Wagner light

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1999

Richard Wagner: Götterdämmerung

Lisa Gasteen, sopran

Birgitta Svendén, alt

Johan Botha, tenor

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young tilbake i Bergen med solid oppførelse av Götterdämmerung i kortversjon

"Folk vet jo slett ikke hvor stor Wagner er", skriver Alma Schindler i dagboken sin. Hun har nettopp vært i operaen og sett Götterdämmerung. For andre gangen på et år. De neste månedene ser hun 2-3 andre oppførelser, hun leser partituret, hun spiller klaverversjonen sammen med venninnene. Hun er 19 år gammel. Musikkinteressert.

Det var den gangen. Wien 1899. Men hundrede år etter, i en annen tid, i en annen kultur, henger spørsmålet fremdeles i luften, kanskje enda mer presserende i dag: Vet folk hvor stor Wagner er? Er det mulig å fange dimensjonene i verkene hans når de ikke kontinuerlig er på programmet, når det ikke er mulig å leve med dem, jobbe med dem? Vet folk for eksempel hvor stor Götterdämmerung er når de har vært en svipptur i Grieghallen på fredag og hørt halvannen times sammendrag av et verk som normalt varer fem timer?

Neppe. For hele det bærende prinsippet i Götterdämmerung, og i alle de fire verkene som til sammen utgjør Ringen, er jo nettopp at ting tar tid, at publikum må ta seg tid, tid til å stille seg om og synke inn i et kunstnerisk univers hvor proporsjonene er enorme. Disse operaer er tenkt som kolossale helheter, ikke som highlights med uviktig fyllmasse imellom.

Uansett at Wagner selv aksepterte kortversjoner av og til, og uansett at fredagens sammendrag var bra redigert, så var det i bunn og grunn meningsløst: Musikalsk fordi viktige tematiske sammenhenger manglet; tekstlig fordi alle sentrale konflikter var kuttet ut. Ingen Alberich, ingen sammensvergelser og svik, ingen norner og kosmiske dimensjoner. Bare: Siegfried elsker Brünhilde; Siegfried glemmer Brünhilde; Brünhilde skriker; Siegfried dør; Brünhilde dør. Velkommen til Wagners vidunderlige verden.

Forrykt? Selvsagt. Men kanskje er dette den eneste måten vi kan få høre Götterdämmerung på i dag. I et land som fremdeles ikke har en opera.

Hvis det er slik det er, så må vi skynde oss og si at fredagens oppførelse var både aktverdig og akseptabel. Absolutt. Men først og fremst var den et løfterikt varsel om hva vi kan vente oss til høsten når Simone Young tar over som sjefsdirigent i Harmonien. For her var det mye å glede seg over: Bra tempovalg og bra proporsjoner innenfor de enkelte delene i sammendraget; sikkerhet og omhu i tolkningen av partiturets finere detaljer, f.eks. en helt riktig veksling mellom letthet og tyngde i Rhinfarten, og nydelig balanse mellom de klanglige fargene i mellomspillet til første akt. Bra grep om orkestret har hun også. Kvelden igjennom var det mye fint samspill, mange glimrende innsatser i alle grupper, flotte hornsignaler i kulissen under Rhinfarten, myke trompeter. Og mer til.

Og la oss da endelig ikke glemme at det også var glimrende solister på scenen i Grieghallen: sopranen Lisa Gasteen og tenoren Johan Botha, to unge, helt typeriktige Wagner-sangere for full kraft fremad, for full utblåsning i rollene som Brünhilde og Siegfried. Og i tillegg svenske Birgitta Svendén på kort gjestevisitt som en karakterfull Waltraute.