Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 18.06.2014

Beethoven: Complete Sonatas

Augustin Dumay, Maria João Pires

Deutsche Grammophon

2002

  

Det var mye Beethoven på programmet under Festspillene i år. Blant annet tre fiolinsonater sublimt spilt av Isabelle Faust og Alexander Melnikov. Slike opplevelser vekker minner – om andre tolkninger, andre kunstnere. Jeg gikk hjem og sjekket platesamlingen min. Og fant mange gode, gamle innspillinger. Men skulle jeg i dag kjøpe alle fiolinsonatene på plate, ville jeg trolig valgt en nyere utgivelse, nemlig boksen med Augustin Dumay og Maria João Pires fra 2002. Samspillet deres er formidabelt, de får musikken til å strømme og flyte, spontant, nesten improviserende. Og setter sitt eget, personlige stempel på hver enkelt sonate. At Dumay av og til tar seg noen friheter med fiolinstemmen – det er slikt som skjer i kampens hete. 

En milepæl

Bergens Tidende, 19.02.2013

Maria João Pires

Schubert

Deutsche Grammophon

På oppdagelsesreise i Schuberts verden

Det starter med en kort melodisk frase som gjentas og ender i en spørrende akkord. Noe skal skje, men hva? Hvor skal vi hen? Vi skal på oppdagelsesreise i Schuberts verden. Maria João Pires, den store portugisiske pianisten, sitter ved flygelet og inviterer oss inn i sonate nr. 16 (D 845) der det venter musikalske mirakler bak hver taktstrek. Det er, som alltid, noe selvutslettende over hennes spill, som om hun bare sitter og viser frem hva hun finner underveis. Musikken strømmer, hun følger dens anvisninger og velger hele tiden den helt rette fraseringen, det helt rette stemningsleiet. Etterpå gjelder det Schuberts siste sonate, den store nr. 21. i B-dur (D 960). I slutningen av 1980-tallet innspilte Pires den på platemerket Erato. Nå tar hun den opp igjen, et kvart århundres musikalske erfaringer rikere, og spiller uten store fakter og geberder en tolkning som kommer til å stå som en milepæl i Schubert-diskografien. Noen ganger er musikken sprudlende, overmodig, noen ganger muskuløs, robust, men hele tiden har den en undertone av mørk melankoli og sorg. Som om den bærer på en nesten uutholdelig smerte.

Understrømmer

Bergens Tidende, 25.09.2012

Mozart: Piano Concertos Nos.27 and 20

Maria João Pires, Claudio Abbado, Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Lysende Mozart-tolkninger fra Maria João Pires

Det høres kanskje ut som en klisjé, men likevel: Det er alltid noe «naturlig», noe lysende og innlysende «riktig» ved musikken når portugisiske Maria João Pires setter seg til klaveret og spiller Mozart. Hvis du er i tvil, er det bare å slå ørene ut og lytte til denne nye platen der hun er sammen med Claudio Abbado og hans Orchestra Mozart Bologna. De to klaverkonsertene som står på programmet, spilles i omvendt kronologisk orden.  Først ut er nr. 27 (K. 595), den siste klaverkonserten Mozart skrev. Den er klassisk, enkel i formen og Pires spiller den rett frem, ukunstlet, med lange, elastiske fraseringer og et nesten ungdommelig tonefall. Den andre, nr. 20 (K. 466), er mer kompleks. Den står i d-moll, samme toneart som Don Juan, og den har samme dramatiske ekspressivitet. Her trekker Pires solostemmen frem med kraftige streker. Dette er mørk, alvorlig musikk, hører vi, musikk full av kontraster og farlige understrømmer, musikk på vei inn i romantikken. Hun får god oppbakning underveis av Abbado og av Orchestra Mozart Bologna – som nok er et lite kammerorkester, men som har muskler og musikalitet nok til å matche henne.

Likeverdige partnere

Bergens Tidende Morgen, 15.10.2002

Beethovens fiolinsonater

Augustin Dumay, fiolin

Maria João Pires, klaver

Deutsche Grammophon

Flott, musikantisk tolkning av Beethovens fiolinsonater.

I 1998 ga Deutsche Grammophon ut alle Beethovens ti fiolinsonater med Anne Sophie Mutter og Lambert Orkis. Nå, fire år etter, kommer sonatene igjen på DG, denne gang med Augustin Dumay og Maria João Pires. Er det da virkelig bruk for enda en versjon? Svaret er ubetinget ja!

Det var spotlight på fiolinen i den gamle versjonen. Mutters tolkning var sterk og streng. Og virtuos. Hun tok seg både små og store friheter med teksten for å få instrumentet sitt til å stråle og funkle.

Dumay har kanskje ikke samme suverene tekniske kontroll, men virker likevel friere nesten overalt i disse verkene. Hans tilgang er syngende, dempet, av og til nesten ydmyk, men også full av autoritet og spilleglede. Og så har han den fantastiske Pires å spille opp mot. Dette er ikke fiolin med klaver i bakgrunnen, dette er musikk for likeverdige partnere. Og en tolkning hvor sonatenes elementære musikantiske kvaliteter hele tiden står i sentrum.

Det er snakk om studioinnspillinger, men det høres ut som om det var live-opptak. For Dumay og Pires lever i situasjonen, griper sjansene i flukten, lytter til hverandre og til musikken og lar seg føre av den. Og gir oss ti spontane, levende fortolkninger som kulminerer, intenst, sprudlende, med den store Kreutzer-sonaten.

Når tiden sprenges

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Verk av Chopin og Grieg

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Villaen, Troldhaugen

Avslutningskonsert på den høyeste, kunstneriske topp. Maria João Pires og Augustin Dumay på Troldhaugen

I skumringen sitter Maria João Pires ved Griegs flygel og spiller Chopins Nocturner. Og vi som får lov å være med i dagligstuen, forstår at for henne er tid ikke et mekanisk ur som ubønnhørlig tikker og går, tid er et plastisk materiale, et føyelig, formbart stoff. Uansett hvor mange skjeve, irregulære fraser Chopin har skrevet inn i disse mørke nattestemningene, uansett hvor kompakt og komplekst han har konstruert satsen, så har Pires rikelig med tid, tid til å få alle de ørsmå rytmiske nyansene med, tid til å få hver eneste skjev, opphugd kvintol og septol på plass inne mellom grunntaktens elastiske slag. Hun stanser tiden, hun utvider den, hun  går inn i den og henter frem alle de små hjertegripende fortellingene, alle de blussende lidenskapene som ligger gjemt i disse små melankolske fragmentene.

Etter fem slike tolkninger kunne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men så var det Grieg da. Og hvem kommer inn i stuen sammen med Pires, aldeles uannonsert? Den fantastiske fiolinisten Augustin Dumay. Og da har vi plutselig, rett foran oss, den eksplosive kombinasjonen Dumay-Pires som har gitt oss en av tidenes beste plateinnspillinger av Griegs fiolinsonater. Det er som å vinne i Lotto, det!

Og så braker det løs med den tredje sonaten. Man merker at dette har de gjort før. For her er det ingen gustne forbehold, intet akademisk pedanteri, bare fritt strømmende, spontant, nesten improviserende samspill. Musikkhistoriens kildekritiske museumsvakter ville sikkert få seg et par hjerteslag eller tre hvis de hørte hvor frekt og freidig Dumay tar seg til rette, hvor kaveleraktig han behandler anvisningene i mester Griegs egen hellige tekst. Vi andre sitter på kanten av stolen, med tilbakeholdt åndedrett, for å få al denne overveldende, rause musikken med.

Og enda er kvelden ikke slutt. For etter Grieg blir det Pires igjen, alene ved flygelet med Chopins Fantasi opus 49. Hvis nocturnene er de små fortellingenes musikk, så blir Fantasien i Pires' hender et komplekst, psykologisk drama hvor de største, mest voldsomme lidenskapene settes opp mot hverandre og får lov å spille seg ut i rå kontraster, i kamp og konflikt, med en kraft og en styrke som, igjen, sprenger tiden og får 15 minutter til å føles som et helt liv.

Slik sluttede Festspillene 1999. Lørdag natt på Troldhaugen. På den høyeste, kunstneriske topp.

Absolutt musikk

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1999

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Jian Wang, cello

Logen

Maria João Pires med venner i Logen. Triospill på høyeste nivå,

Vi er i Logen. Musikerne kommer tilbake etter pausen. Augustin Dumay folder sin to meter lange kropp sammen i naturstridige vinkler og setter seg på den foruroligende lave stolen. Han stemmer fiolinen. Lenge. Så hever han buen, gir tegn til Maria João Pires og Jian Wang. Musikken starter: Tre instrumenter rammer oss som et hammerslag med en rå, unison markering.

Og med en gang er vi et helt annet sted, fjernt fra Logen og Bergen. Ikke i det hinsides, men i en fysisk, sanselig, høyst dennesidig verden. Den absolutte musikkens verden.

Schuberts klavertrio, nr. 2. Ess-dur: Bare i de aller første taktene av første sats er det stoff nok til et langt liv, et mylder av musikalske ideer, korte sangbare motiver som presenteres henkastet og forlates igjen, serier av klanglige effekter som prøves ut, pizzicato i strykerne, grandiose skalaløp i klaveret, et helt katalog over alle de mulighetene kombinasjonen klaver, fiolin, cello stiller til rådighet. Spilt denne kvelden av Maria João Pires, Augustin Dumay og Jian Wang, tre musikere som for lengst har hevet seg over alle praktiske og tekniske problemer og har satt seg for å løse de eneste problemene som virkelig teller i Schuberts verden: de musikalske.

Og bedre kan disse problemene ikke løses. Her, en onsdagskveld i Logen, blir det triospill på høyeste nivå, med en nerve og intensitet man sjeldent får lov å oppleve, kammermusikk av en karakter som ingen av verdens glatte og perfekte plateinnspillinger noensinne vil kunne komme i nærheten av. En kjødelig, jordisk, fysisk nærværende Schubert-tolkning med så mange slående, innlysende riktige detaljer at man ikke vet hvor man skal ende eller begynne: de blinkende kvikksølvaktige skiftene fra moll til dur i andre-satsen; den merkelig Haydn-aktige kanon i tredjesatsen; fjerdesatsens modulasjoner spilt så de på en gang virker logisk riktige og komplett overrumplende; det melankolske, "svenske" cello-temaet som kommer tilbake, forvandlet, forklart, gjennomlyst; de svake ekkoene av "Rosamunde".

Alt dette. Og enda mer. Først og fremst, hen over alle detaljene, en overveldende fornemmelse av fremdrift, av at denne musikken hele tiden er på vei mot noe nytt, noe helt fremmed og ukjent, en fornemmelse som ble nesten fysisk uutholdelig i fjerdesatsen hvor man følte at alt kunne skje bakom hver eneste av de 750 taktene.

Etter en slik samstemt tolkning føles det nesten ufint å tale om musikerne hver for seg. Men vi bør vel for en ordens skyld notere at Jian Wang er en glimrende cellist, at han spiller romantisk utadvendt med stor, saftig tone, og at han før pausen sto i sentrum med en flott, strømmende tolkning av Schuberts Arpeggione-sonate. Vi bør også nevne at Augustin Dumay ikke bare er en stor kammermusiker som forstår å lede denne trioen med naturlig autoritet i Schubert og i Mozarts klavertrio i G-dur, KV 496, han er også en fremragende fiolinist.

At Maria João Pires er en av verdens største pianister, trenger vi sikkert ikke si. Alt er utsolgt når hun lørdag kveld spiller i Villaen på Troldhaugen. Men i kveld kan man få høre henne igjen sammen med Dumay og Wang i Logen, denne gangen i et rent Beethoven-program. Det er fremdeles billetter å få.