Gjenbruk

Bergens Tidende, 02.12.2015

Jul på orkesterplass

KORK med gjester

Kirkelig kulturverksted

Blandet juleutgivelse fra KORK

Krisen på platemarkedet har også rammet julemusikken. Det kommer rett og slett færre juleplater nå for tiden. Og mye av det som kommer, er gjenbruk av tidligere suksesser. Kringkastingsorkesterets seneste juleplate er et godt eksempel.

«Jul på orkesterplass» består av liveopptak fra KORKs julekonserter siste år i Oslo. Christian Eggen dirigerer, og i tillegg hører vi Tord Gustavsen på klaver, Jarle Vespestad på trommer og Sigurd Hole på bass. Pluss sangerne Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland, Solveig Slettahjell og Rikard Wolff. Og repertoaret? Vel, Anita Skorgan har skrevet en fin ny sang, «Om du bare ønsker det», og Rim Banna synger en sterk versjon av «Sarah», sangen til minne om palestinske barn drept av israelske snikskyttere. Men resten av programmet er populære julesanger hentet fra de medvirkendes tidligere juleplater – for eksempel «Hymne» (Skorgan), «Jul, jul, strålande jul» (Slettahjell), «Det hev ei rosa sprunge» (Bratland), «När det lider mot jul» (Wolff) osv. – alle dog framført i nye orkesterarrangementer.

Det er selvsagt ikke noe i veien med gjenbruk. Og konsertene fungerte sikkert helt fint for publikum i Oslo. Men hørt fra orkesterplassen foran høyttalerne hjemme i stuen er resultatet nokså blandet. Bratland og Wolff sliter tydeligvis med stemmene og med julestemningen, og mange av orkesterarrangementene høres ut som MPG-materiale. Platen løftes først og fremst av Anita Skorgan, Rim Banna og ikke minst av Solveig Slettahjell som gir oss swingende versjoner av «Poor little Jesus» og «White Christmas». Pluss at Tord Gustavsen hele tiden forgyller sangene med små, diskrete innspill.

Det åpne landskap

Bergens Tidende, 26.11.2014

Eivind Buene

Into the Void

Lawo

I grenselandet mellom improvisasjon og komposisjon

Da Umberto Eco i sin tid innførte begrepet om «det åpne verk», viste han blant annet til at samtidskomponistene var begynt å la musikerne improvisere under fremføringen av verkene deres. I dag, et halvt århundre senere, er musikken blitt enda mer åpen. Improvisasjon er ikke lenger et avantgardistisk virkemiddel, men et helt vanlig grep i samtidsmusikken. Og i løpet av de siste tiårene er det oppstått et felt der komposisjon og improvisasjon løper sammen og møter inspirasjoner fra frijazz og støyeksperimenter.

«Into the Void» hører hjemme i dette åpne landskapet. Det er snakk om et timelangt forløp spilt av Det Norske Blåseensemble og POING-trioen – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass og elbass) – supplert med Per Oddvar Johansen på trommer. Hele forløpet styres av Christian Eggen.

«Into the Void» er et åpent verk, men ikke vidåpent. Eivind Buene har skrevet instruksjoner om hva som skal skje underveis i forløpet, og han har også komponert noen sekvenser som spilles mellom improvisasjonene – uten at det er mulig å avgjøre hvor skillet går mellom improvisasjon og komposisjon. Innenfor disse rammene skaper da musikerne lange kurver fra ørsmå prikkende, musikalske gester til store, kakofoniske brøl. Uttrykksregisteret spenner fra Thelins skumle, dype bass til Nystrøms skingre overblåsinger. Og innimellom kommer det fuglekvidder fra Haltlis akkordeon og bastante riffs fra blåseensemblet. Ikke alt er like opphissende. Det er mye tomgang og avventende sekvenser underveis. Men det er likevel imponerende at det lykkes å få alle disse effektene til å danne en helhet. Og man merker at musikerne morer seg på turen gjennom landskapet. 

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.

Musikalsk byvandring

Bergens Tidende, 27.11.2012

Eivind Buene:

Possible Cities / Essential Landscapes

Christian Eggen, dirigent

Cikada

2L

Cikada og Christian Eggen presenterer sju av Eivind Buenes komposisjoner for kammerensemble

Det første man ser når man åpner tekstheftet til Eivind Buenes plate «Possible Cities, Essential Landscapes», er en av arkitekten Anne Grethe Ellingsens vakre tegninger til Simon Strangers roman Mnem fra 2008, et kart over en utopisk by bygget av sirkler, kvadrater og rektangler. Byen er riktignok fiktiv, men tegningen likner planen over en italiensk middelalderby, en av den slags byer man alltid går seg vill i, men der turen aldri blir kjedelig og ensformig.

Buene tar dette temaet opp i tekstheftet. Han skriver at å lytte til ny musikk kan være som å gå gjennom en by. Turen fører gjennom ukjente gater og plutselige åpninger. «Den krever aktiv deltakelse, den tilbyr nye opplevelser, og det er talløse måter å komme seg fra et punkt til et annet; en mengde mulige reiseruter åpner seg for både vandreren og lytteren».

Det er sju spor på platen, sju av Buenes komposisjoner for kammerensemble, skrevet som en syklus imellom 2005 og 2009 og blendende fremført her av Cikada som også har vært oppdragsgiver for en del av verkene.

Hvordan er så Buenes musikalske by? Umiddelbart virker det som om det er vanskelig å gå seg vill i den. For som komponist er Buene et barn av sin tid. Så sent som på femtitallet kunne en avangardist som Karlheinz Stockhausen fremdeles si at idealet hans var «unerhörte Klänge», å strebe etter det uhørte, å skape et musikalsk uttrykk som aldri før hadde eksistert. I dag er denne delen av det musikalske feltet fallet til ro. Modernismens kamper er utkjempet for lengst. Det hersker en generell, forsonlig konsensus om hva samtidsmusikk er og hvordan slikt bør låte. Og Buene beveger seg hjemmevant i dette fredelige miljøet.

Ikke misforstå. At Buenes musikalske byvandring går gjennom nok så velkjente områder, betyr verken at den er monoton eller kjedelig. Slett ikke. Det ligger for det første en overveldende, klanglig rikdom i musikkens hans. Og i tillegg rommer den rikelig med opplevelser og åpninger.  De sju sporene er stappfulle av musikalske begivenheter, og det oppstår merkelige situasjoner når man minst venter det – det er brå sammenstøt av motstridende materialformer, det er plutselige avvik fra retninger man trodde var fastlagt, det er omveier og sidespor. Og av og til dukker det opp bruddstykker av tonal musikk midt i den senmodernistiske satsen – ruiner fra en svunnet tid som har fått lov å bli stående i Buenes by.

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Flott og fargerikt

Bergens Tidende, 23.04.2009

Verker av Mozart og Fartein Valen

Siri Torjesen, sopran

Christian Eggen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Opplivende møte mellom Mozart og Fartein Valen

Det skulle ha vært unge, norske sangere i Grieghallen i går kveld. Vi skulle ha hørt den nasjonale delen av Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Men arrangementet var avlyst. Årsak? Manglende finansiering fra sponsorer og private bidragsytere. Kanskje det var den internasjonale finanskrisen som rammet oss? Uansett: Dette var synd for de unge sangtalentene som nå må prøve å bli opptatt direkte til den internasjonale delen av konkurransen. Vi andre klarer oss nok. For vi fikk som erstatning en flott, opplivende konsert der BFO og dirigenten Christian Eggen fremførte det programmet de skal spille på Valen Festivalen i Haugesund i morgen.

Det sier seg selv at det ble mye musikk av Fartein Valen denne kvelden. Til innledning fikk vi det korte, intense orkesterstykket «La Isla de las Calmas» (op. 21) – fremført med klar markering av det kontrapunktiske stemmevevet i treblåsere og dype strykere, mens fiolinene her i begynnelsen av kvelden slet en del med å få klangen i vater. Senere ble det eksempler på Valens orkestersanger med sopranen Siri Torjesen som solist. Først de to tonesettingene av Goethes Mignon-dikte fra Vilhelm Meister (op.7), og etter pausen en inderlig og gripende tolkning av Valens Ave Maria (op. 4) med Torjesens imponerende, ekspressive stemme svevende høyt over orkestret. 

Å sette Bach-entusiasten Valen opp mot Mozart virker ikke umiddelbart som et innlysende grep. Men i praksis fungerte denne uventede sammenkoplingen overraskende godt. Ikke bare på grunn av de store kontrastene mellom Valens senromantiske oppbruddsmusikk og Mozart elegante Wienerklassikk, men også, og først og fremst, fordi samtidsdirigenten Christian Eggen viste seg å være en eminent Mozart-fortolker. Vi merket det allerede i hans tolkning av Eine kleine Nachtmusik før pausen – der det var gode tempovalg med energi og løft i de raske satsene og inderlige sukk i menuettens trio-del. Og da konserten sluttet med en fargerik og spenstig fremføring av den dramatiske Haffner-symfonien, var vi helt overbevist.  

Ikke bare for spesielt interesserte

Bergens Tidende, 07.05.2008

Fartein Valen

The Orchestral Music, Volume 1

Elise Båtnes, Fiolin

Stavanger Symfoniorkester dirigert av Christian Eggen

BIS

Sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser

Bråket omkring Fartein Valens musikk startet tidlig. Tonene hans driver omkring uten mål og med, opp og ned som «maneter i grumset vand», det hele virker «pinlig, flaut, latterlig», skrev en konservativ kritiker i 1923. Senere ble Valen skyteskive for sterke nasjonalistiske krefter. Og selv om han med tiden vant stor anerkjennelse internasjonalt, fikk han aldri en sentral plassering i norsk musikkliv. I utlandet omtales han ofte som den viktigste norske komponisten i det 20. århundre; i Norge anses han fremdeles som et anliggende for spesielt interesserte.

Nå har det svenske plateselskapet BIS tatt et prisverdig initiativ og er begynt å utgi orkestermusikken hans. Den første platen i serien starter med tre kortere verk fra tidlig på 1930-tallet og slutter med hans Symfoni No.1, Op.30, fra 1939 og fiolinkonserten, Op.37, fra 1940. Når man lytter til disse verkene, er det ikke vanskelig å forstå de gamle konfliktene: Dette er sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor det fremdeles er god latin i hjemlige kretser å beskrive Valens musikk som trang, asketisk, blodfattig, nerdet, fortenkt osv.

Anekdoten forteller at Valen begynte arbeidet med sin første symfoni etter å ha hørt Bruckners første i radioen. Det virker troverdig. For vel er for eksempel symfonien og fiolinkonserten stort anlagte, polyfone verk skrevet etter alle den kontrapunktiske kunstens regler, men når de fremføres av Stavanger symfoniorkester og Christian Eggen hører man også at dette er personlig formet musikk i forlengelse av den senromantiske tradisjonen med flott, ekspressiv orkesterklang og store dynamiske bevegelser gjennom satsene.

Christian Eggen har drevet kildekritiske studier og revidert en del av partiturene. Men det er nok ikke bare av den grunnen at musikken høres så frisk og ny ut. Stavanger symfoniorkester har en stor del av æren. Pluss ikke minst Elise Båtnes som med sin glassklare, høyspente tolkning demonstrerer at Fartein Valens fiolinkonsert tåler å sammenliknes med Alban Bergs og Arnold Schönbergs bidrag til genren.

Evigheter

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1999

Verk av György Kurtág

Christian Eggen, klaver

Leif Ove Andsnes, klaver

Terje Rypdal, gitar

BIT 20 Ensemble

Håkonshallen

Vellykket konsert med årets festspillmusiker. Overbevisende Leif Ove Andsnes på vei inn i samtidsmusikken.

Dette kan han altså også, Leif Ove Andsnes! Spille samtidsmusikk, spille post-tonal musikk, spille «Játékok» – rumensk-ungarske György Kurtágs korte, komprimerte komposisjoner.

Jovisst, naturligvis kan han det. Og når Andsnes først tar fat på verk av denne typen, da er det ikke en forbigående grille, eller for å gi en kjapp, pliktskyldig reverens til samtidsmusikken, da er det et kunstnerisk prosjekt av samme tyngde som når han setter seg for å spille Schumann eller Liszt. Han satser hele sitt tekniske mesterskap og hele sitt musikalske talent på saken. Og gir oss en gjennomtenkt og gjennomkontrollert tolkning som får disse lavmælte, musikalske haiku-diktene til å synge og gløde. Han fyller dem med sorg, med melankoli, med ro og – si bare ordet – skjønnhet. De fleste av Kurtágs stykker varer mindre enn et minutt. Når Andsnes spiller dem, hører vi, åndeløst, at de bærer evigheten i seg.

Det var to pianister som delte scenen mellom seg den mandagen i Håkonshallen. Men i selskap med Andsnes, en av tidens største på sitt instrument, kom Christian Eggen nesten selvsagt til å stå noe i skyggen. Uansett ble dette den mest vellykkede av de fire konsertene med årets festspillmusiker.

Vi fikk høre ham som pianist i en type musikk som tydeligvis passer veldig bra til hans musikalske temperament: alternerende med Andsnes i «Játékok»-stykkene og i reflektert samspill med Andsnes i fire av Kurtágs Bach-transkripsjoner. Men først og fremst fikk vi oppleve ham som fremragende dirigent sammen med et velopplagt og velspillende BIT 20 ensemble i to større verk av Kurtág: «Grabstein für Stephan» med Terje Rypdal på kort gjestevisitt, og «... quasi una fantasia» med Andsnes som solist.

Vi har glemt å nevne én av multikunstneren Eggens mange roller, kanskje den viktigste? I tillegg til alt annet er han også «iverksetter» i ordets beste betydning, en person som får ting til å skje, en musiker med hodet fullt av store planer og gale visjoner. Og med energi og viljestyrke til å få en hel del realisert. Hvem andre kunne tenke ut og realisere et scenario hvor Terje Rypdal og Leif Ove Andsnes står på samme scene og spiller Kurtág mens musikere fra BIT 20 ensemble og omegn er spredt ut over det mest av Håkonshallen? Bra at slike mennesker finnes. Vi takker og bukker.

Og nå vet vi at Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?

Ved første og andre ørekast

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Jon Øivind Ness, Cecilie Ore og Asbjørn Schaathun

Christian Eggen

Cikada

Music Factory

Peer Gynt-salen

Norsk samtidsmusikk og Cikada-ensemblet på besøk i Music Factory

Den begynte så rart, denne søndagskvelden på Music Factory. Christian Eggen hadde invitert Cikada-ensemblet til Bergen for å spille samtidsmusikk, men starten minnet mest av alt om et kulturprogram på NRK: Tre alvorlige, svartkledde komponister omkring et bord i uforberedt og ustrukturert samtale om musikk og samtid. Det var ikke småting som etterhvert kom på det bordet. Fransk nomadefilosofi. Tidsopplevelsens mentalitetshistorie, kurze Einleitung. Intertekstualitetens betydning for kunsten i vår tid. Og slikt.

Var det alvorlig ment? Eller bare en perfid parodi på Tore Renberg og Leseforeningen? Vanskelig å si. Grusomt var det i alle fall. Selv komponistene hadde det vondt. «Kan jeg gå nå?», spurte Jon Øivind Ness forpint. Man forstod hva han følte.

Men så ble det da heldigvis musikk, spennende musikk. Først «Interrupted Cycles» av samme Ness, et dramatisk verk for kammermusikalsk besetning, etterfulgt av hans «Charm» for strykekvartett: Høydramatisk, ekspressiv musikk fylt til bristepunktet med musikalske begivenheter, to komplekse verk hvis dybder det er vanskelig å lodde ved første gjennomlytting, men som man håper å komme til å høre igjen, i konsertsalen eller på plate.

Cecilie Ores strykekvartett «Lex Temporis» fra 1992 er heller ikke musikk som åpner seg ved første ørekast – for å bruke hennes eget uttrykk. Men denne overveldende klangskulpturen har vært tilgjengelig på plate siden 1996 og har i denne perioden etablert seg som en av tiårets viktigste nordiske komposisjoner. Vi skulle gjerne hørt verket igjen, live. I stedet fikk vi det i discount-versjon: platen ble spilt over høyttalerne, mens Cikada-folkene var opptatt av et nokså trivielt performance-trip i en mørklagt sal.

Asbjørn Schaathuns «Triplis» er en slags dekonstruksjon av Schuberts «Die Schöne Müllerin», en rekke musikalske og språklige atomer fra det gamle verket lagt frem til beskuelse og ettertanke. Verket ble oppført i Bergen på Autunnalen i 1993 av mezzosopranen Hilde Torgersen, pianisten Kenneth Karlsson og slagverkeren Bjørn Rabben. Hørt i dag, seks år senere, tolket av samme fantastiske trio, konstaterer man at Schaathuns meditasjon over flis og spon fra høyromantikkens storhetstid har bevart denne stille, merkelig høyspente melankolien som ble hengende i erindringen etter første ørekast. Siden den gangen har han jobbet videre med saken, og skrevet en kammermusikalsk sats inn over den opprinnelige versjonen. Resultatet, «Triplis+», ble spilt til sist på søndag. Forhåpentlig skal det ikke gå seks år før vi får høre det igjen.

Tanke og realisering

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Beethoven, Nielsen, Chopin og Brahms

Christian Eggen, klaver

Atle Sponberg, fiolin

Nora Taksdal, bratsj

Henrik Brendstrup, cello

Logen

Blandet konsert med årets festspillmusiker som pianist og kammermusiker

Når Christian Eggen spiller klaver, forstår man hvorfor han er en bra dirigent. Hvor han enn befinner seg i det musikalske forløpet, slår han ned på det som er mest vesentlig eller mest karakteristisk nettopp her og nå – en brå overgang, kanskje, eller en dynamisk kontrast, en plutselig endring i fargelegging, i linjespill. Han viser musikken frem, gjør strukturen tydelig, hørbar.

