BIT 20 og Borealis,
Håkonshallen
Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje
ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør
bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der
Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe
samtidsmusikkens hyllest til Grieg.
BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby
presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs
komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet
slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i
instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde.
Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da
også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg
antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det
sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene
hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og
historiske forbindelseslinjer.
Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte
f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på
musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire
melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson –
og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så
viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.
Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin
Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å
innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for
blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo
så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for
kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige
dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det
gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans
musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet
mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den
fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk
tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av
Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i
et nytt mønster, etter en ny tids normer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar