Ved første og andre ørekast

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Jon Øivind Ness, Cecilie Ore og Asbjørn Schaathun

Christian Eggen

Cikada

Music Factory

Peer Gynt-salen

Norsk samtidsmusikk og Cikada-ensemblet på besøk i Music Factory

Den begynte så rart, denne søndagskvelden på Music Factory. Christian Eggen hadde invitert Cikada-ensemblet til Bergen for å spille samtidsmusikk, men starten minnet mest av alt om et kulturprogram på NRK: Tre alvorlige, svartkledde komponister omkring et bord i uforberedt og ustrukturert samtale om musikk og samtid. Det var ikke småting som etterhvert kom på det bordet. Fransk nomadefilosofi. Tidsopplevelsens mentalitetshistorie, kurze Einleitung. Intertekstualitetens betydning for kunsten i vår tid. Og slikt.

Var det alvorlig ment? Eller bare en perfid parodi på Tore Renberg og Leseforeningen? Vanskelig å si. Grusomt var det i alle fall. Selv komponistene hadde det vondt. «Kan jeg gå nå?», spurte Jon Øivind Ness forpint. Man forstod hva han følte.

Men så ble det da heldigvis musikk, spennende musikk. Først «Interrupted Cycles» av samme Ness, et dramatisk verk for kammermusikalsk besetning, etterfulgt av hans «Charm» for strykekvartett: Høydramatisk, ekspressiv musikk fylt til bristepunktet med musikalske begivenheter, to komplekse verk hvis dybder det er vanskelig å lodde ved første gjennomlytting, men som man håper å komme til å høre igjen, i konsertsalen eller på plate.

Cecilie Ores strykekvartett «Lex Temporis» fra 1992 er heller ikke musikk som åpner seg ved første ørekast – for å bruke hennes eget uttrykk. Men denne overveldende klangskulpturen har vært tilgjengelig på plate siden 1996 og har i denne perioden etablert seg som en av tiårets viktigste nordiske komposisjoner. Vi skulle gjerne hørt verket igjen, live. I stedet fikk vi det i discount-versjon: platen ble spilt over høyttalerne, mens Cikada-folkene var opptatt av et nokså trivielt performance-trip i en mørklagt sal.

Asbjørn Schaathuns «Triplis» er en slags dekonstruksjon av Schuberts «Die Schöne Müllerin», en rekke musikalske og språklige atomer fra det gamle verket lagt frem til beskuelse og ettertanke. Verket ble oppført i Bergen på Autunnalen i 1993 av mezzosopranen Hilde Torgersen, pianisten Kenneth Karlsson og slagverkeren Bjørn Rabben. Hørt i dag, seks år senere, tolket av samme fantastiske trio, konstaterer man at Schaathuns meditasjon over flis og spon fra høyromantikkens storhetstid har bevart denne stille, merkelig høyspente melankolien som ble hengende i erindringen etter første ørekast. Siden den gangen har han jobbet videre med saken, og skrevet en kammermusikalsk sats inn over den opprinnelige versjonen. Resultatet, «Triplis+», ble spilt til sist på søndag. Forhåpentlig skal det ikke gå seks år før vi får høre det igjen.