Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

Solveigs sang

Bergens Tidende, 29.05.2007

Verk av Grieg, Frederick Delius og Percy Grainger

Solveig Kringlebotn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

Det Estiske Filharmoniske Kammerkor dirigert av Paul Hillier

Rainer Vilu, baryton

Håkonshallen

Stor kveld i Håkonshallen med Solveig Kringlebotn og Haugtussa

Håkonshallen er stappfull. En blond, bunadskledd kvinne står på scenen og synger. Og det faller kveldssol inn gjennom vinduene. – Jo da, settingen var optimal da Solveig Kringlebotn gjestet Festspillene på søndag sammen med den glimrende pianisten Malcolm Martineau. I tillegg var det Haugtussa som sto på programmet, Griegs og Garborgs miniaturedrama – som ble sunget med fin psykologisk og musikalsk karakteriseringskunst. Og med en stemme som har nettopp det som kreves i dette formatet – lavmælt intimitet i dybden og stor, strålende klang i toppen.   
   

Det var Kringlebotns tolkning av Haugtussa som reddet denne kvelden. Resten av konserten handlet om Griegs venner. Og de må ha vært ualminnelig kjedelige – i det minste etter dette programmet å dømme. Vi kjenner Paul Hillier som en fremragende kordirigent, og vi vet at han i de siste fem årene har utført mirakler med det estiske filharmoniske kammerkor. Det er musikk fra renessanse og barokk pluss estisk samtidsmusikk som er korets kjernerepertoar. Hvorfor da noen hadde satt dem til å synge et par vasne småstykker av Frederick Delius og Percy Grainger, går over min forstand.

At det også er triste, grunne områder i Griegs produksjon, fikk vi en liten påminnelse om til sist på konserten da koret fremførte hans Fire salmer for kor, op. 74. For all del – fremføringen var nettopp så upåklagelig og avslepet som man forventer av Hillier og av dette koret, med flott, egal klang og klar stemmeføring – og med fine soloinnsatser av barytonen Rainer Vilu i tillegg. Men man skulle gjerne ha hørt alle disse gode kreftene samlet om et mer gedigent musikalsk prosjekt.

Skuffede forventninger

Bergens Tidende, 05.04.2006

Erwartung

Solveig Kringelborn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

NMA

Solveig Kringlebotn og den store tradisjonen

Opplegget er godt. Her er Solveig Kringelborn. Her er den glimrende pianisten Malcolm Martineau. Og her er en håndfull tyskspråklige lieder i skjæringspunktet mellom senromantikk og modernisme: Wagners Wesendonck-Lieder og Hugo Wolfs Mignon-Lieder, noen tidlige sanger av Richard Strauss og Arnold Schönberg samt, som en liten overraskelse, et par sjeldent hørte sanger av Max Reger.

Men så var det fremførelsen da. Det starter utmerket med dempede tolkninger av Schönberg og Strauss, men så snart vi kommer til de tunge sakene, blir allting problematisk. Det er som om Wagner og Wolf helt har tatt pusten fra Kringlebotn. Stemmen er blek og kraftløs i mellomleiet og besværet i høyden. I tillegg bruker hun et så kraftig vibrato at man av og til føler seg hensatt til en fjern fortid. Dette kan hun helt sikkert gjøre bedre. Disse sangene fortjener det.

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.