Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013

Lars Petter Hagen

Rolf Gupta, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Aurora

Når musikk er bedre enn snakk

Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.  

Organisk vekst

Bergens Tidende, 28.02.2012

Per  Nørgård: Violin Concertos & Spaces of Time

Peter Herresthal, fiolin

Rolf Gupta, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra,

BIS

Autoritative tolkninger av Per Nørgårds fiolinkonserter

Det kan diskuteres om Per Nørgård er den mest betydningsfulle danske komponist etter Carl Nielsen – slik det forkynnes i tekstheftet. Men han står uten tvil sentralt i dansk musikkliv, både i kraft av en produksjon som spenner over et halvt århundre og som praktiserende teoretiker med spesiell interesse for musikk som springer ut av enkle prinsipper og utfolder seg i konstant, organisk vekst. På den nye platen hører vi Nørgårds to fiolinkonserter. Den første er fra slutten av 1980-tallet, men spilles her i en revidert versjon for kammerorkester fra 2001, samme år som den andre konserten er komponert.  Solisten, norske Peter Herresthal, har arbeidet tett sammen med Nørgård og presenterer her en teknisk overbevisende og autoritativ tolkning. Og klarer samtidig å ta vare på musikkens flertydighet og de lyriske stemningene som alltid ligger innvevd i Nørgårds musikk. Rolf Gupta og Stavanger Symfoniorkester legger en sikker ramme om tolkningene. Og spiller i tillegg Nørgårds «Spaces of Time», et orkesterverk fra 1991 med solistiske klaverinnslag som her spilles av Ida Mo.

Klarhet og struktur

Bergens Tidende, 28.09.2011

Nordheim: Epitaffio

Marius Hesby, trombone

Jukka-Pekka Saraste og Rolf Gupta, dirigenter

Oslo-Filharmonien

Simax Classics

Autoritativ oppsummering av Arne Nordheims orkestermusikk

Platen heter Epitaffio, gravskrift. Og er nettopp det – en gravskrift over Arne Nordheim som ville blitt 80 i år. Og siden det er Oslo-Filharmonien som skriver gravskriften, er det Nordheims virke som orkesterkomponist som er temaet. På platen presenterer OFO nyinnspillinger av Canzone (1960) og gjennombruddsverket Epitaffio for orkester og magnettape (1963) innrammet av førstegangsinnspillinger av tre sene verk – Monolith (1991), Adieu (1994) og trombonekonserten Fonos (2003) med Marius Hesby som solist. Jukka-Pekka Saraste dirigerer Fonos, Rolf Gupta resten. Det er blitt en imponerende plate, en autoritativ oppsummering av Nordheims orkestermusikk som rommer alt hva man vanligvis forventer av norsk modernismes grand old man: overdådig klangrikdom, store lydkollisjoner og brå overganger. Og som i Rolf Gupta og OFOs saklige tolkninger samtidig framstår gjennomlyst, med uvant klarhet og struktur.

Grieg og den selvspillende klavermaskinen

Bergens Tidende, 09.09.2009

Percy Grainger og Kristiansand Symfoniorkester

Grieg Piano Concerto

2L 

Levende framføring av Grieg-komposisjoner på pianola

Husker dere avslutningskonserten på festspillene i 2007?  Det var den gangen da komponisten og klaverfantomet Percy Grainger var solist i Griegs a-moll konsert. Han døde ganske visst i 1961, men en gang i 1921 hadde han spilt inn solostemmen på pianorulle slik at den kunne fremføres på et pianola, en «selvspillende» klavermaskin.

Festspillene var ikke først ute med dette stuntet. Arendal Griegfestival hadde brukt det samme opptaket flere måneder før på en konsert med Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester. Og det er også dem som nå utgir a-moll konserten på plate med pianolaet som solist. Helt selvspillende er dette instrumentet nå ikke. Noen må mate rullene inn i apparatet og bytte dem mellom satsene og – ikke minst – avstemme avspillingen i forhold til orkestret. På den nye platen er det den engelske pianolaentusiasten Rex Lawson som tar seg av dette – slik han gjorde det ved konsertene i Arendal og Bergen, og slik han har gjort flere ganger før i utlandet.

Hvordan låter den så, denne utgaven av a-moll konserten? Forbløffende frisk! Nå da man kan lytte til musikken uten at synet av selve oppsettet med det merkelige, foreldede instrumentet distraherer, hører man at solostemmen stort sett blir spilt klart og nøkternt. Det er en del friheter i tolkningen underveis, og det er noen rubato-passasjer som virker temmelig tidsbundne. Det er også steder i de hurtige satsene der klaveret slår knuter. Men hovedsaken er Grainger-Lawsons versjon i opptaket med Kristiansand Symfoniorkester klinger som en levende framføring, ikke som en mekanisk gjengivelse.

Etter konserten følger en seksjon med Griegs musikk for soloklaver. Han spiller selv i fire av dem – dvs. Lawson avspiller fire stykker som Grieg spilte inn på pianoruller i 1906. Det er interessant å sammenligne dem med Graingers pianolaversjon av «Til Våren» som kommer etterpå. For her hører man at den – i våre øyne – primitive innspillingsteknikken faktisk har klart å fange og fastholde de stilistiske forskjellene mellom den lette, elegante Grieg og den mer bastante Grainger.

Platen slutter med fiolinisten som Øyvind Bjorå i en god tolkning av Griegs fiolinsonate nr. 3. Han akkompagneres av en pianorulle der musikken er blitt punchet inn direkte fra klavernoten uten å bli spilt av en pianist – noe som gir klaverstemmen et noe stivt preg.