens Mozart er lett og lekende, elegant, delikat og alltid perlende virtuos. Mens den Mozart som Andsnes her presenterte, viste seg å være en mørk, kontrastrik, nesten demonisk skikkelse, en slags musikalsk «Sturm und Drang»-figur.

Vi merket det i nr. 20 der den truende moll-karakteren i orkestersatsen pekte frem mot dramatikken i en opera som Don Giovanni, og der Andsnes spilte solostemmen muskuløst, stormfullt med tydelige referanser til den unge Beethoven.

Og hvis du trodde at Mozarts klaverkonsert nr. 21 – «Elvira Madigan»-konserten – skildrer et lyst, svensk sommerlandskap, malt i fine pastellfarger, ja, da må du tro om igjen. For når Andsnes og Oslofilharmonien spiller den, skjønner vi at det henger mørke skyer på denne himmelen og at fortellingen på marken handler om sorg og store følelsesmessige konflikter.

Da var Festspillene 2020 vel slutt? Nei, ikke helt ennå. For etterpå kom det enda mer musikk: Det Norske Solistkor og deres dirigent Grete Pedersen skulle hatt en konsert dagen før, men den ble avlyst på grunn av tirsdagens musikalske blackout for George Floyd. I stedet fikk vi høre og se opptaket onsdag kveld. En fin fremføring av Bachs motetter. Og et fint punktum for Festspillene 2020.

Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Schumann Resonance

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Introduksjon: Schumann Resonance

Lørdag 23. mai , kl. 20.00 i Håkonshallen

Leif Ove Andsnes opptrer både på åpnings- og avslutningskonserten under de digitale festspillene. Og innimellom får vi også høre ham som kammermusiker.

På lørdag gjelder det en konsert i Håkonshallen der han spiller verker av Robert Schumann sammen med en gruppe unge musikere.

Schumann, 1830- og 40-årenes store, romantiske komponist, skrev fire symfonier og en rekke kor- og orkesterverk. Men det er først og fremst hans enorme produksjon i det lille, kammermusikalske formatet som musikere – og publikum – igjen og igjen vender tilbake til.

På lørdag får vi smakebiter fra denne delen av produksjonen hans. Det starter med en raritet, «5 Stücke im Volkston», et av de eneste verkene der Schumann prøvde å skrive i en enkel, folkelig stil – her fremført av cellisten Sandra Lied Haga med Andsnes ved flygelet.

Etterpå synger sopranen Mari Eriksmoen et utvalg Schumanns korte, konsentrerte sanger. Og konserten slutter med hans stormfulle Klaverkvintett i Ess-dur (op. 44) spilt av Andsnes og fire musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.

Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.

Vakkert, vilt og dramatisk

Bergens Tidende, 12.08.2019

Musikk av Dmitri Sjostakovitsj og andre

Rosendal Kammermusikkfestival

Rosendal

Imponerende Sjostakovitsj-festival i Rosendal

Det er vakkert og vilt i Rosendal. Det er storslåtte utsyn over fjorden, det er ruvende fjell, det er dramatisk vær som på få minutter veksler fra strålende sol til storm og høljende regn.

Og nå i starten av august er det også vakkert, vilt og dramatisk innendørs. For Leif Ove Andsnes arrangerer kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal for fjerde år på rad. Og denne gang er det Dmitri Sjostakovitsjs egensindige musikk som står i sentrum.

Kammermusikk er kanskje ikke det første en tenker på når det gjelder Sjostakovitsj. Han var jo kjent som sovjettidens store symfoniker. Men han skrev faktisk også femten strykekvartetter. Pluss alle mulige andre typer kammermusikk, musikk i alle tenkelige og utenkelige formater. 

Det er sterke kontraster i denne produksjonen, spenninger mellom musikalsk høy- og lavkultur ­­– på den ene siden store, komplekse komposisjoner, på den andre siden enkel bruksmusikk og populærmusikk. Han startet som kinopianist, skrev senere musikk til tretti filmer. Han komponerte folkelige sanger og innsmigrende underholdningsmusikk – og mye, mye mer.

Festivalen i Rosendal gir et inntrykk av hele denne musikalske mangfoldigheten og setter samtidig Sjostakovitsjs verk opp mot samtidige og nåtidige komponister – noen ganger i kontrast, andre ganger med understreking av særlige musikalske eller følelsesmessige slektskaper. Festivalens programhefte har vokst og er blitt til en hel liten bok, full av informative artikler som guider oss gjennom dette komplekse, musikalske landskapet. Og i tillegg til selve konsertene er det opplysende, perspektivrike foredrag om Sjostakovitsj og hans tid.

Åpningskonserten på torsdag sammenfattet på et vis hele dette store, musikalske opplysningsprosjektet. Det startet og det sluttet med Sjostakovitsj. Først et av hans tidligste stykker, en strykeoktett i to satser spilt med ironi og sarkasme av Danel-kvartetten supplert med fiolinistene Veriko Tchumburidze og Sonoko Miriam Welde, bratsjisten Tabea Zimmermann og cellisten Clemens Hagen. Og til avslutning fikk vi en transkripsjon av hans 8. strykekvartett, rasende og eksplosivt fremført av Ensemble Allegria.

Innimellom ble det spilt musikk av andre komponister – blant annet et stykke for soloklarinett av Edison Denisov, elegant og ekvilibristisk fremført av Anthony Mc Gill. I denne avdelingen fikk vi for første gang under festivalen høre den imponerende ukrainske barytonen Andrei Bondarenko, her med en flott, fulltonende tolkning av Musorgskijs Sanger og danser om døden, tett akkompagnert av Leif Ove Andsnes.  

Den ukrainske barytonen Andrei Bondarenko

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

På åpningskonserten møtte vi også festivalkomponisten, russiske Alexander Vustin, for første gang. Han er høyt estimert i hjemlandet, men stort sett ukjent i Vesten. I løpet av festivalen fikk vi et inntrykk av en særpreget komponist som har arbeidet seg ut av den tolvtonemusikalske tradisjonen og skapt et eget, sterkt personlig uttrykk. Han skriver i mange forskjellige formater, men skjærer hele tiden det musikalske materialet inn til benet og skaper intense, ekspressive former.   

Festivalkomponisten Alexander Vustin 

og pianisten Sasha Grynyuk

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Fredag gikk det løs igjen – nå med nesten musikalsk overkill: formiddagskonsert i Kvinnherad kyrkje etterfulgt av ettermiddags- og kveldskonsert i Riddersalen på Baroniet. Og på alle tre konserter var programmet ekstremt tettpakket. På formiddagskonserten gjaldt det først og fremst de lettere delene av Sjostakovitsjs kammermusikk, blant annet en firhendig utgave av hans såkalte Jazzsuite nr. 2 ­– som ikke har veldig mye med jazz å gjøre.

På kveldskonserten ble det gjenhør med Andrei Bondarenko i et flott program med Sjostakovitsjs tonesettinger av Pushkin-tekster. Og Danel-kvartetten og Leif Ove Andsnes fremførte Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976. Det er blitt sagt at vestlige musikere ikke er i stand til å få frem «smertefaktoren» i Sovjettidens musikk. Men Danel-kvartetten og Andsnes klarte det i alle fall – det er sjeldent en har hørt en så kompromissløs, dissonantisk og smertefull utgave av dette verket. 

Quatuor Danel og Leif Ove Andsnes fremfører Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Etter kveldskonserten ble det nattkino – med en liten filmhistorisk sensasjon: Marek Pytels rekonstruksjon av Grigori Kozintsev og Leonid Trauberg stumfilm «Det nye Babylon» fra 1929 med Sjostakovitsjs originale – og ganske komplekse – klaverakkompagnement ekvilibristisk spilt av Sasha Grynyuk. Og da var festivalfredagen endelig forbi.

Sasha Grynyuk spiller Sjostakovitsjs  musikk til 

Kozintsev og Traubergs film Det nye Babylon (1929)

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Det var sikkert mange som hadde dradd inn til Rosendal for å høre den tysk-russiske stjernepianisten Igor Levit spille Sjostakovitsjs storverk, de 24 Preludier og Fuger, op. 87, lørdag formiddag i Kvinnherad kyrkje. Men dessverre hadde Levit måttet melde avbud på grunn av sykdom. 

Det fine ved Rosendal-festivalene er at mange av musikerne oppholder seg lenge på stedet og tilbyr å springe til når slikt skjer. Derfor ble det allikevel lørdagskonsert i kirken, igjen med et tettpakket program med verk av Prokofiev, Debussy og Rachmaninov – spilt av Sasha Grynyuk, Anthony McGill og Marc-André Hamelin. Og til sist Danel-kvartetten med Sjostakovitsjs 5. strykekvartett.

Lørdag og søndag fortsatte festivalen med flere kammermusikalske verk av Alexander Vustin, men også av Prokofjev og Stravinsky. Og av Sjostakovitsj, selvsagt.

Det lange åndedraget

Bergens Tidende, 26.04.2019

Robert Schumann: Liederkreis Op. 24 & Kernerlieder, Op. 35

Matthias Goerne (bassbaryton), Leif Ove Andsnes (klaver)

Harmonia Mundi

Dokumentasjon av et formidabelt musikalsk partnerskap

Hadde du ikke mulighet til å høre Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes i Troldsalen siste år i februar? – Nei vel. Men nå får du anledning til å høre alt det fantastiske du gikk glipp av den gang. For senere på året gikk Goerne og Andsnes i platestudioet hos Harmonia Mundi og spilte inn hele programmet. Platen er nettopp utkommet. Og for en plate det er blitt! En plate som setter en ny standard for fortolkningen av den romantiske lied-tradisjonen.

Goerne og Andsnes tar for seg to av Robert Schumanns store sangsykluser: «Liederkreis op. 24» til tekster av Heinrich Heine og «Kernerlieder» (op. 35) til tekster av Justinus Kerner, begge skrevet i 1840.

Det går tette tematiske sammenhenger gjennom disse to samlingene. Vi er i høyromantikkens univers der alt handler om lengsel og avkall, om kjærlighet og tap, om oppbrudd og avskjed. Og om brå sprang fra den høyeste lykke til den dypeste sorg.

Goerne går inn i dette følelsesuniverset og former Schumanns melodilinjer med usvikelig sans for det lange åndedraget. Han bygger opp store spenningsbuer og trekker underveis nye musikalske og tekstlige poenger ut av sanger du trodde du kjente ut og inn.

I Heine-sangene merker du at han har sunget mye opera og spesielt mye Wagner i det siste. Stemmen hans er stor og malmfull, med tyngde i dybden og et kolossalt uttrykksregister. Og han trekker sine sceniske erfaringer med seg inn i tolkningene og forvandler mange av Heines korte tekster til store dramatiske, konfliktfylte rom.

Andsnes følger Goerne på reisen. Det ville være feil å si at han «akkompagnerer» sangene. For klaveret hans er mye mer enn et støtteinstrument – det er en selvstendig, egenrådig aktør i de store, overgripende fortellingene. Andsnes driver handlingen fremover med robust, stormfullt spill, han går i dialog med Goerne, han åpner nye tolkningsmuligheter, og i de selvstendige klaveravsnittene trekker han nye aspekter ut av sangene. Og vanligvis får han også det aller siste ordet når han alene, mot slutten, setter punktum for fortellingene med korte, musikalske oppsummeringer og ettertanker.

«Kernerlieder», den andre sangsyklusen på platen, er en vakker, rik samling. Men i motsetning til Heine-sangene hører den ikke til standardrepertoaret. Det er det flere grunner til, blant annet at Schumann her har skrevet en samling sanger som ligger helt i ytterkanten av baryton-registeret.

Men nå er jo Goerne en baryton som er berømt for sin enorme spennvidde, en sanger som kan gå dypt ned i bassområdet og langt opp i tenorområdet. Og hvis du fryktet at alle hans Wagner-utflukter i det siste, ville ødelegge den vakre, høye delen av registeret hans, da kan du slappe helt av. For mens mange vanlige barytoner velger alternative ruter i de vanskeligste av Kerner-sangene, går Goerne direkte til toppen og skaper vare, overjordiske, nærmest ulegemlige klangvirkninger.

Goerne og Andsnes har opptrådt sammen i snart tjue år. Godt at det endelig lyktes å få dette formidable musikalske partnerskapet dokumentert på plate.

De store fortellingene

Bergens Tidende, 07.09.2018

Chopin: Ballades & Nocturnes

Leif Ove Andsnes, klaver

Sony Classical

Leif Ove Andsnes tar tak i fire av mest krevende verk i klaverlitteraturen.

I begynnelsen er alt enkelt og liketil: Klaveret spiller en kort introduksjon, et sangbart tema, noen variasjoner. Så et nytt tema, andre variasjoner, andre utbroderinger. Og så, plutselig, er allting ikke fullt så enkelt lenger: De to temaene fletter seg inn i hverandre, de kommer i konflikt, de beveger seg gjennom stadig nye tonearter, de opptrer i stadig nye forkledninger. Og til sist endrer musikken helt karakter: «Presto con fuoco» sier notene – her skal det spilles «veldig fort og ildfullt»: Musikken raser fremover i brennende, halsbrekkende løp, lyden blir kraftigere og kraftigere inntil vi er fremme ved aller siste takt og den aller siste ettertrykkelige akkorden.

Det er Chopins Ballade Nr. 1 vi hører. Og det er Leif Ove Andsnes som sitter ved klaveret. Det er en stund siden han sist spilte inn Chopins klavermusikk på plate. Den gang, i 1992, gjaldt det klaversonatene pluss noen mazurkaer og etyder. Nå, et kvart århundre senere, vender han tilbake til Chopin, og denne gang tar han tak i de fire Balladene – fire av de tyngste, mest krevende verk i hele klaverlitteraturen.

Det var Chopin selv som skapte genren «ballade». Navnet henspiller på de gamle middelalderlige folkesangene. Det er også sanger i Chopins ballader, og de forteller også historier. Men de gjør det uten ord, bruker bare klaverets egne musikalske midler til å skape forløp og fremdrift. Det er ikke nødvendigvis slik at vi kan høre eller forestille os personer og konkrete dramatiske handlinger i disse verkene. Fortellingen ligger i musikken selv, i det tematiske og melodiske materialet som spennes opp i store kontraster og konflikter og som først kommer frem til en løsning i aller siste takt.

Andsnes har et kvart århundres musikalske erfaringer med seg når han nå vender tilbake til Chopin. Han spiller de fire balladene virtuost, med en teknisk briljans som får de kompliserte fortellingene til å stråle og funkle. Og han spenner opp et enormt følelsesregister – fra de sarteste, mest sorgfulle rørelsene til de største, mest stormende og kraftfulle uttrykkene. 

Og så er det samtidig en særegen skarphet og klarhet i tolkningene hans. Andsnes legger materialet frem, «con fuoco», ildfullt, han følger og gjør rede for de store utviklingsforløpene. Men viser samtidig frem fortellingenes indre mekanikk. Det er som om han på en og samme tid både er inne i det store følelsesuttrykket og samtidig står nøkternt utenfor og demonstrerer den underliggende musikalske logikken. Som for eksempel det stedet i Ballade Nr. 2 der han introduserer andretemaet og musikken plutselig tar en overraskende harmonisk vending og i tillegg skal spilles «Presto con fuoco». Andsnes håndterer overgangen teknisk perfekt og viser så frem i det etterfølgende forløpet hva som var den musikalske meningen med dette abrupte girskiftet.  

På denne platen brenner Chopins fire ballader klart og strålende. Og de er samtidig – på forunderlig vis – gjennomlyst slik at vi nesten kan høre deres indre struktur.

Inn i mellom de fire balladene spiller Andsnes tre andre verk av Chopin, tre av de korte nocturnene – for, som han sier, å gi lytteren tid til å puste ut før det går løs med nye, dramatiske fortellinger.

Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.