Edvard Grieg: Peer Gynt
Norges Musikkhøgskoles Orkester
Dirigent: Simon Streatfeild
DNS
Musikalsk sett er det en temmelig uvanlig Peer Gynt som DNS
presenterer. Først og fremst er det en masse «ny» Grieg-musikk i oppsettingen,
musikk som av ulike grunner aldri har vært brukt i tidligere sceneframførelser,
og som Grieg heller ikke fikk flettet inn i sine to orkestersuiter. Det meste
er sant nok småting, korte musikalske skisser, antydede stemninger, men det er
også enkelte lengre forløp, gjennomkomponerte passasjer som ikke står tilbake
for noen av de velkjente og elskede stykkene.
Det hele, «nytt» som gammelt, framføres kontant og vitalt av
Norges Musikkhøgskoles Orkester. Besetningen er noe mindre enn den vi kjenner
fra orkestersuitene, og dirigenten Simon Streatfeild understreker dette
ytterligere ved å trekke musikken kraftig i retning av det kammermusikalske:
Orkesterklangen er slank, satsbildet står gjennomsiktig klart. De rytmiske, «eksotiske»
stykkene blir i hans tolkning ekstra skarpe og barbarisk forrevne, mens de «store»
romantiske stykkene framstilles langt mer nøkternt og usentimentalt enn det er
vanlig i tradisjonen. Det er ikke mye nasjonalromantikk å hente i denne Peer
Gynt. Streatfeilds Grieg er først og fremst en fremadrettet, moderne komponist.
Den samme usentimentale, likefremme holdningen preger også
det nummer, vi alle venter på: «Solveigs sang». Sissel Kyrkjebø synger den
enkelt og avdempet, nesten tilbakeholdende. Hun mangler sant nok fylde i
høyden, men til gjengjeld former hun melodien med naturlig autoritet og med en
sans for timing som de fleste skolerte sopraner kunne lære noe av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar