Schumann
Resonance
Musikk av
Robert Schumann
Leif Ove
Andsnes og venner
Håkonshallen
Festspillene
Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk
Lørdag kveld
var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk
av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og
unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.
Det er nok å ta
tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet
kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev
halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å
gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans
kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av
«Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens
borgerlige familier.
Lørdagskonserten
i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet
med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av
cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret
akkompagnert av Andsnes.
Schumanns
sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en
liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds
bryllupsbukett til Clara.
Det er alltid
et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse
stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og
ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og
bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.
Og da var det
tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et
av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et
av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige
stuene og inn i de store konsertsalene.
Med seg på
scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko
Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie
Stalheim på cello.
Det var duket
for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et
helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt
samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen –
men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke,
fremført nærmest som en sørgemarsj.
Jeg gjorde en
feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I
stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av
makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.
Det skulle jeg
ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende
rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt
seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var
alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.
NRKs
kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister,
verker, utøvere eller publikum.
Jeg klarte
etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside,
finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste
sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske
ettertrykkelig, faktisk.
I løpet av
helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne
versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må
oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar