Det opprinnelige

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.06.2007

På scenen i Grieghallen sitter en mann og mater en maskin med pianoruller. Slik at Grieghallens flygel kan reprodusere et opptak som Percy Grainger gjorde en gang. Slik at Bergen Filharmoniske Orkester kan fremføre Griegs a-moll konsert med det selvspillende flygelet som solist. Slik at publikum i salen kan få høre …

Ja, hva var det egentlig publikum fikk høre siste tirsdag på Festspillenes avslutningskonsert? Først og fremst et sammenstøt mellom flere forskjellige musikalske idealer – en live fremføring der moderne musikere anno 2007 tolket et verk fra 1868 samtidig med at de forsøkte å akkompagnere et mekanisk opptak fra 1921. Det var selvsagt snakk om et musikalsk kuriosum, om et morsomt stunt på tampen av to lange festspilluker. Men selve stuntet sier en del om vår holdning til eldre musikk.

Alle vet at noter og partiturer bare er rammeverk, tilnærminger, utkast som kan fortolkes på uendelig mange måter, og at musikalsk smak endrer seg over tid. Men denne ubestemte tilstanden er det vanskelig å ta inn over seg. Likesom de fleste historikere har en drøm om å finne ut wie es eigentlich gewesen, hvordan det egentlig var, har de fleste musikkelskere en drøm om det «opprinnelige», om å få høre hvordan musikken egentlig ble spilt – den gangen for lenge siden.

Vi lytter til gamle opptak med Percy Grainger fra 20-tallet. Og platemarkedet beveger seg etter hvert lengre og lengre bakover i tid. Vi føler at vi kommer tettere på den ekte varen – når vi hører platen der Gustav Mahler fremfører en klaverversjon av sin egen femte symfoni i et opptak fra 1903. Eller når vi lytter til Grieg som samme år spiller en kaotisk versjon av «Sommerfugl». Og tenk deg om vi kunne høre Brahms spille sin egen musikk. Eller tenk om det hadde eksistert grammofonplater med Beethoven og Mozart ... Ja, tenk deg det, du. Formentlig ville vi ikke ha likt hva vi hørte.

Hver gang man hører de gamle pianorullene og opptakene fra grammofonens første år, blir man overrasket over hvor ustø musikken låter, og hvor sløset musikerne forholder seg til notene. Det vi hører, er ikke den «opprinnelige», «ekte» versjonen, musikken slik den «egentlig» var ment å skulle spilles, men musikken slik den faktisk ble spilt, på tidens premisser, av musikere som aldri tidligere hadde hatt mulighet for å korrigere sine tolkninger ved å lytte til opptak av seg selv og andre. Hver gang vi hører slike opptak, hører vi først og fremst den historiske avstanden mellom oss og dem. Og blir minnet om at opptakene fra vår egen tid en dag vil virke presis likeså foreldede og corny.