Supersvisken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Fiolinkonserter av Tsjaikovskij og Glazunov

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

BFO akkompagnerer Vadim Gluzman i ny innspilling av Tsjaikovskijs fiolinkonsert

Det er om lag tre hundre innspillinger av Tsjaikovskijs fiolinkonsert på markedet for tiden. Trenger vi da enda en? Nei, kanskje ikke vi, men plateselskapet BIS gjør det. Tsjaikovskijs fiolinkonsert er et så populært verk at ethvert plateselskap med respekt for seg selv nødvendigvis må ha minst en versjon i katalogen sin. BIS hadde ikke det. Derfor får vi nå denne platen.

Også solisten, ukrainsk-israelske Vadim Gluzman, trenger den. Han er en glimrende fiolinist som har spilt over hele verden med gud og hvermann, men i løpet av tolv år er det bare blitt til seks plateinnspillinger og det meste er samtidsmusikk for spesielt interesserte. Nå får han da sjansen for å presentere seg med fiolinistenes supersviske. Hva han gjør med overbevisende musikalitet og autoritet. Med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som profesjonelle og lojale supportere.

Han er hissig og virtuos i de hurtige yttersatsene, og har samtidig så mye overskudd at han midt i de mest turbulente passasjene kan forme musikken etter sitt eget hode. Inntrykket man sitter igjen med, er nettopp at han hele tiden setter et personlig stempel på selv de mest velkjente frasene – som for eksempel når han trekker åpningen av tredjesatsen ut og gjør den langt mer ertende og fleipende enn vanlig før han lar musikken eksplodere. Hans personlige dreining av musikken er spesielt merkbar i den sangbare andresatsen som han spiller med et fritt, nesten improviserende foredrag uten at musikken mister den indre spenningen av den grunn.

Han spiller mer Tsjaikovskij på platen: «Souvenir d’un lieu cher» – tre sjarmerende stykker for fiolin og klaver, arrangert for orkester av Alexandr Glazunov. Og platen åpner med Glazunovs egen fiolinkonsert, et enkelt, hemningsløst romantisk verk i en sats.

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Sluttspill

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1997

Verk av Ore, Persen, Glazunov og Grieg

Royal Scottish National Orchestra

Alexander Lazarev, dirigent

Jean-Yves Thibaudet

Grieghallen

Festlig avslutningskonsert etter alle kunstens regler

Så tok det slutt. Årets Festspill er forbi. På den tolvte dagen etter Den høytidelige Åpningen kom, som vanlig, Den Festlige Avslutningen. En avslutning som i år var ekstra festlig, ekstra flott.

Avslutningskonserten er et ritual. Og som alle viktige ritualer har den en helt egen dramaturgi. Det er pausen som er det viktige skillet. Før pausen er det lov å være utradisjonell, oppfinnsom. Men når pausen er forbi, når hvitvinen er drukket, da handler det om tradisjonene. Etter pausen er det Griegs a-moll-konsert, «Ja, vi elsker» for full utblåsning. Og takketaler. Og Nachspiel.

I den kreative delen før pausen ble det i år spilt norsk samtidsmusikk. Først et av 80-tallets viktigste nordiske orkesterverk, Cecilie Ores intense «Porphyre», en kort, formsikker sats der vibrerende klangblokker skanderes av kraftige paukeslag og asymmetriske innsatser i blåserne. Senere John Persens ekspressive, dramatiske «CSV», den med de to pistolskuddene til slutt.

Og før pausen var det så også, av en eller annen uforklarlig grunn, utdrag av Glazunovs for lengst glemte musikk til balletten «Raymonda». Dirigenten, russiske Alexander Lazarev, kastet seg inn i verket med en motorikk som Jerry Seinfelds nabo Kramer, med en voldsom maestro-gestikk som antydet kvaliteter det ikke riktig er dekning for i dette verket. For vel er Glazunovs romantiske musikk flott og effektiv, og vel ble det spilt med energi og høyt humør, men musikalsk sett er verket, når alt kommer til alt, overfladisk, tomt buldrende. Og temmelig likegyldig.

Så var det pause. Og etter pausen det vi alle, egentlig, satt og ventet på: Griegs a-moll. Og dermed også svaret på et Festspillenes viktigste spørsmål: Hvordan er den år?

Svaret er at Griegs a-moll i år var bedre, mer interessant enn den har vært på lenge. Det skyldes naturligvis at årets solist var en av tidens helt store internasjonale stjerner, franske Jean-Yves Thibaudet. Som ga oss en meget internasjonal, meget glansfull versjon av konserten, en Grieg sett med fremmede øyne, hørt med fremmede ører, en Grieg med rytmisk nerve og duse lyriske partier filtrert klanglig gjennom Debussy.

Og i tillegg var det så orkestret, det skotske nationalorkester. Som skapte en flot ramme om Thibaudet. Her var det veltrimmet, egal orkesterklang, hårfin presisjon i fraseringene, lynraske dynamiske reaksjoner, gruppespill uten brodne kar – det hele koreografert av maestro Lazarev som bak alle ytre manérer viste seg å være en meget musikalsk og fleksibel dirigent med fin sans for alle Griegs nyanser og detaljer.

Jovisst, 1997 var en fremragende årgang. Og da vi gikk hjem strålte solen ennå utenfor Grieghallen.