Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Organisk vekst

Bergens Tidende, 28.02.2012

Per  Nørgård: Violin Concertos & Spaces of Time

Peter Herresthal, fiolin

Rolf Gupta, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra,

BIS

Autoritative tolkninger av Per Nørgårds fiolinkonserter

Det kan diskuteres om Per Nørgård er den mest betydningsfulle danske komponist etter Carl Nielsen – slik det forkynnes i tekstheftet. Men han står uten tvil sentralt i dansk musikkliv, både i kraft av en produksjon som spenner over et halvt århundre og som praktiserende teoretiker med spesiell interesse for musikk som springer ut av enkle prinsipper og utfolder seg i konstant, organisk vekst. På den nye platen hører vi Nørgårds to fiolinkonserter. Den første er fra slutten av 1980-tallet, men spilles her i en revidert versjon for kammerorkester fra 2001, samme år som den andre konserten er komponert.  Solisten, norske Peter Herresthal, har arbeidet tett sammen med Nørgård og presenterer her en teknisk overbevisende og autoritativ tolkning. Og klarer samtidig å ta vare på musikkens flertydighet og de lyriske stemningene som alltid ligger innvevd i Nørgårds musikk. Rolf Gupta og Stavanger Symfoniorkester legger en sikker ramme om tolkningene. Og spiller i tillegg Nørgårds «Spaces of Time», et orkesterverk fra 1991 med solistiske klaverinnslag som her spilles av Ida Mo.

Om barn for voksne

Bergens Tidende, 12.01.2011

Kind

Ensemble 96

Nidaros Strykekvartett

Kjetil Almenning, dirigent

2L

Imponerende oppsummering av samarbeidet mellom Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96

Under planleggingen het prosjektet «Om barn for voksne». Resultatet ble «Kind» – en plate med nyere nordiske korverker basert på tekster der barn, barndom og det barnlige er det gjennomgående temaet. En interessant plate som samtidig er en fin dokumentasjon og oppsummering av samarbeidet mellom Bergens domkantor Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96 som han ledet fra 2007 til våren 2010.

Det er ikke bare tekstlig, men også musikalsk sammenheng på platen. For selv om det er snakk om nyere musikk, er det en viss tilbakeskuende stemning i de fleste av verkene. Som for eksempel hos Frank Havrøy som skaper en nesten nostalgisk syntese av norsk folketone i sine seks korte, velklingende arrangementer av norske bånnsuller og vuggesanger. Eller hos finske Jaakko Mäntyjärvis som plasserer seg nok så demonstrativt i løypen etter Richard Strauss og Gustav Mahler med musikk til et dikt av den erkeromantiske, østerrikske poeten Nikolaus Lenau. Også norske Marcus Paus setter gamle grep og former i spill med «The Stolen Child» for kor og strykekvartett til tekst av W. B. Yeats, men i hans tilfelle er det den tidlige ekspresjonismen som er hovedinspirasjonen.

Platens tyngste verk er danske Per Nørgårds «Wie ein Kind» – tre satser som så å si setter konflikten mellom før og nå på spissen ved å oppbygge og simulere den tradisjonelle tonalitetens harmoni og orden for så i neste øyeblikk å oppløse den i voldsomme, ekspressive følelsesutbrudd. Verket som er inspirert av den schizofrene, sveitsiske kunstneren Adolf Wölfli, er skrevet omkring 1980 og markerte i sin tid Nørgårds oppbrud fra de store, harmoniserende ordenssystemer mot en mer ustabil og uforutsigelig komposisjonspraksis.

Det er store uttrykksmessige kontraster på platen. Men Ensemble 96 er et kor med imponerende spennvidde, et kor som uten problemer klarer hele strekket fra den egale trimmete klangen i Havrøys og Mäntyjärvis tradisjonalistiske verker til det komplekse satsbildet og de store bruddlinjene hos Nørgård. En sterk prestasjon.

Dansk besøk på Troldhaugen

Bergens Tidende, 11.11.1997

Verk av nordiske komponister

Esbjerg Ensemble

Troldsalen

Flott musikalsk punktum for årets Autunnale.

Det danske Esbjerg Ensemble er et halvstort kammerorkester som kan stykkes opp i mindre grupper når omstendighetene krever det. Repertoaret er – blant annet – samtidsmusikk. Når ensemblet er fulltallig rommer det både en strykekvintett og en blåsekvintett og i tillegg klaver og slagverk. Altså ialt 12 musikere – hvilket nesten sprengte Troldsalens fysiske kapasitet søndag ettermiddag da danskene satte et flott musikalsk punktum for årets Autunnale. Scenegolvet var tettpakket med instrumenter og notestativer, og det var øyeblikk hvor de trafikale forholdene liknet betenkelig på Danmarksplass i rushtiden.

Det var ikke kun golvet som var tettpakket. Programmet var også ganske fullsatt: seks verk av nålevende nordiske komponister, fil ved fil. Og bortsett fra «Le Tombeau de Beethoven» – finske Jukka Tiensuus elskverdige musikalske spøk for båndopptaker og tre desorienterte musikere – var det tale om krevende, stort anlagte verk. Som det danske ensemblet forløste med imponerende musikalitet og teknisk overskudd.

Vi fikk Antonio Bibalos «Autunnale» i en nydelig melankolsk–bluesy fortolkning. Og «Prelude to Breaking», Per Nørgård vintage, en rå, klagende komposisjon basert på en av hans uendelige tonerekker. Og Bent Lorentzens «Wunderblumen», et skeivt ukontrollert fyrverkeri av musikalske effekter. Og - kunstnerisk mest overveldende – Bent Sørensens intense «Clairobscur» fra 1987, en lavmælt, flimrende sats hvor et bevegelig flettverk av triller og glissader brukes med skarp formsans til å skape en dunkel, hektisk stemning.

Det er alltid vanskelig å vurdere fortolkninger av denne typen musikk. Man mangler noe å sammenlikne med. Men når det gjelder Rolf Wallins «Solve et coagula», så finns det i det minste en plateinnspilning å henvise til, nemlig Oslo-gruppen Cikadas versjon som kom ut for et par år siden på platemerket Hemera. Og bruker man denne innspilningen som målestokk, blir resultatet at danskene vinner klart. I hvert fall sett fra denne anmelderens ståsted. Vel var deres tolkning av Wallins verk temmelig rå og upolert, men den hadde til gjengjeld energi og intensitet, noe som ikke minst skyldes den fantastiske slagverkeren Christian Martinez som gjennom hele konserten fungerte som eksplosiv innpisker.

Musikalske rariteter

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Geir Draugsvoll, akkordeon

Festspillene

Håkonshallen

På safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Geir Draugsvoll er en begavet musiker, en stor instrumentalist, en av de fremste på sitt felt. Men han har et problem: han spiller akkordeon, trekkspillets yngre fetter, et instrument som aldri riktig er blitt akseptert i komposisjonsmusikkens finkulturelle mainstream og som derfor ikke har noe større repertoar å vise til.

Ved fredagens sene konsert i Håkonshallen fortalte han, muntert og avslappet, om dette besværlige instrumentet. Og demonstrerte i praksis hvordan han og kollegaene løser problemene med repertoaret: På programmet sto dels en håndfull transskripsjoner – tre cembalosonater av Scarlatti, en sats for «orgelvalse» av Mozart, to stykker fra Messiaens orgelverk «La Nativité du Seigneur» – dels en serie verk skrevet direkte for instrumentet av moderne komponister, bl.a. av Sofia Gubaidulina og Per Nørgaard.

I transskripsjonene merket man at det kanskje ikke utelukkende skyldes sosiale fordommer når akkordeonets repertoar er så begrenset: målt mot tradisjonelle klangidealer er instrumentet faktisk noe av en raritet, en eiendommelig mutasjon. Den karakteristiske, litt ulne, hvesende tonen passet f.eks. ikke særlig godt til de florlette Scarlatti-satsene, mens man i Messiaen-stykkene savnet det opprinnelige orgelets kraft og dybde.

Som helhet fungerte de nyere originalverkene betydelig bedre. Moderne komponister aksepterer instrumentet på dets egne premisser; de forstår at det ikke er et lite keyboard som drømmer om å bli orgel, men noe helt annerledes, noe helt for seg selv. Og de utforsker de mulighetene som ligger i dette nye, dette annerledes. Gubaidulina bruker f.eks. belgens nesten menneskelige åndedrag som fundament i en ekstatisk, klagende henvendelse til høyere makter samtidig med at man hører ekkoer av melankolske russiske trekkspill i det fjerne. Og Nørgaard gir med «Anatomic Safari» et lite katalog over alle instrumentets mest bisarre virkemidler i ni små, humoristiske satser – som slutter med valsetakter og tramp i gulvet, som en kjærlig påminnelse om instrumentets folkelige forhistorie.

Vi kom langt omkring denne kvelden. Og Draugsvoll spilte hele det rikholdige programmet – transskripsjoner og originalverk, nytt og gammelt, avantgarde og vals   med varme og overbevisende musikalitet. En sikker, kyndig guide på denne safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Lerker over Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 09.11.1994

Verk av Loevendie, Nørgård og Goreeki

LIN-ensemblet

Autunnale

Troldhaugen

Autunnalen, høstens festival for samtidsmusikk, er i full gang. Hver dag uken igjennom er det noe nytt og spennende å høre i byens konsertsaler Startskuddet gikk på søndag, i Troldsalen – et logisk sted å velge, for det var jo en gang da nettopp Troldhaugen var selve kraftsenteret i den norske samtidsmusikken. Kommer noen av dagens komponister til å få et like langt etterliv som Grieg? Historien vil avgjøre det, men vil man gjette med er det uken igjennom mange anledninger til å orientere seg i samtidsmusikkens landskaper.

Den uhøytidelige åpningen av Autunnalen ble foretatt av LlN-ensemblet. Bak navnet gjemmer seg danskene Erik Kaltoft, klaver, Jens Schou, klarinett og John Ehde, cello – en imponerende trio som har spesialisert seg i ny musikk. På søndag fokuserte de på den eldre delen av den europeiske samtidsmusikken, på tre komponister som alle er født omkring 1930 og som alle, på hvor sin måte, har gjort opp med den hermetiske modernismen som preget musikklivet i deres ungdom.

Først nederlenderen Theo Loevendie. Hans musikk kommer vi til å høre mer av i løpet av uken, for han er Autunnalens festivalkomponist. l Troldsalen ble han presentert med «Lerchen-trlo», et ettertenksomt, litt kjølig verk med ekkoer av Messiaens lerkesang. Deretter gikk turen til Danmark, til Per Nørgård og til det som ble søndagens sterkeste opplevelse: «Achilles og skildpadden» for klaver, en uendelig serie variasjoner over et enkelt melodisk materiale, et rablende, rasende verk der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, spilt med søvngjengeraktig sikkerhet av Erik Kaltoft.

Konserten sluttet med «Lerchenmusik», et verk av polske Henryk Gorécki, en komponist som har blitt veldig populær i de senere årene – noe som ikke er vanskelig å forstå. Her er det klare former, tradisjonell harmonikk, sangbare figurer, musikalske sitater over hele skalaen fra Beethoven til Balkan. Og først og fremst er det gjentakelser, uendelige, insisterende gjentakelser av et hvert nokså lite motiv. LIN-ensemblets tolkning var upåklagelig, lojal, men kunne vel Ikke riktig skjule at dette verket, som det meste av Goreckis øvrige produksjon, balanserer på grensen til det enfoldige.

Forsonlig modernisme

Bergens Tidende Morgen, 09.06.1993

BIT 20: The North Sea Project

Music Factory

Verftet

Alt åndet fred og fordragelighet da Music Factory søndag holdt avsluttende konsert på Verftet. Det var igjen medlemmer av BIT 20 som var i ilden, og som vanlig ble det presentert samtidsmusikk, men for en gangs skyld handlet det om vennlig, imøtekommende musikk, musikk som neppe kan forarge noen.

Det startet, noe usikkert, med Per Nørgaards «Diptychon» for fiolin og klaver, et lite to-satset verk som spesielt fokuserer på fiolinens overtoneregister. Mer overbevisende var fremførelsen av «Hunting Gathering», engelskmannen Kevin Volans' stort anlagte strykekvartett som kommenterer og leker med en rekke av den klassiske strykekvartettens virkemidler. Og endelig, som effektfull finale, presenterte BIT-folkene en saftig versjon av Henryk Goréckis barokk-aktige konsert for cembalo og strykere med den allestedsnærværende Jarle Rotevatn som rytmisk pumpende innpisker på cembalo.

Underveis fikk vi også høre Finn Mortensens tørre, kantete Fantasie for trombone solo, sobert spillet av John Arild Suther. Men bortsett fra dette ene eksemplet på innbitt, hermetisk modernisme sto kvelden ellers i forsoningens tegn. I de andre verkene var det fast rytmikk, gjenkjennelige temaer, nydelige melodiske linjer, rene treklanger, osv. – altså nettopp den slags virkemidler som den klassiske modernismen i sin tid så hårdnakket forkastet. Likevel ville det være feil å si at denne harmoniske og melodiske musikken representerer et fall, et forræderi mot de gamle, høye idealene. Snarere er det slik at verk av denne typen ligger i logisk forlengelse av den uforsonlige modernismen: Etter den store renselsen av materialet har det igjen blitt mulig å skrive vakker musikk.