Skråblikk på Grieg

Bergens Tidende, 02.10.2015

Grieg, Evju: Piano Concertos

Carl Petersson, klaver

Kerry Stratton, dirigent

Prague Radio Symphony Orchester

Grand Piano

Grieg & Saint-Saëns: Piano Concertos

Vadym Kholodenko, klaver

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Kringkastingsorkesteret

harmonia mundi

Nye innspillinger av klaverkonserten «alle» kjenner ut og inn

Trenger verden flere innspillinger av Griegs klaverkonsert? Alle de største stjernene har jo vært der. Pluss hundrevis av andre pianister. En skulle tro det rakk. Likevel kommer det stadig nye innspillinger på markedet. Og innimellom også innspillinger som forteller noe litt nytt eller annerledes om verket.

Innspillingen med den svenske pianisten Carl Petersson er en av de som skiller seg ut – fordi han nettopp ikke spiller det verket «alle» kjenner ut og inn. I stedet for den opprinnelige versjonen av a-moll konserten har han valgt å ta for seg den reviderte utgaven som Grieg og det australske klaverfantomet Percy Grainger arbeidet på i sommeren 1907, kort før Griegs død. Grainger publiserte revisjonen i 1919 på musikkforlaget Schirmer, i en utgave der alle endringer og avvik var nøye markert.     

I forordet til Schirmer-utgaven skriver Grainger at Grieg som pianist var en «ekstremt viril og dynamisk» fortolker av egne verk. Han valgte raskere tempi enn andre, og han spilte med «alle slags sterke og plutselige aksenter» og «voldsomme kontraster mellom lys og skygge». Hans tolkninger var «rastløse og feberhete».

Carl Petersson følger Schirmer-utgavens raske tempoangivelser. Og følger også Graingers råd om at enhver som skal spille denne musikken må forsøke å realisere Griegs «forkjærlighet for lyse og klare og rene klanger». Resultatet er blitt en frisk, ungdommelig tolkning, lett på foten, med brå stemningsskift og fysisk styrke i de store utladningene. Og Prags kringkastingsorkester legger en lys kammermusikalsk ramme rundt klaverstemmen. Dette er så visst ikke den nasjonalromantiske konserten vi kjenner ut og inn. Dette er urolig, nervøs, og til tider nesten corny, musikk. Ikke alle vil like denne versjonen og denne tolkningen. Men den gir et interessant skråblikk – på et verk vi trodde vi kjente ut og inn.

Grieg hadde planer om å skrive enda en klaverkonsert, men fikk det aldri til. I hans papirer finnes bare noen få fragmenter av en klaverstemme i h-moll – som mange i ettertid har forsøkt å arbeide videre med. På platen spiller Carl Petterson et av disse forsøkene, en sjarmerende Grieg-pastisj i fem satser skrevet av Helge Evju. Og som en slags ekstranumre får vi Evjus klavertranskripsjoner av to Grieg-sanger.   

Det er flere Grieg-nyheter. Kringkastingsorkestret og deres nye sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya har tegnet kontrakt med plateselskapet «harmonia mundi». Første utgivelse er Griegs klaverkonsert koblet med Saint-Saëns’ andre. Og her får vi i alle fall det Grieg-verket vi kjenner ut og inn, flott og virtuost spilt av den russiske pianisten Vadym Kholodenko, med stort, svulmende orkesterakkompagnement. Profesjonelt, bunnsolid. Men ikke en innspilling som skiller seg ut blant de hundrevis andre på markedet.   

Grieg og den selvspillende klavermaskinen

Bergens Tidende, 09.09.2009

Percy Grainger og Kristiansand Symfoniorkester

Grieg Piano Concerto

2L 

Levende framføring av Grieg-komposisjoner på pianola

Husker dere avslutningskonserten på festspillene i 2007?  Det var den gangen da komponisten og klaverfantomet Percy Grainger var solist i Griegs a-moll konsert. Han døde ganske visst i 1961, men en gang i 1921 hadde han spilt inn solostemmen på pianorulle slik at den kunne fremføres på et pianola, en «selvspillende» klavermaskin.

