Tull og tøys og Mozart vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 12.02.2022

Verk av Mozart
Dejan Lazić, piano

Eva Buchmann, regissør
Alvaro Zambrano, tenor
Sarah Aristidou og Mari Eriksmoen, sopraner
Finn Tokvam, konferansier
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Fornøyelig kveld med Mozart og Finn Tokvam

Det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen på torsdag: En symfoni, en pianokonsert og et syngespill – med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse solister under ledelse av den nederlandske tidligmusikk-eksperten Jan Willem de Vriend. Og med Finn Tokvam som – veldig livlig –konferansier.

Første punkt på programmet var raskt overstått. Mozarts Symfoni nr. 23 er en liten musikalsk knallperle, tre ultrakorte satser – her spilt med fynd og klem og dramatiske effekter av BFO.

Da var det tid for Pianokonsert nr. 23 – og til en hel del klovnerier med Finn Tokvam. Solisten var blitt forhindret, fortalte han. Var det noen i salen som kunne spille piano? Etter mye leting blant stolerekkene fant han frem til en brukbar pianist. Det viste seg å være – nettopp! – kveldens solist, kroatiske Dejan Lazić, som – etter mye om og men – endelig kunne sette seg til flygelet og gå i gang med nr. 23.

I de senere år har vi vennet oss til å høre Mozart spilt skarpt, nøkternt, «moderne». Lazić ser ham i et annet perspektiv. Han spiller Mozart inn i en eldre, mer romantisk tradisjon. Tolkningen hans av nr. 23 imponerte med et sterkt, teknisk overskudd og med store pianistiske effekter, spesielt i de utadvendte, briljante delene av konserten.

Som ekstranummer hadde Lazić valgt sistesatsen fra Mozarts klaversonate K333. Mange mener at dette egentlig er en forkledt konsertsats – et synspunkt Lazić understreket ved å spille den sammen med BFO i en versjon der han selv hadde transkribert deler av pianostemmen for orkester.

Kveldens siste Mozart-verk – «Teaterdirektøren» («Der Schauspieldirektor») – er et «syngespill» i én akt, det vil si et komisk skuespill med innlagte sanger.

I den opprinnelige versjonen er det snakk om en teaterdirektør som skal sette opp en opera med to rivaliserende sopraner, noe som resulterer i mange konflikter og en del morsomme opptrinn. Det er mye dialog i dette stykket, det er sju skuespillere involvert, men bare tre sangere. Og Mozart selv har skrevet veldig lite musikk til stykket – en ouverture, to arier, en tersett og en finale.

I moderne oppsettinger pleier man å konsentrere seg om Mozarts korte bidrag og la en forteller resymere alt som skjer innimellom de musikalske innslagene. Den sveitsiske regissøren Eva Buchmann hadde valgt en helt annen løsning på torsdag i Grieghallen. Hun hadde simpelthen fjernet hele skuespillteksten og erstattet den med et moderne audition-show av typen «Norske Talenter» – med Finn Tokvam i rollen som en litt enfoldig, klønete studiovert.

Talentshowets to rivaliserende sopraner ble spilt og sunget av franske Sarah Aristidou og vår egen Mari Eriksmoen. Aristidou ga en fin, inntrengende arie i stor patetisk stil. Og Eriksmoen demonstrerte sitt store komiske talent i dialog med Tokvam og sang etterpå en flott, elegant versjon av rondoen «Bester Jüngling».

Den chilenske tenoren Alvaro Zambrano satt det meste av tiden på scenen forkledt som pizza-bud, men kastet seg til sist inn i handlingen og fikk stiftet fred mellom de to sopranene. Finn Tokvam spiste pizza og fikk, i dirigentens fravær, orkestret lurt til å spille hans eget og Finn-Eriks glansnummer – Deep Purples «Smoke on the Water» – som han dirigerte med et pizzahjul. Han deltok også – som en noe redusert bass – i finalen

Jo, her var det mye tull og tøys. Men det ble i alle fall en ganske fornøyelig kveld.

Ekstatiske og magiske sanger

 Bergens Tidende, 19.11.2021

Benjamin Britten: Les Illuminations; Quatre Chansons françaises.

Joseph Canteloube: Chants d'Auvergne

Mari Eriksmoen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

På den nye Chandos-platen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester hører vi sopranen Mari Eriksmoen som solist i franskspråklige verk av Benjamin Britten og Joseph Canteloube.

Platens hovedverk er Brittens «Les Illuminations» – ni sanger for sopran og strykeorkester basert på tekster hentet fra den franske lyrikeren Arthur Rimbauds revolusjonære samling av prosadikt fra 1870-åra.

«Jeg alene har nøkkelen til denne ville paraden», synger Eriksmoen i starten av «Les Illuminations». Og gjentar det to ganger senere i forløpet. Dette er riktignok Rimbauds ord, men det er samtidig en rammende karakteristikk av Eriksmoens egen innsats på platen. For det er nettopp stemmen hennes som åpner dette ville verket opp og får Rimbauds ord og Brittens musikk til å blusse opp og smelte sammen.

Med sin store, ekspressive sopranstemme maner Eriksmoen frem en serie ekstatiske, hallusinatoriske scener – vi ser merkelige bilder av den tvekjønnete demonen Pan, vi hører fortellinger om hjemsøkte byer og dansende villmenn. Og underveis binder Eriksmoen alle disse drømmeaktige, surrealistiske fragmentene sammen ved hjelp av lange, funklende tonegirlander. Det er sjeldent vi har hørt en så dramatisk, så uttrykksfull versjon av dette verket.

Strykerne i BFO følger Eriksmoen tett underveis og legger fine, sitrende klanger rundt Rimbauds magiske illuminasjoner. I de to andre verkene på platen blir hun akkompagnert av hele det store symfoniorkesteret.

Britten er her representert med «Quatre Chansons françaises» (1928), et litt blekt verk skrevet av en bråmoden tenåring, mens platens andre sentrale verk er en serie utdrag av «Chants d'Auvergne», de folkemusikalske samlingene som den franske komponisten Joseph Canteloube utga fra 1920-tallet og frem til sin død i 1957.

Her er mange flotte øyeblikk – store skimrende og funklende orkesterbilder og Eriksmoens stemme svevende høyt over orkesterklangen med blomstrende versjoner av Canteloubes populære, folkelige sanger fremført på den sørfranske dialekten «occitan».

Stormfull avslutning av Festspillene 2021

Bergens Tidende, 11.06.2021

Festspillene

Arne Nordheim: Stormen, suite
Mari Eriksmoen, sopran
Johannes Weisser, baryton
Vilja Kwasny og Max Makowski, dansere
Sarah Derendinger, videodesign
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det blåser elektronisk storm gjennom Grieghallen. Vi hører måseskrik mens vaktene fører oss inn i det mørklagte rommet og plasserer oss på behørig avstand av hverandre. Oppe på det gjennomsiktige sceneforhenget ser vi bilder av vann, et kystlandskap, et kvinneansikt. Bak forhenget skimter vi musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner går opp på podiet. Forhenget går opp. Og da er avslutningskonserten i gang.

Festspillene 2021 sluttet onsdag kveld med Arne Nordheims «Stormen» – ikke hans to timer lange musikk til Shakespeare-balletten fra 1979, men den korte orkestersuiten han skrev samme år som en slags musikalsk sammendrag av hans og koreografen Gene Tetleys arbeid.

Det var ingen ballettdansere på scenen i Grieghallen da BFO fremførte suiten onsdag kveld, men det var fire store skjermer oppe over orkesteret der videokunstneren Sarah Derendinger ga oss en slags visuelle kommentarer til musikken og til Shakespeares fortelling om merkelige hendelser blant trollmenn og villmenn på en fjern øy. 

Derendingers bildefantasier på skjermene fulgt forløpet i Nordheims suite og bygget opp en drømmeaktig fortelling i seks deler om forholdet og spenningene mellom kongedatteren Miranda og villmannen Caliban – to figurer som i en serie forunderlige naturscener ble fremstilt uttrykksfullt og vakkert av danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra ballettkompagniet Carte Blanche.

Men uansett at Derendingers bilder var både poetiske, suggererende – og til tider også ganske skremmende – så var det Nordheims musikk og BFOs fremføring av den som var det helt sentrale denne kvelden.

Nordheims musikk trenger egentlig ikke illustrasjoner eller kommentarer, den har en helt egen bildeskapende kraft. Gardner og BFO gikk inn i denne musikken og skapte en enorm bildefrise med store, flytende klangmasser, dramatiske utbrudd i slagverket og imponerende, ekspressive solosekvenser fra trombone, bratsj og cello.

Og foran orkesteret sto sopranen Mari Eriksmoen og barytonen Johannes Weisser og sang – med dybde og overveldende uttrykkskraft – Nordheims tonesetninger av utvalgte sitater fra Shakespeares tekst.

Stor applaus til orkester, dansere og solister fra de utvalgte få i salen. Og da var det Anders Beyers tur til å avslutte Festspillene. Direktøren pleier ved denne anledningen å be oss gi hverandre et klem før vi reiser oss og går hjem. Det unnlot han i år. Av innlysende grunner. Men han lovet å gjenoppta tradisjonen i 2022 – da vi forhåpentlig kan gå på festspillkonserter uten munnbind. I fullsatte lokaler.

Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Schumann Resonance

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Introduksjon: Schumann Resonance

Lørdag 23. mai , kl. 20.00 i Håkonshallen

Leif Ove Andsnes opptrer både på åpnings- og avslutningskonserten under de digitale festspillene. Og innimellom får vi også høre ham som kammermusiker.

På lørdag gjelder det en konsert i Håkonshallen der han spiller verker av Robert Schumann sammen med en gruppe unge musikere.

Schumann, 1830- og 40-årenes store, romantiske komponist, skrev fire symfonier og en rekke kor- og orkesterverk. Men det er først og fremst hans enorme produksjon i det lille, kammermusikalske formatet som musikere – og publikum – igjen og igjen vender tilbake til.

På lørdag får vi smakebiter fra denne delen av produksjonen hans. Det starter med en raritet, «5 Stücke im Volkston», et av de eneste verkene der Schumann prøvde å skrive i en enkel, folkelig stil – her fremført av cellisten Sandra Lied Haga med Andsnes ved flygelet.

Etterpå synger sopranen Mari Eriksmoen et utvalg Schumanns korte, konsentrerte sanger. Og konserten slutter med hans stormfulle Klaverkvintett i Ess-dur (op. 44) spilt av Andsnes og fire musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.