Også pianister må ha formsans og analytisk røntgenblikk, det er en nødvendig betingelse, men er det tilstrekkelig? Kreves det ikke noe mer når man tar mål av seg for å spille klaver på høyeste nivå? Slike spørsmål reiste seg uunngåelig under konserten i Logen på fredag. For uansett om Eggen spilte Beethoven, Carl Nielsen eller Chopin, så ble det klingende resultatet merkelig tørt, nesten kjølig – og merkelig ensartet. Man satt igjen med en følelse av å ha hørt den musikalske tanken bak verket, ikke verket selv. Som å ha sett en arkitekttegning hvor de bærende konstruksjonene er markert og hvor man ser det elektriske opplegget og hvor rørledningene kommer til å gå, men hvor den konkrete stoffligheten mangler, alle de fysiske, sanselige detaljene som skal til for å gjøre et hus beboelig.

Beethovens seks bagateller Op. 126, Carl Nielsens Suite, Chopins Fiss-dur Barcarolle Op. 60: Kveldens program var stort tenkt, ambisiøst. Kanskje for ambisiøst, teknisk sett. I det minste ble det litt for mange slagfeil, litt for mange nervøse redninger i siste liten og litt for mange passasjer hvor man satt med en utrygg fornemmelse av å være på gyngende grunn.

Men så var det Brahms da. Den første klaverkvartetten Op. 25 og Eggen i selskap med gode kolleger, med Henrik Brendstrups store, blomstrende cello, Atle Sponbergs lette, rytmisk bevegelige fiolin og Nora Taksdals solide bratsj. Og plutselig en helt annen stemning i salen, en fornemmelse av overskudd og risikovillig musikalsk kapital.

Egentlig er disse fire musikerne så voldsomt forskjellige i temperament og musikalsk orientering at man skulle tro at de ville hatt problemer med å finne frem til en felles plattform. Men kanskje var det nettopp denne forskjelligheten som gjorde at det ble intensitet og elektrisitet i samspillet. Noen glatt, tradisjonell Brahms-tolkning var det så visst ikke, men et spennende innblikk i et kammermusikalsk verksted hvor muligheter prøves ut og noe nytt og annerledes blir til.

Musikktime

Bergens Tidende Morgen, 21.05.1999

Christian Eggen, klaver

Troldsalen

Tankevekkende konsert med årets festspillmusiker

Omdreiningstallet er høyt hos årets festspillmusiker. Christian Eggen er i aktivitet, alltid i gang med nye planer, nye prosjekt. En tusenkunstner som tilsynelatende har talent og krefter nok til ti liv. Han spiller klaver, han komponerer, han dirigerer. Snakketøyet hans er også i orden. Og når han snakker, lærer man noe, for han er i tillegg en engasjert pedagog.

Det merket vi i Troldsalen hvor han startet Bergensoppholdet med å tale om den utøvende kunstnerens forhold til verket. Det ble til halvannen times intens forelesning om viktige musikalske spørsmål, og vel å merke en riktig forelesning med manuskript, flippover og det hele.

Den rette fortolkningen finnes ikke, sa han; det er absurd å tro det. Hvoretter han, meget fiffig og pedagogisk, dementerte seg selv. Eller i det minste demonstrerte at det er noen tolkninger som er klart bedre, klart «riktigere» enn andre. Hvor fort skal man spille en masurka av Chopin, en halling av Grieg? Hvor skal aksentene ligge i et intermezzo av Brahms? Svarene finner man i historien, i tradisjonen, i notene. Hvis man leser kildene oppmerksomt, og, først og fremst, hvis man lytter til musikkens egen fortelling og til kroppens reaksjoner på denne fortellingen – da er det mye som faller på plass, og mange tolkninger som faller på egen urimelighet.

Det ble en fin, tankevekkende forelesning med mange anekdoter og mange musikalske eksempler, bruddstykker, smakebiter. Men også en forelesning hvor det var plass til å argumentere og folde synspunkter ut i lengre forløp, i klare, ettertenksomme tolkninger  av Bachs engelske suite i a-moll, av Brahms' Intermezzo opus 117:2, av Mozarts Rondo K 511. Og det var jo faktisk derfor vi egentlig var kommet til Troldhaugen: for å høre bra musikk spilt av en bra pianist. Som i tillegg er en bra pedagog.

I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.