Tilbakeskuende orkestermusikk

Bergens Tidende, 20.11.2015

OPUS 250

Bergen Filharmoniske Orkester

Lawo

BFO feirer jubileum med fire nye, norske verk

Bergen Filharmoniske Orkester holder fortsatt høyt tempo på platefronten. Hvis jeg ikke regner feil, er det så langt i år utgitt seks plater, de fleste med orkestermusikk av eldre, østeuropeiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Skrjabin og Janáček. Platen «OPUS 250», som nettopp er utkommet, skiller seg ut i så måte. Her dreier det seg om norsk musikk, fire nye, norske verk, alle opptatt live på konserter i Grieghallen i starten av året.

Tittelen «OPUS 250» henspiller på BFOs 250 årsjubileum. Og de fire verkene på platen er da også bestillingsverk skrevet spesielt til anledningen. Det særlige ved dem – og det som skiller dem fra mange andre av årets bestillingsverk – er at de er skrevet på oppfordring fra orkestermusikerne selv, og at de er utviklet i samarbeid mellom komponistene og solister hentet fra orkestrets egne rekker.

Fire nyskrevne verk, altså ­– men veldig lite «ny musikk». Av de fire komponistene på platen er det bare Therese Birkelund Ulvo som røper at vi, musikalsk sett, befinner oss på 2000-tallet. Hennes «Shadows and Shields» er et dempet stykke samtidsmusikk, en slags oppløst klarinettkonsert der solostemmen, fint spilt av Christian Stene, presenterer en serie melodiske fragment som avbrytes og kommenteres av sarte, sitrende fraser i orkestersatsen.

De tre andre verkene på platen er solid plantet i tradisjonen, velklingende orkestermusikk som blir flott framført BFO. Olav Bergs bidrag, som innleder platen, er en vakker fritonal konsert for bratsj og orkester skrevet til Ilze Klava som gir den klagende solostemmen et sterkt, dramatisk uttrykk.

Med de to siste verkene på platen rykker vi enda lenger tilbake i 1900-tallets musikkhistorie. Ragnar Söderlinds «Horns in landscapes» er en humørfylt, neoromantisk komposisjon i tre satser der hele BFOs formidable hornseksjon konstant er i ilden. Her er pastorale stemninger og hissige jakthorn og midt i det hele får vi en fredfylt, firstemmig hornfantasi over «I skogens dype, stille ro». Tredjesatsens jaktsekvens gir assosiasjoner i retning av Aaron Coplands og Leonard Bernsteins «western»-musikk. Og danner i så måte en passende overgang til Marcus Paus som i sitt bidrag tar Hollywood-inspirasjonen helt ut. Hans konsert for slagverk og orkester med Håkon Kartveit som solist er et underholdende stykke blockbuster-musikk basert på klisjeer fra filmkomponister som John Williams og James Horner. 

Om barn for voksne

Bergens Tidende, 12.01.2011

Kind

Ensemble 96

Nidaros Strykekvartett

Kjetil Almenning, dirigent

2L

Imponerende oppsummering av samarbeidet mellom Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96

Under planleggingen het prosjektet «Om barn for voksne». Resultatet ble «Kind» – en plate med nyere nordiske korverker basert på tekster der barn, barndom og det barnlige er det gjennomgående temaet. En interessant plate som samtidig er en fin dokumentasjon og oppsummering av samarbeidet mellom Bergens domkantor Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96 som han ledet fra 2007 til våren 2010.

Det er ikke bare tekstlig, men også musikalsk sammenheng på platen. For selv om det er snakk om nyere musikk, er det en viss tilbakeskuende stemning i de fleste av verkene. Som for eksempel hos Frank Havrøy som skaper en nesten nostalgisk syntese av norsk folketone i sine seks korte, velklingende arrangementer av norske bånnsuller og vuggesanger. Eller hos finske Jaakko Mäntyjärvis som plasserer seg nok så demonstrativt i løypen etter Richard Strauss og Gustav Mahler med musikk til et dikt av den erkeromantiske, østerrikske poeten Nikolaus Lenau. Også norske Marcus Paus setter gamle grep og former i spill med «The Stolen Child» for kor og strykekvartett til tekst av W. B. Yeats, men i hans tilfelle er det den tidlige ekspresjonismen som er hovedinspirasjonen.

Platens tyngste verk er danske Per Nørgårds «Wie ein Kind» – tre satser som så å si setter konflikten mellom før og nå på spissen ved å oppbygge og simulere den tradisjonelle tonalitetens harmoni og orden for så i neste øyeblikk å oppløse den i voldsomme, ekspressive følelsesutbrudd. Verket som er inspirert av den schizofrene, sveitsiske kunstneren Adolf Wölfli, er skrevet omkring 1980 og markerte i sin tid Nørgårds oppbrud fra de store, harmoniserende ordenssystemer mot en mer ustabil og uforutsigelig komposisjonspraksis.

Det er store uttrykksmessige kontraster på platen. Men Ensemble 96 er et kor med imponerende spennvidde, et kor som uten problemer klarer hele strekket fra den egale trimmete klangen i Havrøys og Mäntyjärvis tradisjonalistiske verker til det komplekse satsbildet og de store bruddlinjene hos Nørgård. En sterk prestasjon.