Festspillene var ikke først ute med dette stuntet. Arendal Griegfestival hadde brukt det samme opptaket flere måneder før på en konsert med Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester. Og det er også dem som nå utgir a-moll konserten på plate med pianolaet som solist. Helt selvspillende er dette instrumentet nå ikke. Noen må mate rullene inn i apparatet og bytte dem mellom satsene og – ikke minst – avstemme avspillingen i forhold til orkestret. På den nye platen er det den engelske pianolaentusiasten Rex Lawson som tar seg av dette – slik han gjorde det ved konsertene i Arendal og Bergen, og slik han har gjort flere ganger før i utlandet.

Hvordan låter den så, denne utgaven av a-moll konserten? Forbløffende frisk! Nå da man kan lytte til musikken uten at synet av selve oppsettet med det merkelige, foreldede instrumentet distraherer, hører man at solostemmen stort sett blir spilt klart og nøkternt. Det er en del friheter i tolkningen underveis, og det er noen rubato-passasjer som virker temmelig tidsbundne. Det er også steder i de hurtige satsene der klaveret slår knuter. Men hovedsaken er Grainger-Lawsons versjon i opptaket med Kristiansand Symfoniorkester klinger som en levende framføring, ikke som en mekanisk gjengivelse.

Etter konserten følger en seksjon med Griegs musikk for soloklaver. Han spiller selv i fire av dem – dvs. Lawson avspiller fire stykker som Grieg spilte inn på pianoruller i 1906. Det er interessant å sammenligne dem med Graingers pianolaversjon av «Til Våren» som kommer etterpå. For her hører man at den – i våre øyne – primitive innspillingsteknikken faktisk har klart å fange og fastholde de stilistiske forskjellene mellom den lette, elegante Grieg og den mer bastante Grainger.

Platen slutter med fiolinisten som Øyvind Bjorå i en god tolkning av Griegs fiolinsonate nr. 3. Han akkompagneres av en pianorulle der musikken er blitt punchet inn direkte fra klavernoten uten å bli spilt av en pianist – noe som gir klaverstemmen et noe stivt preg.

Det opprinnelige

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.06.2007

På scenen i Grieghallen sitter en mann og mater en maskin med pianoruller. Slik at Grieghallens flygel kan reprodusere et opptak som Percy Grainger gjorde en gang. Slik at Bergen Filharmoniske Orkester kan fremføre Griegs a-moll konsert med det selvspillende flygelet som solist. Slik at publikum i salen kan få høre …

Ja, hva var det egentlig publikum fikk høre siste tirsdag på Festspillenes avslutningskonsert? Først og fremst et sammenstøt mellom flere forskjellige musikalske idealer – en live fremføring der moderne musikere anno 2007 tolket et verk fra 1868 samtidig med at de forsøkte å akkompagnere et mekanisk opptak fra 1921. Det var selvsagt snakk om et musikalsk kuriosum, om et morsomt stunt på tampen av to lange festspilluker. Men selve stuntet sier en del om vår holdning til eldre musikk.

Alle vet at noter og partiturer bare er rammeverk, tilnærminger, utkast som kan fortolkes på uendelig mange måter, og at musikalsk smak endrer seg over tid. Men denne ubestemte tilstanden er det vanskelig å ta inn over seg. Likesom de fleste historikere har en drøm om å finne ut wie es eigentlich gewesen, hvordan det egentlig var, har de fleste musikkelskere en drøm om det «opprinnelige», om å få høre hvordan musikken egentlig ble spilt – den gangen for lenge siden.

Vi lytter til gamle opptak med Percy Grainger fra 20-tallet. Og platemarkedet beveger seg etter hvert lengre og lengre bakover i tid. Vi føler at vi kommer tettere på den ekte varen – når vi hører platen der Gustav Mahler fremfører en klaverversjon av sin egen femte symfoni i et opptak fra 1903. Eller når vi lytter til Grieg som samme år spiller en kaotisk versjon av «Sommerfugl». Og tenk deg om vi kunne høre Brahms spille sin egen musikk. Eller tenk om det hadde eksistert grammofonplater med Beethoven og Mozart ... Ja, tenk deg det, du. Formentlig ville vi ikke ha likt hva vi hørte.

Hver gang man hører de gamle pianorullene og opptakene fra grammofonens første år, blir man overrasket over hvor ustø musikken låter, og hvor sløset musikerne forholder seg til notene. Det vi hører, er ikke den «opprinnelige», «ekte» versjonen, musikken slik den «egentlig» var ment å skulle spilles, men musikken slik den faktisk ble spilt, på tidens premisser, av musikere som aldri tidligere hadde hatt mulighet for å korrigere sine tolkninger ved å lytte til opptak av seg selv og andre. Hver gang vi hører slike opptak, hører vi først og fremst den historiske avstanden mellom oss og dem. Og blir minnet om at opptakene fra vår egen tid en dag vil virke presis likeså foreldede og corny.

Solveigs sang

Bergens Tidende, 29.05.2007

Verk av Grieg, Frederick Delius og Percy Grainger

Solveig Kringlebotn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

Det Estiske Filharmoniske Kammerkor dirigert av Paul Hillier

Rainer Vilu, baryton

Håkonshallen

Stor kveld i Håkonshallen med Solveig Kringlebotn og Haugtussa

Håkonshallen er stappfull. En blond, bunadskledd kvinne står på scenen og synger. Og det faller kveldssol inn gjennom vinduene. – Jo da, settingen var optimal da Solveig Kringlebotn gjestet Festspillene på søndag sammen med den glimrende pianisten Malcolm Martineau. I tillegg var det Haugtussa som sto på programmet, Griegs og Garborgs miniaturedrama – som ble sunget med fin psykologisk og musikalsk karakteriseringskunst. Og med en stemme som har nettopp det som kreves i dette formatet – lavmælt intimitet i dybden og stor, strålende klang i toppen.   
   

Det var Kringlebotns tolkning av Haugtussa som reddet denne kvelden. Resten av konserten handlet om Griegs venner. Og de må ha vært ualminnelig kjedelige – i det minste etter dette programmet å dømme. Vi kjenner Paul Hillier som en fremragende kordirigent, og vi vet at han i de siste fem årene har utført mirakler med det estiske filharmoniske kammerkor. Det er musikk fra renessanse og barokk pluss estisk samtidsmusikk som er korets kjernerepertoar. Hvorfor da noen hadde satt dem til å synge et par vasne småstykker av Frederick Delius og Percy Grainger, går over min forstand.

At det også er triste, grunne områder i Griegs produksjon, fikk vi en liten påminnelse om til sist på konserten da koret fremførte hans Fire salmer for kor, op. 74. For all del – fremføringen var nettopp så upåklagelig og avslepet som man forventer av Hillier og av dette koret, med flott, egal klang og klar stemmeføring – og med fine soloinnsatser av barytonen Rainer Vilu i tillegg. Men man skulle gjerne ha hørt alle disse gode kreftene samlet om et mer gedigent musikalsk prosjekt.

Løs snipp i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2003

Verk av Percy Grainger og Edvard Grieg

Bengt Forsberg, Piers Lane og Håvard Gimse, klaver

Logen

Bengt Forsberg som entusiastisk advokat for Percy Graingers musikk

Det er lett å la seg lure. Han ser så formell og korrekt ut der han sitter i bakgrunnen ved flygelet og akkompagnerer Anne Sofie von Otter. Men vi som fant veien innom Logen søndag kveld fikk møte en helt annen person: Bengt Forsberg, helt fremme på scenen - i rollen som stand-up konferansier, som entusiastisk advokat for australske Percy Graingers musikk, og som vill og gal anfører for pianistene Piers Lane og Håvard Gimse.

Det var løs snipp. Det var høyt humør. Det ble spilt fir- og sekshendig på to klaverer. Og mitt i alle festlighetene var det uventet gjesteopptreden av Leif Ove Andsnes som ble kommandert opp fra salen for å spille firhendig sammen med Forsberg på ustemt harmonium. Jo da, dette var en annerledes konsert.

Men så er Percy Graingers musikk da også annerledes enn det meste av det som er skrevet i de første årtiene av forrige århundre. Her er ingen storladen senromantikk, ingen innadvendt, eksperimenterende modernisme, bare raus, strømmende, gjenkjennelig musikk, inspirert av nordiske og engelske folketoner.

Tiden har ikke vært gunstig for denne musikken. I dag høres det meste temmelig monotont og trivielt ut. Etter hundre år med jazz og populærmusikk virker rytmikken stivbent og harmonikken på grensen til det banale. Hvis Graingers musikk skal spilles i dag, må det visst være nettopp slik Forsberg og hans muntre menn gjorde det i Logen denne søndagen - med entusiasme, med kjærlig ironi, og med så mye teknisk overskudd at selv de mest corny delene får nytt liv og løfter seg.