En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.