Når tiden sprenges

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Verk av Chopin og Grieg

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Villaen, Troldhaugen

Avslutningskonsert på den høyeste, kunstneriske topp. Maria João Pires og Augustin Dumay på Troldhaugen

I skumringen sitter Maria João Pires ved Griegs flygel og spiller Chopins Nocturner. Og vi som får lov å være med i dagligstuen, forstår at for henne er tid ikke et mekanisk ur som ubønnhørlig tikker og går, tid er et plastisk materiale, et føyelig, formbart stoff. Uansett hvor mange skjeve, irregulære fraser Chopin har skrevet inn i disse mørke nattestemningene, uansett hvor kompakt og komplekst han har konstruert satsen, så har Pires rikelig med tid, tid til å få alle de ørsmå rytmiske nyansene med, tid til å få hver eneste skjev, opphugd kvintol og septol på plass inne mellom grunntaktens elastiske slag. Hun stanser tiden, hun utvider den, hun  går inn i den og henter frem alle de små hjertegripende fortellingene, alle de blussende lidenskapene som ligger gjemt i disse små melankolske fragmentene.

Etter fem slike tolkninger kunne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men så var det Grieg da. Og hvem kommer inn i stuen sammen med Pires, aldeles uannonsert? Den fantastiske fiolinisten Augustin Dumay. Og da har vi plutselig, rett foran oss, den eksplosive kombinasjonen Dumay-Pires som har gitt oss en av tidenes beste plateinnspillinger av Griegs fiolinsonater. Det er som å vinne i Lotto, det!

Og så braker det løs med den tredje sonaten. Man merker at dette har de gjort før. For her er det ingen gustne forbehold, intet akademisk pedanteri, bare fritt strømmende, spontant, nesten improviserende samspill. Musikkhistoriens kildekritiske museumsvakter ville sikkert få seg et par hjerteslag eller tre hvis de hørte hvor frekt og freidig Dumay tar seg til rette, hvor kaveleraktig han behandler anvisningene i mester Griegs egen hellige tekst. Vi andre sitter på kanten av stolen, med tilbakeholdt åndedrett, for å få al denne overveldende, rause musikken med.

Og enda er kvelden ikke slutt. For etter Grieg blir det Pires igjen, alene ved flygelet med Chopins Fantasi opus 49. Hvis nocturnene er de små fortellingenes musikk, så blir Fantasien i Pires' hender et komplekst, psykologisk drama hvor de største, mest voldsomme lidenskapene settes opp mot hverandre og får lov å spille seg ut i rå kontraster, i kamp og konflikt, med en kraft og en styrke som, igjen, sprenger tiden og får 15 minutter til å føles som et helt liv.

Slik sluttede Festspillene 1999. Lørdag natt på Troldhaugen. På den høyeste, kunstneriske topp.