Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem
Ragnhild Heiland Sørensen, sopran
Njål Sparbo, baryton
Bjarte Engeset, dirigent
Collegium Musicums kor og orkester
Kammerkoret Skrik
Johanneskirken
Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse
Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen –
står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse
ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje
er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste
fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å
yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende
fremføringen?
La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var
veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og
skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende
tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset
fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne
ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble
sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge
ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var
kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv
brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi
hele fremføringen letthet og klarhet.
Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches
Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og
uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene,
så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig
for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de
kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble
ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og
alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene
forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste
satsene ble det sunget med både kraft og varme.
To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte
fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av
tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som
så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats
ble kveldens musikalske høydepunkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar