Blanda drops

Bergens Tidende, 05.02.2013

300

Ingolf Wunder

Deutsche Grammophon

En rar klaverplate

Unge østerrikske Ingolf Wunder vant en pris i den internasjonale Chopin-konkurransen i 2010. Og utga i 2011 sin første plate for Deutsche Grammophon der det selvsagt var Chopin det dreide seg om. Chopin er også med på hans nyeste plate, men nå sammen med mye annet, en stripe klaververk hentet fra de siste 300 års musikkhistorie som platens tittel henspiller på. Det starter i 1700-tallet med en enkel, ukunstlet Scarlatti-sonate etterfulgt av en muskuløs tolkning av Mozarts store sonate i B-dur (K333). Så kommer platens Chopin-nummer, en perlende Berceuse. Og så … så begynner det å bli veldig rart. For resten av platen består av ultrakorte stykker, typiske ekstranumre og musikalske svisker, «Clair de Lune» og «Humlens flukt» om hverandre, for å si det slik. Og det skal bli enda rarere. For til aller sist kommer filmmusikk signert Enrico Morricone. Pluss Wunders egen, helt utrolig corny transkripsjon av temaet fra Star Wars. Det er mye flott og flashy klavermusikk på platen. Men repertoarmessig faller den mellom alle stoler som er. 

Musikalske rariteter

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Geir Draugsvoll, akkordeon

Festspillene

Håkonshallen

På safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Geir Draugsvoll er en begavet musiker, en stor instrumentalist, en av de fremste på sitt felt. Men han har et problem: han spiller akkordeon, trekkspillets yngre fetter, et instrument som aldri riktig er blitt akseptert i komposisjonsmusikkens finkulturelle mainstream og som derfor ikke har noe større repertoar å vise til.

Ved fredagens sene konsert i Håkonshallen fortalte han, muntert og avslappet, om dette besværlige instrumentet. Og demonstrerte i praksis hvordan han og kollegaene løser problemene med repertoaret: På programmet sto dels en håndfull transskripsjoner – tre cembalosonater av Scarlatti, en sats for «orgelvalse» av Mozart, to stykker fra Messiaens orgelverk «La Nativité du Seigneur» – dels en serie verk skrevet direkte for instrumentet av moderne komponister, bl.a. av Sofia Gubaidulina og Per Nørgaard.

I transskripsjonene merket man at det kanskje ikke utelukkende skyldes sosiale fordommer når akkordeonets repertoar er så begrenset: målt mot tradisjonelle klangidealer er instrumentet faktisk noe av en raritet, en eiendommelig mutasjon. Den karakteristiske, litt ulne, hvesende tonen passet f.eks. ikke særlig godt til de florlette Scarlatti-satsene, mens man i Messiaen-stykkene savnet det opprinnelige orgelets kraft og dybde.

Som helhet fungerte de nyere originalverkene betydelig bedre. Moderne komponister aksepterer instrumentet på dets egne premisser; de forstår at det ikke er et lite keyboard som drømmer om å bli orgel, men noe helt annerledes, noe helt for seg selv. Og de utforsker de mulighetene som ligger i dette nye, dette annerledes. Gubaidulina bruker f.eks. belgens nesten menneskelige åndedrag som fundament i en ekstatisk, klagende henvendelse til høyere makter samtidig med at man hører ekkoer av melankolske russiske trekkspill i det fjerne. Og Nørgaard gir med «Anatomic Safari» et lite katalog over alle instrumentets mest bisarre virkemidler i ni små, humoristiske satser – som slutter med valsetakter og tramp i gulvet, som en kjærlig påminnelse om instrumentets folkelige forhistorie.

Vi kom langt omkring denne kvelden. Og Draugsvoll spilte hele det rikholdige programmet – transskripsjoner og originalverk, nytt og gammelt, avantgarde og vals   med varme og overbevisende musikalitet. En sikker, kyndig guide på denne safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.