De store fortellingene

Bergens Tidende, 07.09.2018

Chopin: Ballades & Nocturnes

Leif Ove Andsnes, klaver

Sony Classical

Leif Ove Andsnes tar tak i fire av mest krevende verk i klaverlitteraturen.

I begynnelsen er alt enkelt og liketil: Klaveret spiller en kort introduksjon, et sangbart tema, noen variasjoner. Så et nytt tema, andre variasjoner, andre utbroderinger. Og så, plutselig, er allting ikke fullt så enkelt lenger: De to temaene fletter seg inn i hverandre, de kommer i konflikt, de beveger seg gjennom stadig nye tonearter, de opptrer i stadig nye forkledninger. Og til sist endrer musikken helt karakter: «Presto con fuoco» sier notene – her skal det spilles «veldig fort og ildfullt»: Musikken raser fremover i brennende, halsbrekkende løp, lyden blir kraftigere og kraftigere inntil vi er fremme ved aller siste takt og den aller siste ettertrykkelige akkorden.

Det er Chopins Ballade Nr. 1 vi hører. Og det er Leif Ove Andsnes som sitter ved klaveret. Det er en stund siden han sist spilte inn Chopins klavermusikk på plate. Den gang, i 1992, gjaldt det klaversonatene pluss noen mazurkaer og etyder. Nå, et kvart århundre senere, vender han tilbake til Chopin, og denne gang tar han tak i de fire Balladene – fire av de tyngste, mest krevende verk i hele klaverlitteraturen.

Det var Chopin selv som skapte genren «ballade». Navnet henspiller på de gamle middelalderlige folkesangene. Det er også sanger i Chopins ballader, og de forteller også historier. Men de gjør det uten ord, bruker bare klaverets egne musikalske midler til å skape forløp og fremdrift. Det er ikke nødvendigvis slik at vi kan høre eller forestille os personer og konkrete dramatiske handlinger i disse verkene. Fortellingen ligger i musikken selv, i det tematiske og melodiske materialet som spennes opp i store kontraster og konflikter og som først kommer frem til en løsning i aller siste takt.

Andsnes har et kvart århundres musikalske erfaringer med seg når han nå vender tilbake til Chopin. Han spiller de fire balladene virtuost, med en teknisk briljans som får de kompliserte fortellingene til å stråle og funkle. Og han spenner opp et enormt følelsesregister – fra de sarteste, mest sorgfulle rørelsene til de største, mest stormende og kraftfulle uttrykkene. 

Og så er det samtidig en særegen skarphet og klarhet i tolkningene hans. Andsnes legger materialet frem, «con fuoco», ildfullt, han følger og gjør rede for de store utviklingsforløpene. Men viser samtidig frem fortellingenes indre mekanikk. Det er som om han på en og samme tid både er inne i det store følelsesuttrykket og samtidig står nøkternt utenfor og demonstrerer den underliggende musikalske logikken. Som for eksempel det stedet i Ballade Nr. 2 der han introduserer andretemaet og musikken plutselig tar en overraskende harmonisk vending og i tillegg skal spilles «Presto con fuoco». Andsnes håndterer overgangen teknisk perfekt og viser så frem i det etterfølgende forløpet hva som var den musikalske meningen med dette abrupte girskiftet.  

På denne platen brenner Chopins fire ballader klart og strålende. Og de er samtidig – på forunderlig vis – gjennomlyst slik at vi nesten kan høre deres indre struktur.

Inn i mellom de fire balladene spiller Andsnes tre andre verk av Chopin, tre av de korte nocturnene – for, som han sier, å gi lytteren tid til å puste ut før det går løs med nye, dramatiske fortellinger.

Vekslende værtype

Bergens Tidende, 19.08.18

Verk av Wagner, Brahms m.fl.

James Ehnes, fiolin

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Utendørskonsert med Bergen Filharmoniske Orkester

Arrangere utendørskonsert i Bergen? Det er risikosport, det. Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser. For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?

Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær. På torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjaikovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.

På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefsdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turne nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.

Det var tyngre verk. Og også tyngre værtype. Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten. Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.

Ouverturen til Wagners opera Den flyvende Hollender fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk. Og som vanlig ble orkestret filmet og vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, oppe over alle de våte paraplyene.

Det fortsatte med to av Brahms’ Ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell. En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter. Vi er ute i det fri. Det musiseres livlig og friskt. I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere. Det er rått, det er effektivt. Musikken blir formelig sparket ut over rampen. Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper. Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.

Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den kanadiske fiolinisten James Ehnes som solist. Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gylden melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet. I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen. Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen. Og mens han spilte, sluttet regnet. Og det ble sol og vakkert vær. 

Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni. Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner. Og det ble ekstranummer. «Grieg, Grieg» ropte turistene. Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 13.11.2013

Chopin

Claudio Arrau

Philips

I tekstheftet til Nils Henrik Asheims nye Chopin-plate blir Claudio Arrau nevnt som et eksempel på at mazurkaene også ofte mangler i samleutgivelser. Det er helt rett. Du finner ingen mazurkaer i boksen med Arraus samlede innspillinger av Chopin. Til gjengjeld finner du stort sett alt annet – klaverkonsertene, preludiene, valsene, balladene, osv. Sju cd-er med Chopin spilt av en av forrige århundres største pianister. Innspillingene stammer fra 70- og 80-årene, men selv om Arrau var åtti da han laget de siste, er det ikke noe old school over tolkningene hans. Han spiller lysende klart, gjør rede for alle tekstlige detaljer og løfter musikken med fabelaktig teknikk.  Presist og usentimentalt.

Den lokale lyden

Bergens Tidende, 13.11.2013

Mazurka

Researching Chopin

Nils Henrik Asheim

Lawo Classics

Alternative klangbilder i Chopins musikk

  

Svenske Andreas Eklöf og Mats Persson lager lydkunst på et klavikord fra 1700-tallet. András Schiff innspiller sene verk av Beethoven på et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820. Og Lawo utgir en plate der Nils Henrik Asheim spiller Chopin på et Collard & Collard taffelpiano fra 1830-årene. Tre utgivelser i løpet av et par uker er kanskje for lite til at vi kan snakke om en trend. Men disse platene – og flere andre fra de senere årene – vitner i alle fall om en stigende interesse for lyden av gamle klaviaturinstrumenter.

Schiff snakker om klavermusikkens «globalisering» i Steinway-flygelenes tidsalder. De nye platene dyrker det «lokale», kunne vi si, det annerledes, de alternative lydbildene som oppstår når musikken spilles på gamle lydsvake instrumenter i intime rom. 

I Asheims tilfelle dreier det seg altså om Chopin. I 2010 utga han og Gjertruds Sigøynerorkester sine frie, folkemusikalske tolkninger av en håndfull mazurkaer og fikk Spillemannsprisen for det. På den nye platen sitter han alene ved det gamle taffelpianoet på Ulefos Hovedgaard i Telemark og spiller alle mazurkaene.

«Når du spiller på dette instrumentet, kommer du så nær strengene at det føles som å stryke hånda over dem», skriver Asheim i tekstheftet. Og understreker hvordan de ulike seksjonene av klaviaturet gir ulike klang. «Høyre hånd er en fiolin, venstre hånd en gitar, eller det hele er en harpe».

Det er en veldig annerledes Chopin vi hører på denne platen. Asheims tolkninger har det frie, improvisatoriske drivet og den deklamatoriske gestikken vi forventer av musikken, men vi hører også materialets motstand, anstrengelsene som må til for å få det gamle instrumentet til å lystre og gi lyd. Det er noe veldig fysisk over disse tolkningene, et klanglig nærvær. Og en sår melankoli.

Blanda drops

Bergens Tidende, 05.02.2013

300

Ingolf Wunder

Deutsche Grammophon

En rar klaverplate

Unge østerrikske Ingolf Wunder vant en pris i den internasjonale Chopin-konkurransen i 2010. Og utga i 2011 sin første plate for Deutsche Grammophon der det selvsagt var Chopin det dreide seg om. Chopin er også med på hans nyeste plate, men nå sammen med mye annet, en stripe klaververk hentet fra de siste 300 års musikkhistorie som platens tittel henspiller på. Det starter i 1700-tallet med en enkel, ukunstlet Scarlatti-sonate etterfulgt av en muskuløs tolkning av Mozarts store sonate i B-dur (K333). Så kommer platens Chopin-nummer, en perlende Berceuse. Og så … så begynner det å bli veldig rart. For resten av platen består av ultrakorte stykker, typiske ekstranumre og musikalske svisker, «Clair de Lune» og «Humlens flukt» om hverandre, for å si det slik. Og det skal bli enda rarere. For til aller sist kommer filmmusikk signert Enrico Morricone. Pluss Wunders egen, helt utrolig corny transkripsjon av temaet fra Star Wars. Det er mye flott og flashy klavermusikk på platen. Men repertoarmessig faller den mellom alle stoler som er. 

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Hjertegripende vakkert

Bergens Tidende, 20.04.2012

Ingrid Fliter, klaver

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ingrid Fliter spiller Chopin i Grieghallen

Det er noe eksklusivt over argentinske Ingrid Fliter. Hun tilhører pianistenes internasjonale toppsjikt.  Hun fikk The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris, i 2006. Men hun har nesten ikke utgitt plater. Så det var litt av en begivenhet at BFO kunne presentere henne live i Grieghallen i går kveld. Og så til og med i musikk av Chopin – den komponisten hun først og fremst har konsentrert seg om.

Det var Chopins klaverkonsert nr. 2 som sto på programmet. Og det ble Chopin nettopp slik man drømmer om det: blomstrende, grasiøst, med både vare, lyriske passasjer og et stort, muskuløst utrykk i de dramatiske avsnittene. Men først og fremst med en voldsom intensitet og en strømmende, nesten improvisatorisk frihet i foredraget. Ekstranummer? En hjertegripende vakker tolkning av Chopins Nocturne op.9. nr. 3.

Kveldens dirigent, japanske Kazushi Ono, favner bredt. Da han var i Bergen i 2010 hadde han senromantisk musikk på programmet, og førte blant annet BFO gjennom en formidabel tolkning av Mahlers syvende symfoni. I går kveld gjaldt det musikk i den helt andre enden av den musikalske skalaen. Til innledning hans landsmann Toshio Hosokawas «Woven Dreams», et relativt nyskrevet stykke samtidsmusikk der store, komplekse klangflater settes opp mot hverandre og drives framover i et langsomt crescendo. Umiddelbart virker stykket formløst, men jo mer man hører, jo mer oppdager man at det hele tiden skjer noe inne i klangene, små melodiske fraser, rytmiske effekter, klokker og støy. Hvordan var framførelsen? Vanskelig å si. Litt rå og røff, kanskje. Men verket er så nytt at det ikke er noen referanseinnspillinger som kan brukes som sammenligningsgrunnlag. Uansett: et spennende verk man gjerne vil høre igjen.

Og etter Chopin og pausen ble det Maurice Ravels suite fra musikken til balletten Daphnis et Chloé i en stram og skarp tolkning. Som sine steder nesten liknet Hosokawas drømmebilder.

Det sublime

Bergens Tidende, 15.02.2012

Wilhelm Kempff, Piano

Deutsche Grammophon

Wilhelm Kempffs soloinnspillinger samlet på 35 cd’er

Deutsche Grammophon sitter på et fantastisk arkivmateriale – som de har brukt flittig til cd-gjenutgivelser de siste tjue årene. Først utga de enkle reproduksjoner av de opprinnelige vinylplatene, så begynte de med samlete utgivelser i bokser, og nå – kanskje som et siste fyrverkeri før cd-æraen slutter – kommer megautgivelsene. Et eksempel er denne boksen som rommer stort sett alle Wilhelm Kempffs soloinnspillinger fra perioden 1950-1980, en skattekiste av sublim klavermusikk samlet på 35 cd’er. Her er Kempffs komplette innspillinger av Beethovens og Schuberts sonater, og her er plate etter plate med sentrale verk av Bach, Mozart, Schumann, Liszt, Chopin og Brahms. Dette var Kempffs repertoar, dette var de komponistene han dyrket og spilte, igjen og igjen, i konsertsalen og i platestudiet. Og som han spilte dem! Inderlig, spirituelt, uten store fakter og geberder, alltid med respekt for det syngende, de melodiske linjene i satsen. Lytt til disse avklarete tolkningene. Og forstå hvorfor Kempff ble kjent som klassisisten og lyrikeren blant forrige århundres store pianister.

En pianist vender tilbake

Bergens Tidende, 11.05.2011

The Chopin Concertos

Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Daniel Barenboim med vellykket Chopin-plate

Daniel Barenboim har etter hvert vært stjernedirigent i så mange år at man nesten har glemt at han også er en stor pianist. Men nå vender han skikkelig tilbake til klaveret. Han har skrevet kontrakt med Universal-gruppen, en begivenhet som feires med ikke mindre enn fire utgivelser i år. På de to første spiller han Chopin for DG, senere følger blant annet en Liszt-plate på Decca. DG-platen med Chopins klaverkonserter er opptatt live siste sommer ved en festival i Ruhr. Som seg hør og bør maler Barenboim fram konsertenes klangbilder med stor, bred pensel og legger kraftig punch i anslaget, men han har også fin sans for de mer lyriske partiene i musikken. Og han er hele tiden i intens dialog med et velspillende Berlin Staatskapelle, hans gamle orkester som for anledningen dirigeres av Andris Nelsons. Dette er en sjeldent vellykket utgave av konsertene. Som utkommer samtidig med en like vellykket recital-plate med Chopin-stykker opptatt live i Warszawa siste år.

Lengsel og lidenskap

Bergens Tidende, 06.04.2011

Blaue Blume

Rune Alver, klaver

Lawo

Rune Alver med overbevisende Schumann-tolkning

Schumanns Fantasie op. 17 er tilegnet Liszt – som mente den var uegnet til offentlig framførelse. Rune Alver deler ikke denne bekymringen. På hans nye plate får stykket en overbevisende tolkning som understreker de ville, forrevne kvalitetene som trolig fikk Liszt til å betenke seg i sin tid. Her er erkeromantisk lengsel og lidenskap, ruiner, fragmenter og ironi – alt i finslipt musikalsk formulering. I førstesatsen holder Alver spenningen oppe gjennom alle bølgebevegelsene helt fram til det avsluttende Beethoven-sitatet. Og han får fint fram motsetningen mellom den ville Florestan og den milde Eusebius i de to følgende satsene der Schumanns karakteriserer sin splittete personlighet. Det er mer romantikk på platen – to melankolske stykker av Chopin, hans Mazurka op. 6 nr. 1 og Balladen i Ass-dur op. 47. Og som avslutning Torstein Aagaard-Nilsens Blue Traces – et stemningsfullt stykke samtidsmusikk som passer fint inn i den romantiske sammenhengen.

Klangkunst og overraskelser

Bergens Tidende, 01.04.2011

Verk av Beethoven, Brahms og Schönberg

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

En konsert der kjente verk blir ny musikk

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet, alene på scenen foran en fullsatt sal. Det er elektrisitet i luften. Vi venter. Og så kommer de første hamrende akkordene i Beethovens Waldstein-sonate. Musikken er i gang. Men spenningen er ikke utløst. Dette blir en av disse konsertene der man sitter ytterst på stolen, med tilbakeholdt åndedrett for å få alt med.

For selv om det meste på programmet denne kvelden var kjente verk som ofte framføres, så var det likevel ny musikk Andsnes spilte, musikk der man hele tiden var spent på hvilke overraskelser som ventet rundt hjørnet i neste takt. Og der det samtidig var rik anledning til å høre hans klangkunst utfolde seg over et bredt lerret.

I Waldstein overrasket han med et forrykende høyt utgangstempo. Overraskende var også hans understreking av de forrevne, urolige brå kast i førstesatsen, hans nærmest improviserende framførelse av den korte, fragmentariske andresatsen, og den lange spenningskurven i tredjesatsen som han brøt så ettertrykkelig da hovedtemaet vendte tilbake til sist, at man nærmest måtte le. Og forsto at det er en humor i Beethoven som sjeldent blir eksponert i konsertsalen.

Etterpå Brahms’ fire dystre, melankolske ballader (op.10), spilt bredt, fortellende, men også med markering av de store formene som får den unge Brahms til å høres mer tradisjonell ut enn den midaldrende Beethoven. Og etter pausen Arnold Schönbergs seks små klaverstykker (op. 19). Hos en Glenn Gould blir disse stykkene til harde krystaller, all musikken er fordampet og det er bare isolerte intervaller og brutte akkorder igjen. Ikke slik hos Andsnes. Han spiller disse verkene tilbake i senromantikken og får dem til å blomstre opp og gløde intenst.

Og da var vi framme ved Beethoven igjen. Denne gangen den siste sonaten, op. 111, den store avskjeden der andresatsen opphever tredjesatsen og bryter sonateformen ned. Spilt av Andsnes som en nesten uutholdelig spenningskurve der musikken ikke faller til hvile og ikke utløses i den siste akkorden.

Stormende jubel. Og to ekstranumre. Et av Kurtags korte Jatekok-stykker. Og en vals av Chopin som nesten virket frivol på bakgrunn av all den store, alvorlige musikken som var gått forut.

Et konsertprogram

Bergens Tidende, 24.03.2010

Transformations

Joakim Anselmby, klaver

Sideral

Spennende pianist i problematisk opptak

Dette er en skikkelig recitalplate, tilrettelagt nettopp slik man ønsker et godt konsertprogram skal være. Det starter med Griegs store Ballade (op. 24) og slutter med Debussys vals «La plus que lente» og innimellom kommer to preludier av Rachmaninoff, en polonesefantasi av Chopin og Bartóks klaversonate. Pianisten er svenske Joakim Anselby som er utdannet på Norges musikkhøgskole. Man hører at han er en glimrende musiker som går til verkene med både solid teknikk og en personlig, tydelig oppfattelse av hvordan de bør tolkes. Mer enn dette er det dessverre vanskelig å høre. For opptaket er under all kritikk: Klaveret virker lett ustemt, og det er en eiendommelig klirrende romklang som spesielt forvrenger de kraftige passasjene. Uansett hva som er årsaken, spolerer dette opplevelsen. Forhåpentlig kommer Anselmby snart tilbake med en ny plate i et opptak som yter ham bedre rettferdighet.

Cool Chopin

Bergens Tidende, 18.11.2009

Chopin: Piano Concertos

Rafal Blechacz, klaver

Jerzy Semkow, dirigent

Royal Concertgebouw Orchestra

Deutsche Grammophon

Ungdommelig machismo og virtuositet

Sist vi hørte Rafal Blechacz på plate, spilte han – litt trassig – sonater av Haydn, Mozart og Beethoven, musikk skrevet i de siste tiårene av 1700-tallet. Men når han nå faktisk er polakk og spiller klaver, og i tillegg har vunnet den store Chopin-konkurransen – ja, da er det ikke vanskelig å gjette hva både hans publikum og hans plateselskap forventer av ham. Så altså blir det Chopin for Blechacz. Igjen. Denne gangen de to klaverkonsertene med Concertgebouw-orkestret og den gode, polske dirigenten Jerzy Semkow som vi ikke har hørt på lenge. Blechacz kan disse konsertene til fingerspissen, han spiller dem flott og sprekt, med all den ungdommelige machismo og virtuositet som må til, og har også fin sans for de mer drømmende, ettertenksomme stemningene i Chopins musikk. Og han bikker aldri over i det svulmende, romantiske. Han er ung og cool, en pianist som spiller Chopin med samme musikalske nøkternhet som den unge Andnes i sin tid spilte Grieg.

En klaverløve takker av

Bergens Tidende, 25.06.2008

Horowitz in Hamburg

Vladimir Horowitz, klaver

DG

Liveopptak fra siste konsert med Horowitz.

Denne mandag var det tjueen år siden Vladimir Horowitz spilte konsert i Hamburg. Nå har Deutsche Gramophon gravet radioopptakene frem og fått dem ut på plate. Og her hører vi ham da, den gamle «Tastenlöwe», klaverløven, en av forrige århundres største pianister. Han sitter der, åttifire år gammel, og er fremdeles i stand til å spille sokkene av de fleste. Det er kanskje ikke så mye torden i fortissimo-passasjene lenger. Men den forrykende teknikken er intakt, og han investerer et helt livs musikalske erfaringer i hver eneste takt – elegante rokokkoaktige fraseringer i Mozarts D-dur rondo og sonate K333, delikate fargesjatteringer i Schumanns «Kinderszenen», hårreisende virtuositet i Liszt og Chopin, og som ekstranummer et himmelsk stykke Schubert. Det ble hans siste offentlige konsert. Men ikke slutten på karrieren. Hans siste plate ble spilt inn i oktober 1989, fire dager før han døde.

Fra cellolitteraturens kjernerepertoar

Bergens Tidende, 26.05.2008

Verker av Beethoven, Chopin, Debussy og Brahms.

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Håkonshallen

Når Truls Mørk er med, går celloen av med seieren

Det var cellolitteraturens kjernerepertoar vi ble presentert for da Truls Mørk, og Kathryn Stott gjestet Festspillene og Håkonshallen i går kveld. Fire cellosonater signert Beethoven, Chopin, Brahms og Debussy. Og fire verk der det musikalske styrkeforholdet mellom cello og klaver konstant er til forhandling og debatt. I betraktning av at de tre første av komponistene var sin tids største klavervirtuoser, og at Debussy hadde klaver som sitt hovedinstrument, skulle man kanskje tro at saken var avgjort på forhånd til klaverets fordel. Men faktisk løser de fire komponistene problemene på mange forskjellige måter. Og når Truls Mørk er med, er det uansett alltid celloen som går av med seieren.

Som for eksempel i Beethoven første cellosonate nr. 1 som egentlig er et virtuoso-nummer for klaver med spinkelt celloakkompagnement, men der det av og til var som om Mørk gjorde de enkle, trauste basslinjene litt for mye ære med sin store, syngende tone. Eller i Chopin cellosonate der han løftet Largoens enkle barnesang frem. Men etter pausen, i Debussy raffinerte cellosonate var instrumentene helt i balanse, med Mørk og Stott som likeverdige partnere i ertende, ironisk dialog, full av friske innfall.   

At de hadde brutt kronologien og satt Brahms sist på programmet med den andre cellosonaten, forstår man godt. For hva skulle de ha spilt etter dette storslåtte verket? Som Mørk hevet til ekstatiske høyder med sin store deklamerende tone, og der Stott ga ham sterkt, muskuløst og jevnbyrdig motspill.

En vinner

Bergens Tidende, 30.04.2008

Chopin

Ingrid Fliter

EMI

Imponerende Chopin-tolkninger fra argentinske Ingrid Fliter

Den deles bare ut hver fjerde år, The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris. Blant de tidligere prismottagere finner vi Leif Ove Andsnes (1998) og Piotr Anderszewski (2002). Da argentinske Ingrid Fliter mottok den i 2006, sa juryformannen at de var blitt blåst over ende av hennes «forbløffende pianistiske evner og generelle musikalitet». Andre har nevnt hennes «naturlige følsomhet og eleganse». At det er noe om snakken, demonstrerer hun på denne Chopin-platen der hun imponerer med et lett, delikat anslag og sprudlende teknikk. Her er storslagne, frie tolkninger av den tredje klaversonaten og Ballade Nr. 4 – for slett ikke å snakke om Grand Valse Brillante (op. 18) der hun spiller nettopp så overlegent og briljant som man kan ønske seg, og samtidig klarer å gi fremførelsen det lite snev av ironi som forhindrer at den ender i tomt virtuoseri. Inn i mellom de større verkene er det blitt plass til tre mazurkaer, tre valser og Barcarolle (op. 60).

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Redusert Chopin

Bergens Tidende, 19.09.2007

Nocturne

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Virgin Classics

Truls Mørk spiller problematiske transkripsjoner 

Det er bare to verk der Chopin avlegger celloen en visitt – et blekt ungdomsverk (Introduction et Polonaise brillante, op. 3) og den ensomme sonaten for cello og klaver. Truls Mørk og hans glimrende klaverpartner Kathryn Stott spiller begge deler på den nye platen. Og det gjør de utmerket. Det kler den spinkle sonaten å bli spilt av en cellist som Mørk, med stor, syngende tone.

Selvsagt kunne man ønske at Chopin hadde skrevet mer musikk for cello. Men det gjorde han altså ikke. Han var klavervirtuos. Og stort sett alt han skrev var virtuos klavermusikk. Å fylle resten av platen med transkripsjoner er en uheldig løsning på dette problemet – for i dette tilfellet er transkripsjonene av det enkle slaget der man simpelthen har flådd melodistemmen ut av klaververkene og lagt den over i celloen. Og er det noe som ikke kler Chopins verk, så er det å bli redusert til en samling nydelige melodier med klaver i bakgrunnen.  

Musikalske pannekaker

Bergens Tidende, 13.04.2005

Tsjaikovskij: 18 Pieces, op. 72.

Mikhail Pletnev, klaver

DG

Underholdende miniatyrer for klaver

«De er umodne og betydningsløse», sa Tsjaikovskij om disse 18 miniatyrer for klaver. Han kalte dem for sine «musikalske pannekaker» og slo fast at han bare skrev dem for å tjene penger. Men han likte å skrive dem, og han var god til det. Det hører man på dette live-opptaket med Mikhail Pletnev som demonstrerer at det faktisk gjemmer seg mye god musikk i disse pannekakene.

Det er snakk om underholdningsmusikk, lette, elegante stykker beregnet til 1800-tallets intime salonger – men også stykker som krever et velopplagt, innforstått publikum: For her er det hele tiden små ironiske poenger og muntre spark til kjente musikkgenrer og komponister – for eksempel morsomme parodier på Chopin og Schumann og subtile imitasjoner av tidens populærmusikk. Pletnev spiller det hele med teknisk briljans, men virker kanskje av og til litt vel misjonerende – som om han forsøker å gjøre denne musikken større enn den egentlig er. Som ekstranummer gir han en sublim, åndeløs tolkning av Chopins Nocturne nr. 20. Og når den er ferdig, har man glemt alt om Tsjaikovskijs små pannekaker.