Erwartung
Solveig Kringelborn, sopran
Malcolm Martineau, klaver
NMA
Solveig Kringlebotn og den store tradisjonen
Opplegget er godt. Her er Solveig Kringelborn. Her er den
glimrende pianisten Malcolm Martineau. Og her er en håndfull tyskspråklige
lieder i skjæringspunktet mellom senromantikk og modernisme: Wagners
Wesendonck-Lieder og Hugo Wolfs Mignon-Lieder, noen tidlige sanger av Richard
Strauss og Arnold Schönberg samt, som en liten overraskelse, et par sjeldent
hørte sanger av Max Reger.
Men så var det fremførelsen da. Det starter utmerket med
dempede tolkninger av Schönberg og Strauss, men så snart vi kommer til de tunge
sakene, blir allting problematisk. Det er som om Wagner og Wolf helt har tatt
pusten fra Kringlebotn. Stemmen er blek og kraftløs i mellomleiet og besværet i
høyden. I tillegg bruker hun et så kraftig vibrato at man av og til føler seg
hensatt til en fjern fortid. Dette kan hun helt sikkert gjøre bedre. Disse
sangene fortjener det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar