Tull og tøys og Mozart vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 12.02.2022

Verk av Mozart
Dejan Lazić, piano

Eva Buchmann, regissør
Alvaro Zambrano, tenor
Sarah Aristidou og Mari Eriksmoen, sopraner
Finn Tokvam, konferansier
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Fornøyelig kveld med Mozart og Finn Tokvam

Det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen på torsdag: En symfoni, en pianokonsert og et syngespill – med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse solister under ledelse av den nederlandske tidligmusikk-eksperten Jan Willem de Vriend. Og med Finn Tokvam som – veldig livlig –konferansier.

Første punkt på programmet var raskt overstått. Mozarts Symfoni nr. 23 er en liten musikalsk knallperle, tre ultrakorte satser – her spilt med fynd og klem og dramatiske effekter av BFO.

Da var det tid for Pianokonsert nr. 23 – og til en hel del klovnerier med Finn Tokvam. Solisten var blitt forhindret, fortalte han. Var det noen i salen som kunne spille piano? Etter mye leting blant stolerekkene fant han frem til en brukbar pianist. Det viste seg å være – nettopp! – kveldens solist, kroatiske Dejan Lazić, som – etter mye om og men – endelig kunne sette seg til flygelet og gå i gang med nr. 23.

I de senere år har vi vennet oss til å høre Mozart spilt skarpt, nøkternt, «moderne». Lazić ser ham i et annet perspektiv. Han spiller Mozart inn i en eldre, mer romantisk tradisjon. Tolkningen hans av nr. 23 imponerte med et sterkt, teknisk overskudd og med store pianistiske effekter, spesielt i de utadvendte, briljante delene av konserten.

Som ekstranummer hadde Lazić valgt sistesatsen fra Mozarts klaversonate K333. Mange mener at dette egentlig er en forkledt konsertsats – et synspunkt Lazić understreket ved å spille den sammen med BFO i en versjon der han selv hadde transkribert deler av pianostemmen for orkester.

Kveldens siste Mozart-verk – «Teaterdirektøren» («Der Schauspieldirektor») – er et «syngespill» i én akt, det vil si et komisk skuespill med innlagte sanger.

I den opprinnelige versjonen er det snakk om en teaterdirektør som skal sette opp en opera med to rivaliserende sopraner, noe som resulterer i mange konflikter og en del morsomme opptrinn. Det er mye dialog i dette stykket, det er sju skuespillere involvert, men bare tre sangere. Og Mozart selv har skrevet veldig lite musikk til stykket – en ouverture, to arier, en tersett og en finale.

I moderne oppsettinger pleier man å konsentrere seg om Mozarts korte bidrag og la en forteller resymere alt som skjer innimellom de musikalske innslagene. Den sveitsiske regissøren Eva Buchmann hadde valgt en helt annen løsning på torsdag i Grieghallen. Hun hadde simpelthen fjernet hele skuespillteksten og erstattet den med et moderne audition-show av typen «Norske Talenter» – med Finn Tokvam i rollen som en litt enfoldig, klønete studiovert.

Talentshowets to rivaliserende sopraner ble spilt og sunget av franske Sarah Aristidou og vår egen Mari Eriksmoen. Aristidou ga en fin, inntrengende arie i stor patetisk stil. Og Eriksmoen demonstrerte sitt store komiske talent i dialog med Tokvam og sang etterpå en flott, elegant versjon av rondoen «Bester Jüngling».

Den chilenske tenoren Alvaro Zambrano satt det meste av tiden på scenen forkledt som pizza-bud, men kastet seg til sist inn i handlingen og fikk stiftet fred mellom de to sopranene. Finn Tokvam spiste pizza og fikk, i dirigentens fravær, orkestret lurt til å spille hans eget og Finn-Eriks glansnummer – Deep Purples «Smoke on the Water» – som han dirigerte med et pizzahjul. Han deltok også – som en noe redusert bass – i finalen

Jo, her var det mye tull og tøys. Men det ble i alle fall en ganske fornøyelig kveld.

Musikk og natur

Bergens Tidende, 21.09.2019

Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje

Jan Willem de Vriend, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven

Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født. Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på programmet.

Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i 1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.

Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.

I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807. Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.

Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene, kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur fortissimo.

Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni, «Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker, liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og naturkreftene.

Det var ikke Beethoven alt sammen på denne torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør, støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet. Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.