Absolutt musikk

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1999

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Jian Wang, cello

Logen

Maria João Pires med venner i Logen. Triospill på høyeste nivå,

Vi er i Logen. Musikerne kommer tilbake etter pausen. Augustin Dumay folder sin to meter lange kropp sammen i naturstridige vinkler og setter seg på den foruroligende lave stolen. Han stemmer fiolinen. Lenge. Så hever han buen, gir tegn til Maria João Pires og Jian Wang. Musikken starter: Tre instrumenter rammer oss som et hammerslag med en rå, unison markering.

Og med en gang er vi et helt annet sted, fjernt fra Logen og Bergen. Ikke i det hinsides, men i en fysisk, sanselig, høyst dennesidig verden. Den absolutte musikkens verden.

Schuberts klavertrio, nr. 2. Ess-dur: Bare i de aller første taktene av første sats er det stoff nok til et langt liv, et mylder av musikalske ideer, korte sangbare motiver som presenteres henkastet og forlates igjen, serier av klanglige effekter som prøves ut, pizzicato i strykerne, grandiose skalaløp i klaveret, et helt katalog over alle de mulighetene kombinasjonen klaver, fiolin, cello stiller til rådighet. Spilt denne kvelden av Maria João Pires, Augustin Dumay og Jian Wang, tre musikere som for lengst har hevet seg over alle praktiske og tekniske problemer og har satt seg for å løse de eneste problemene som virkelig teller i Schuberts verden: de musikalske.

Og bedre kan disse problemene ikke løses. Her, en onsdagskveld i Logen, blir det triospill på høyeste nivå, med en nerve og intensitet man sjeldent får lov å oppleve, kammermusikk av en karakter som ingen av verdens glatte og perfekte plateinnspillinger noensinne vil kunne komme i nærheten av. En kjødelig, jordisk, fysisk nærværende Schubert-tolkning med så mange slående, innlysende riktige detaljer at man ikke vet hvor man skal ende eller begynne: de blinkende kvikksølvaktige skiftene fra moll til dur i andre-satsen; den merkelig Haydn-aktige kanon i tredjesatsen; fjerdesatsens modulasjoner spilt så de på en gang virker logisk riktige og komplett overrumplende; det melankolske, "svenske" cello-temaet som kommer tilbake, forvandlet, forklart, gjennomlyst; de svake ekkoene av "Rosamunde".

Alt dette. Og enda mer. Først og fremst, hen over alle detaljene, en overveldende fornemmelse av fremdrift, av at denne musikken hele tiden er på vei mot noe nytt, noe helt fremmed og ukjent, en fornemmelse som ble nesten fysisk uutholdelig i fjerdesatsen hvor man følte at alt kunne skje bakom hver eneste av de 750 taktene.

Etter en slik samstemt tolkning føles det nesten ufint å tale om musikerne hver for seg. Men vi bør vel for en ordens skyld notere at Jian Wang er en glimrende cellist, at han spiller romantisk utadvendt med stor, saftig tone, og at han før pausen sto i sentrum med en flott, strømmende tolkning av Schuberts Arpeggione-sonate. Vi bør også nevne at Augustin Dumay ikke bare er en stor kammermusiker som forstår å lede denne trioen med naturlig autoritet i Schubert og i Mozarts klavertrio i G-dur, KV 496, han er også en fremragende fiolinist.

At Maria João Pires er en av verdens største pianister, trenger vi sikkert ikke si. Alt er utsolgt når hun lørdag kveld spiller i Villaen på Troldhaugen. Men i kveld kan man få høre henne igjen sammen med Dumay og Wang i Logen, denne gangen i et rent Beethoven-program. Det er fremdeles billetter å få.