Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Sluttspill

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1997

Verk av Ore, Persen, Glazunov og Grieg

Royal Scottish National Orchestra

Alexander Lazarev, dirigent

Jean-Yves Thibaudet

Grieghallen

Festlig avslutningskonsert etter alle kunstens regler

Så tok det slutt. Årets Festspill er forbi. På den tolvte dagen etter Den høytidelige Åpningen kom, som vanlig, Den Festlige Avslutningen. En avslutning som i år var ekstra festlig, ekstra flott.

Avslutningskonserten er et ritual. Og som alle viktige ritualer har den en helt egen dramaturgi. Det er pausen som er det viktige skillet. Før pausen er det lov å være utradisjonell, oppfinnsom. Men når pausen er forbi, når hvitvinen er drukket, da handler det om tradisjonene. Etter pausen er det Griegs a-moll-konsert, «Ja, vi elsker» for full utblåsning. Og takketaler. Og Nachspiel.

I den kreative delen før pausen ble det i år spilt norsk samtidsmusikk. Først et av 80-tallets viktigste nordiske orkesterverk, Cecilie Ores intense «Porphyre», en kort, formsikker sats der vibrerende klangblokker skanderes av kraftige paukeslag og asymmetriske innsatser i blåserne. Senere John Persens ekspressive, dramatiske «CSV», den med de to pistolskuddene til slutt.

Og før pausen var det så også, av en eller annen uforklarlig grunn, utdrag av Glazunovs for lengst glemte musikk til balletten «Raymonda». Dirigenten, russiske Alexander Lazarev, kastet seg inn i verket med en motorikk som Jerry Seinfelds nabo Kramer, med en voldsom maestro-gestikk som antydet kvaliteter det ikke riktig er dekning for i dette verket. For vel er Glazunovs romantiske musikk flott og effektiv, og vel ble det spilt med energi og høyt humør, men musikalsk sett er verket, når alt kommer til alt, overfladisk, tomt buldrende. Og temmelig likegyldig.

Så var det pause. Og etter pausen det vi alle, egentlig, satt og ventet på: Griegs a-moll. Og dermed også svaret på et Festspillenes viktigste spørsmål: Hvordan er den år?

Svaret er at Griegs a-moll i år var bedre, mer interessant enn den har vært på lenge. Det skyldes naturligvis at årets solist var en av tidens helt store internasjonale stjerner, franske Jean-Yves Thibaudet. Som ga oss en meget internasjonal, meget glansfull versjon av konserten, en Grieg sett med fremmede øyne, hørt med fremmede ører, en Grieg med rytmisk nerve og duse lyriske partier filtrert klanglig gjennom Debussy.

Og i tillegg var det så orkestret, det skotske nationalorkester. Som skapte en flot ramme om Thibaudet. Her var det veltrimmet, egal orkesterklang, hårfin presisjon i fraseringene, lynraske dynamiske reaksjoner, gruppespill uten brodne kar – det hele koreografert av maestro Lazarev som bak alle ytre manérer viste seg å være en meget musikalsk og fleksibel dirigent med fin sans for alle Griegs nyanser og detaljer.

Jovisst, 1997 var en fremragende årgang. Og da vi gikk hjem strålte solen ennå utenfor Grieghallen.