Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.

Beethovens høyder

Bergens Tidende Morgen, 10.12.2002

Ludvig van Beethoven: Missa Solemnis

Ragnhild Heiland Sørensen (sopran), Anna Einarsson (alt), Ivar Gilhuus (tenor) og George Emney (bass).

Bergen Domkantori

Domkirkens orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Magnar Mangersnes og Bergen Domkantori oppfører Beethovens Missa Solemnis

Uken står i Beethovens tegn. På torsdag oppfører BFO den niende symfoni i Grieghallen. På søndag kunne man høre Missa Solemnis i Domkirken. Som en slags forberedelse til torsdagskonserten. For Beethoven skrev denne messen i samme periode som den niende. Den har samme gigantiske dimensjoner, og likner også symfonien på mange andre måter. Likevel har den aldri oppnådd samme posisjon. Hvilket blant annet skyldes at Gloria- og Credo-satsene er vanskelige å få grep om. De er så enorme, så tettpakkede med stoff at de nærmest sprenger alle proporsjoner.

Det var tydelig at Magnar Mangersnes hadde jobbet hardt med domkantoriet forut for søndagens fremføring. Klangen var finslepet, artikulasjonen forbilledlig klar, og koret hadde det nødvendige overskuddet til å klare både de store, dramatiske utblåsningene og de sarte, inderlige  nedblendingene. Med seg i Domkirken hadde Mangersnes dessuten et solid orkester med mange kjente ansikter og, ikke minst, en imponerende sterk solistgruppe med Ragnhild Heiland Sørensens blendende sopran i toppen.

Når denne fremførelsen likevel ikke overbeviste helt, skyldes det selvsagt at det er vanskelig å få balanse i verket, vanskelig å finne et samlende grep som kan åpne det. Men også, og vel så meget, at selve fremførelsen virket noe atspredt. Mangersnes konsentrerte seg først og fremst om koret mens orkestret og solistene drev hver med sitt. Og alle disse gode kreftene løste selvsagt alle oppgaver profesjonelt. Men man fikk aldri helt fornemmelsen av at de var samlet om en felles oppgave. Bortsett fra da Åsta Jørgensens eteriske fiolinsolo i Benedictus-satsen plutselig fikk alle til å lytte og bøye seg mot hverandre og løfte musikken i felleskap. Til Beethovens høyder.

Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.