Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.