En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.

Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Musikalske oversettelser

Bergens Tidende, 07.06.2011

Gidon Kremer, dirigent, fiolin

Kremerata Baltica

Korskirken

Shostakovitsj og Beethoven i orkestreringer for strykeorkester

Det er fem år siden Gidon Kremer og hans unge baltiske strykerkammerater sist var på Festspillene. Den gang spilte de alle Mozarts fiolinkonserter i løpet av en enkelt konsert i Grieghallen. På søndag var de tilbake igjen, nå med et program som mer svarer til det bildet vi har av dem fra deres etter hvert mange plater – verk av østeuropeiske komponister og verk for kammermusikalsk besetning framført i overraskende orkestreringer for stort strykeorkester.

Kremerata Baltica startet konserten alene med en dempet utgave av «Für Lennart in memoriam», et langsomt, sorgtungt stykke skrevet av Arvo Pärt til minne om en død venn. Så sluttet Gidon Kremer seg til gruppen, og med en gang steg den musikalske temperaturen betraktelig. Nå gjaldt det Shostakovitsj – hans fiolinsonate i G-dur (op. 134). Man skulle tro det var umulig å blåse et stykke kammermusikk for to instrumenter opp til det store strykeorkesterets format, men Mikhail Zinman og Andrei Pushkarev har klart det. I alle fall klinger deres «oversettelse» riktig, og med Kremer i front virket det nesten som om det var snakk om et helt nytt verk, som om det var vokset en rå, intens fiolinkonsert ut av den opprinnelige sonaten.

Etter pausen ble det enda en orkestrering, denne gang Beethovens sene strykekvartett i ciss-moll (op. 131) i en versjon for strykere signert Kremer og Victor Kissine. Og igjen var det flott, intenst spill av Kremer og Kremerata-strykerne med stor gestikk og uttrykkskraft. Men når man er vant til å høre fire strykere kjempe med å få form på dette merkelige, leddløse verket, ble oversettelsen av og til nesten for voldsom, med litt for tung klang, litt for massiv linjeføring.

Så var det ovasjoner og til sist som ekstranummer Pärt igjen, hans Passacaglia for solo fiolin og strykere.

En presisering: Jeg hørte Kremer og Kremerata Baltica spille denne søndagskvelden. Jeg skulle også gjerne ha sett dem. Men den gang ei. Når forholdene av og til var helt optimale, kunne jeg så vidt skimte en av bratsjistene. Konserten ble holdt i Korskirken. Som er helt uegnet som konsertsal på en internasjonal musikkfestival.

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.