Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Klangkunst og overraskelser

Bergens Tidende, 01.04.2011

Verk av Beethoven, Brahms og Schönberg

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

En konsert der kjente verk blir ny musikk

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet, alene på scenen foran en fullsatt sal. Det er elektrisitet i luften. Vi venter. Og så kommer de første hamrende akkordene i Beethovens Waldstein-sonate. Musikken er i gang. Men spenningen er ikke utløst. Dette blir en av disse konsertene der man sitter ytterst på stolen, med tilbakeholdt åndedrett for å få alt med.

For selv om det meste på programmet denne kvelden var kjente verk som ofte framføres, så var det likevel ny musikk Andsnes spilte, musikk der man hele tiden var spent på hvilke overraskelser som ventet rundt hjørnet i neste takt. Og der det samtidig var rik anledning til å høre hans klangkunst utfolde seg over et bredt lerret.

I Waldstein overrasket han med et forrykende høyt utgangstempo. Overraskende var også hans understreking av de forrevne, urolige brå kast i førstesatsen, hans nærmest improviserende framførelse av den korte, fragmentariske andresatsen, og den lange spenningskurven i tredjesatsen som han brøt så ettertrykkelig da hovedtemaet vendte tilbake til sist, at man nærmest måtte le. Og forsto at det er en humor i Beethoven som sjeldent blir eksponert i konsertsalen.

Etterpå Brahms’ fire dystre, melankolske ballader (op.10), spilt bredt, fortellende, men også med markering av de store formene som får den unge Brahms til å høres mer tradisjonell ut enn den midaldrende Beethoven. Og etter pausen Arnold Schönbergs seks små klaverstykker (op. 19). Hos en Glenn Gould blir disse stykkene til harde krystaller, all musikken er fordampet og det er bare isolerte intervaller og brutte akkorder igjen. Ikke slik hos Andsnes. Han spiller disse verkene tilbake i senromantikken og får dem til å blomstre opp og gløde intenst.

Og da var vi framme ved Beethoven igjen. Denne gangen den siste sonaten, op. 111, den store avskjeden der andresatsen opphever tredjesatsen og bryter sonateformen ned. Spilt av Andsnes som en nesten uutholdelig spenningskurve der musikken ikke faller til hvile og ikke utløses i den siste akkorden.

Stormende jubel. Og to ekstranumre. Et av Kurtags korte Jatekok-stykker. Og en vals av Chopin som nesten virket frivol på bakgrunn av all den store, alvorlige musikken som var gått forut.

Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?

Evigheter

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1999

Verk av György Kurtág

Christian Eggen, klaver

Leif Ove Andsnes, klaver

Terje Rypdal, gitar

BIT 20 Ensemble

Håkonshallen

Vellykket konsert med årets festspillmusiker. Overbevisende Leif Ove Andsnes på vei inn i samtidsmusikken.

Dette kan han altså også, Leif Ove Andsnes! Spille samtidsmusikk, spille post-tonal musikk, spille «Játékok» – rumensk-ungarske György Kurtágs korte, komprimerte komposisjoner.

Jovisst, naturligvis kan han det. Og når Andsnes først tar fat på verk av denne typen, da er det ikke en forbigående grille, eller for å gi en kjapp, pliktskyldig reverens til samtidsmusikken, da er det et kunstnerisk prosjekt av samme tyngde som når han setter seg for å spille Schumann eller Liszt. Han satser hele sitt tekniske mesterskap og hele sitt musikalske talent på saken. Og gir oss en gjennomtenkt og gjennomkontrollert tolkning som får disse lavmælte, musikalske haiku-diktene til å synge og gløde. Han fyller dem med sorg, med melankoli, med ro og – si bare ordet – skjønnhet. De fleste av Kurtágs stykker varer mindre enn et minutt. Når Andsnes spiller dem, hører vi, åndeløst, at de bærer evigheten i seg.

Det var to pianister som delte scenen mellom seg den mandagen i Håkonshallen. Men i selskap med Andsnes, en av tidens største på sitt instrument, kom Christian Eggen nesten selvsagt til å stå noe i skyggen. Uansett ble dette den mest vellykkede av de fire konsertene med årets festspillmusiker.

Vi fikk høre ham som pianist i en type musikk som tydeligvis passer veldig bra til hans musikalske temperament: alternerende med Andsnes i «Játékok»-stykkene og i reflektert samspill med Andsnes i fire av Kurtágs Bach-transkripsjoner. Men først og fremst fikk vi oppleve ham som fremragende dirigent sammen med et velopplagt og velspillende BIT 20 ensemble i to større verk av Kurtág: «Grabstein für Stephan» med Terje Rypdal på kort gjestevisitt, og «... quasi una fantasia» med Andsnes som solist.

Vi har glemt å nevne én av multikunstneren Eggens mange roller, kanskje den viktigste? I tillegg til alt annet er han også «iverksetter» i ordets beste betydning, en person som får ting til å skje, en musiker med hodet fullt av store planer og gale visjoner. Og med energi og viljestyrke til å få en hel del realisert. Hvem andre kunne tenke ut og realisere et scenario hvor Terje Rypdal og Leif Ove Andsnes står på samme scene og spiller Kurtág mens musikere fra BIT 20 ensemble og omegn er spredt ut over det mest av Håkonshallen? Bra at slike mennesker finnes. Vi takker og bukker.

Og nå vet vi at Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?

Nettopp nå

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1998

Verk av Bach, Ligeti og Kurtag

Kim Kashkashian, bratsj

Logen

På konsert med en av tidens største bratsjister

Hun har bra timing, Bergljót Jónsdóttir. Gang på gang greier hun å fange inn store, unge kunstnere når de er mest spennende, mest blomstrende, mest i siget. Siste år fikk vi f.eks. møte barytonen Mathias Görne nettopp da han var midt i sitt internasjonale gjennombrudd. Og i år da? Den armensk-amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian, for eksempel. Enda en stjerne på vei opp, enda en av dem vi kommer til å tale om lenge etter at Festspillene er forbi.

Vi kjenner henne fra platene. Stille og rolig har hun bygd opp sitt renommé, bl.a. med en rekke innspilninger på ECM der hun både avsøker bratsj-litteraturens klassikere og går utradisjonelle veier for å utvide instrumentets noe begrensete repertoar.

Og så, nettopp nå hvor hun er arrivert på den internasjonale scenen, møter vi henne da på den lokale scenen, live og solo, en torsdag kveld i Logen. Med et intelligent program som bygger overraskende broer mellom gamle fader Bach og de to ungarske samtidskomponistene, Ligeti og Kurtag.

Det litt alvorlig innadvendte bildet som platene kanskje tegner av henne, ble grundig korrigert denne kvelden. Kim Kashkashian er, viste det seg, en bra kommunikator som avslappet og uhøytidelig fortalte om de indre konstruksjonene i Ligetis bratsj-sonate og Kurtags miniatyrer – og som så etterpå, dypt konsentrert, spilte disse umenneskelig kompliserte og krevende verkene, så de ble innlysende, klare og enkle.

Og så var det da Bach – mektig, ruvende, både som innledning og avslutning: to av cellosuitene, nr. 1 og 3, transkribert til bratsj. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. For bratsjen bevarer celloens dybde og varme, samtidig med at den har fiolinens smidighet. Og i Kim Kashkashians hender fikk da disse fortrolige suitene en helt ny karakter, mer sløret melankolske enn vanlig, men også mer strålende, mer bevegelige. Vi gikk hjem med hodet fullt av Bachs magiske musikk. Og av Kim Kashkashians fri, strømmende tolkning, en tolkning der alt var i balanse – bueføring, tonedannelse, åndedrag.