Evigheter

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1999

Verk av György Kurtág

Christian Eggen, klaver

Leif Ove Andsnes, klaver

Terje Rypdal, gitar

BIT 20 Ensemble

Håkonshallen

Vellykket konsert med årets festspillmusiker. Overbevisende Leif Ove Andsnes på vei inn i samtidsmusikken.

Dette kan han altså også, Leif Ove Andsnes! Spille samtidsmusikk, spille post-tonal musikk, spille «Játékok» – rumensk-ungarske György Kurtágs korte, komprimerte komposisjoner.

Jovisst, naturligvis kan han det. Og når Andsnes først tar fat på verk av denne typen, da er det ikke en forbigående grille, eller for å gi en kjapp, pliktskyldig reverens til samtidsmusikken, da er det et kunstnerisk prosjekt av samme tyngde som når han setter seg for å spille Schumann eller Liszt. Han satser hele sitt tekniske mesterskap og hele sitt musikalske talent på saken. Og gir oss en gjennomtenkt og gjennomkontrollert tolkning som får disse lavmælte, musikalske haiku-diktene til å synge og gløde. Han fyller dem med sorg, med melankoli, med ro og – si bare ordet – skjønnhet. De fleste av Kurtágs stykker varer mindre enn et minutt. Når Andsnes spiller dem, hører vi, åndeløst, at de bærer evigheten i seg.

Det var to pianister som delte scenen mellom seg den mandagen i Håkonshallen. Men i selskap med Andsnes, en av tidens største på sitt instrument, kom Christian Eggen nesten selvsagt til å stå noe i skyggen. Uansett ble dette den mest vellykkede av de fire konsertene med årets festspillmusiker.

Vi fikk høre ham som pianist i en type musikk som tydeligvis passer veldig bra til hans musikalske temperament: alternerende med Andsnes i «Játékok»-stykkene og i reflektert samspill med Andsnes i fire av Kurtágs Bach-transkripsjoner. Men først og fremst fikk vi oppleve ham som fremragende dirigent sammen med et velopplagt og velspillende BIT 20 ensemble i to større verk av Kurtág: «Grabstein für Stephan» med Terje Rypdal på kort gjestevisitt, og «... quasi una fantasia» med Andsnes som solist.

Vi har glemt å nevne én av multikunstneren Eggens mange roller, kanskje den viktigste? I tillegg til alt annet er han også «iverksetter» i ordets beste betydning, en person som får ting til å skje, en musiker med hodet fullt av store planer og gale visjoner. Og med energi og viljestyrke til å få en hel del realisert. Hvem andre kunne tenke ut og realisere et scenario hvor Terje Rypdal og Leif Ove Andsnes står på samme scene og spiller Kurtág mens musikere fra BIT 20 ensemble og omegn er spredt ut over det mest av Håkonshallen? Bra at slike mennesker finnes. Vi takker og bukker.

Og nå vet vi at Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?