Lysten ved å lese krim

Kommentar, Bergens Tidende, 10.06.2007

Man sier at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten.

Nå for tiden starter de fleste avisdebatter med en saftig kronikk i Aftenposten. Som for eksempel onsdag d. 23.5 da en overspent lektor fra Bergen gikk «Til kamp mot krimbøkene». Han fastslo at krim er amputeret litteratur, kjapp underholdning i drøvtygde skjemaer, skrevet av grådige forfattere, utgitt av profittbegjærlige forlag, beregnet for stressede, eskapistiske lesere som ikke klarer å engasjere seg i seriøs litteratur. Sådan! Kjør debatt!

Og det ble debatt. Lektoren blander snørr og bart, uttaler Hans Skei til Aftenposten om torsdagen. Lektoren bygger sin kronikk på fordommer, skriver Fredrik Wandrup i Dagbladet om fredagen. Lektoren har, i likhet med de fleste litteraturvitere, ikke skjønt hvordan romaner skrives, skriver Vinduet-redaktør Henrik H. Langeland i Aftenposten om lørdagen. Neste onsdag plukker Ola A. Hegdal forestillingene om «seriøs litteratur» fra hverandre i Dagens Næringsliv. Om torsdagen snakker Maj Sjöwall om politisk krim i Klassekampen. Om søndagen erklærer Cappelens Anne Fløtaker i Aftenposten at hun er grundig lei av lektorens påstander, og at stort sett alt hva han har skrevet er feil. Sådan! Slutt, ferdig! Den store norske debattkaravanen drar videre til neste tema.

Egentlig er det synd at krimoppstyret sluttet så brått. For det lå mange interessante spørsmål gjemt i disse andpustne innleggene. Og det aller viktigste spørsmålet ble bare så vidt streifet. Nemlig: Hvorfor er krimlitteratur så populær, her tillands så vel som de fleste andre steder?

Det er vanlig å hevde, slik lektoren gjorde det, at folk leser krim for å glemme virkeligheten. Det forholder seg omvendt. Vi leser krim for å møte virkeligheten. Ganske visst startet genren med sirlig konstruerte fortellinger om mord på ensomme, engelske herreseter, men det er lenge siden. Allerede på 20- og 30-tallet begynte krim å bli ensbetydende med hverdagslige, virkelighetsnære fremstillinger. Og slik er det fremdeles. I takt med at samtidslitteraturen i stigende grad vender seg mot interne, tekstlige problemstillinger, vender vi andre oss mot krimromanene – der vi leser om gjenkjennelige mennesker som lever i gjenkjennelige miljøer. På dagens bokmarked er det først og fremst krimlitteraturen som viderefører 1800-tallets store, realistiske romantradisjon.

I krimromanene leser vi om vår egen verden. Og mens vi leser, bruker vi vår egen, hverdagslige viten om hvordan denne verden er innrettet. «Vi gjør våre erfaringer i katastrofens form», skrev Bertolt Brecht en gang da han funderte over kriminalromanens popularitet. Allerede når vi leser dagens avis, føler vi at «en eller anden må ha gjort et eller annet slik at den åpenbare katastrofen inntrådte». Men hvem har gjort hva? «Bak de begivenhetene vi får melding om, forestiller vi os andre hendelser – som vi ikke får melding om. Dette er de egentlige hendelsene».

Vi leser avisen med mistenksomhet. Vi ser Dagsrevyen med onde anelser. Vi tenker hele tiden på hva som egentlig ligger bak og under. Det er den samme tolkende, analyserende tenkemåten vi anvender når vi leser krim. I virkelighetens verden varer det alltid lenge før historikerne får avslørt de egentlige årsakene til de store katastrofene. I mellomtiden tilbyr krimlitteraturen seg som et slags tekstlig laboratorium der vi kan utføre analyser og teste tolkninger. Og der vi nesten alltid får vite – til aller sist – om det var grunn til mistanke. Lysten ved å lese kriminalromaner har å gjøre med at tekstene er tolkningsoppgaver. Og, bør man tilføye, det er jobben med å løse disse oppgavene som gjør at krimleserne rett og slett er optimale litteraturlesere.

Det er ganske visst vanlig å hevde, slik vår lektor gjorde det i Aftenposten, at krimleserne er overfladiske beister som ikke klarer å synke ned i tekstene, men raser gjennom dem på jakt etter billige grøss. Også dette er feil. Selvsagt drives krimleserne av forventningen om overraskende avsløringer, men underveis er de intenst opptatt av det litterære språket. På samme måte som romanenes detektiver og kriminalkommissærer nøye overveier hvert eneste spor og vitneutsagn for å finne ut hva som egentlig skjedde, overveier krimleseren nøye hver eneste formulering i teksten. Vi vet at krimteksten er konstruert slik at den gir nødvendig informasjonen samtidig med at den forsøker å føre oss på villspor. Hver eneste formulering kunne i prinsippet være selve nøkkelen til oppklaringen av hva som egentlig skjedde. Derfor leser vi leser krimteksten på samme måte som en høyskolelektor leser Proust: med anspent, begjærlig oppmerksomhet.

Hvorfor leser vi altså kriminalromaner? Fordi de gir realistiske skildringer av den verden vi lever i. Og fordi de gir oss anledning til å utnytte våre hverdagslige erfaringer og avprøve analytiske tenkemåter. Og fordi ingenting er tilfeldig i disse romanene, fordi alt, selv den mest uanselige språklige formuleringen, har en mening. At vi leser krim med stor lyst, forteller mest av alt noe om hva som mangler i andre deler av samtidslitteraturen.