Et spørsmål om moral

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2006

Det finnes et tv-opptak fra 1984 der Herbert von Karajan dirigerer Berlinerfilharmonikerne med Anne-Sophie Mutter som solist i Beethovens fiolinkonsert. Jeg så en gjenutsendelse av programmet på en tysk kanal for en stund siden. Og ble overrumplet av selve håndverket – tv-håndverket. Det er snakk om et liveopptak med publikum i konsertsalen, men det kunne like gjerne vært en gjennomredigert film. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Hver gang musikken skifter karakter, klippes det til en ny kamerainnstilling som viser nøyaktig hva som skjer – oboer og fagotter som akkompagnerer solostemmen, ultranære bilder av paukekøllene osv. Og bildene kommer presist på det rette taktslaget. Produsenten kjenner tilsynelatende partituret ut og inn. Han følger musikken takt for takt og bruker bildene til å tydeliggjøre musikken – slik at selve tv-formidlingen blir en viktig del av tolkningen.

Men samtidig er det noe rart ved dette gamle opptaket: Vi ser instrumentene, men aldri musikerne som spiller på dem. Og heller aldri publikum i salen. De eneste menneskene i dette opptaket er tilsynelatende Mutter og Karajan. Og det er Karajan selv som er den egentlige helten. Han er alltid fotografert slik at det ser ut som om han dirigerer Mutter – ikke orkestret. Og når hun av og til er i sentrum, ser man ham ruvende i bakgrunnen. Holdningen er klar og tydelig: Karajan er den store eneren, hevet over massen; Mutter og orkestret er hans instrument – forteller bildene oss.

Jeg kom til å tenke på det gamle tyske opptaket her om dagen. Anledningen var utsendelsen d. 14. april på TV2 der Leif Ove Andsnes spilte Mozart sammen med Norsk Kammerorkester. Det var et par fancy oversiktsbilder av orkestret og flygelet, tatt fra et kamera i taket, men ellers var det opptak og redigering etter de tilfeldige innfallenes prinsipp – med umotiverte, brå klipp, med rare kameravinkler, med bilder som levde sitt eget liv uten sammenheng med den musikken som faktisk ble spilt. Store deler av programmet ble tatt med håndholdt kamera av en person som sjanglet rundt om flygelet og fotograferte Andsnes fra alle tenkelige og utenkelige vinkler – formentlig til stor plage for publikum i salen.

En kamerabevegelse er et spørsmål om moral – sa Jean-Luc Godard en gang. Kamerabevegelser, kameravinkler, redigering osv. er aldri nøytrale. Hvert valg uttrykker en holdning til det stoffet som formidles. I det gamle tyske opptaket med Karajan er holdningen ulidelig autoritær. TV2-opptaket av Andsnes er den rake motsetningen. Her presenteres musikken på en fri og forfriskende måte … mente produsenten sannsynligvis. Men er det slik det er? Hva er det egentlig TV2-bildene og den MTV-aktige redigeringsstilen forteller oss? At Mozarts musikk er dørgende uinteressant. At musikernes innsats er uvesentlig. At kjendisen Andsnes er en viktig person, men at han dessverre holder på med noe som er temmelig kjedelig – så kjedelig at det er nødvendig å sprite opptaket opp med kreativ kameraføring hvis man skal klare å fastholde seerne en Langfredag ettermiddag.

Også i det rufsede TV2-opptaket ligger det en holdning. Til musikken. Og til oss som har lyst til å høre – og se – den.