Musikalsk ekstase

Bergens Tidende, 01.06.2021

Festspillene i Bergen
Verk av Fartein Valen, Lasse Thoresen og Edvard Grieg
TrondheimSolistene
Geir Inge Lotsberg, kunstnerisk leder
Ragnhild Hemsing, fiolin, fele
Håkonshallen

På TrondheimSolistenes festspillkonsert i Håkonshallen lørdag kveld ble det spilt musikk av norske komponister i spennet fra Edvard Grieg til Lasse Thoresen – og musikk som på flere interessante måter belyste spørsmålet om «det norske» i norsk musikk.

Det startet med «Legende», Fartein Valens aller første verk, skrevet og utgitt i 1908. Verket var riktignok opprinnelig skrevet som en komposisjon for soloklaver, men i Håkonshallen fikk vi det i en versjon for strykeorkester, fint orkestrert av Tore Martinsen.

«Legende» er en lang sats i blussende, senromantisk stil, skrevet før Valen brøt opp og gjorde seg til radikal, europeisk modernist. I strykerversjonen tok TrondheimSolistene godt vare på de kantede ytterdelene i femdelt takt og spesielt fikk de den Brahms-inspirerte midtdelen til å gløde.

Det var ekstase i denne versjonen av Valens musikk. Og mer ekstase skulle det bli. For etter «Legende» fikk vi Lasse Thoresens «Skyggers drøm». Han skrev verket til TrondheimSolistene som urfremførte det i 2019. Siden har han  revidert det slik at konserten lørdag kveld – ifølge Geir Inge Lotsberg, TrondheimSolistenes kunstneriske leder–  egentlig var enda en urfremføring.

Det er mange ulike bølger og strømmer og inspirasjoner som løper sammen i «Skyggers drøm». Det er lange, kontante musikalske linjer og store dissonante eksplosjoner. Og innimellom hører vi plutselig stumper av noe melodisk materiale som kan minne om folketoner. TrondheimSolistene la alt dette sammensatte materialet frem og fikk verket til å henge sammen i en sterk, engasjert tolkning. Stor applaus – og fremkallelse av komponisten som selv var til stede i salen.    

Etter norsk 2000-talls musikk gikk vi langt tilbake i tid, tilbake til Ibsens «Peer Gynt» og til Griegs scenemusikk fra 1876 – med fiolinisten og felespilleren Ragnhild Hemsing som guide.

Hemsing har nylig utgitt en plate der hun spiller fele i kammermusikalske arrangementer av kjente norske komposisjoner fra 1800-tallet. Sammen med TrondheimSolistene fortsetter hun dette arbeidet og legger nå fiolin- og felestemmer inn over orkesterversjonene av Griegs kjente og kjære stykker.

I Håkonshallen demonstrerte hun til innledning at temaet i Griegs berømte «Morgenstemning» i virkeligheten er basert på de tonene man får frem når man knipser på hardingfelens understrenger.

Og så gikk det løs – med «Morgenstemning», med «Anitras dans» og med alle de andre stykkene fra Griegs Peer Gynt-suiter. Men også med «Halling» og «Springar» – de korte folkemusikalske innslagene som inngikk i den opprinnelige scenemusikken.   

Grieg var ikke selv fornøyd med musikken sin. Han likte enkelte deler – som for eksempel «Solveigs sang». Men ikke det meste annet. «I Dovregubbens hall» kunne han «bokstavelig talt ikke tåle å høre på», den klinger av kukaker og norsk selvgodhet, skrev han til en bekjent.

Kanskje han hadde skiftet mening om innslagene av norske folketoner i «Peer Gynt» hvis han hadde hørt konserten med Ragnhild Hemsing. Og ikke minst hennes avsluttende, ekstatiske versjon av «I Dovregubbens hall».

Bindingsverk

Bergens Tidende, 16.11.2011

Gubaidulina: Fachwerk og Silenzio

Geir Draugsvoll, bayan

Øyvind Gimse, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

Naxos

Norsk platepremiere på nytt verk av Gubaidulina

Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter. Tittelen Fachwerk, «bindingsverk», henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjellett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden. Hun har trukket fram og understreket solistens veksling mellom det særpregete instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode. Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel. Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass. Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse. I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket Silenzio fra 1991 med Draugsvoll på bayan sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello. Kjell Wernøe har produsert platen. Han har hatt mye motgang underveis. Godt at han endelig fikk det til.     

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Nielsen og fiolinen

Bergens Tidende Morgen, 15.02.2002

Verk av Carl Nielsen

Geir Inge Lotsberg, fiolin

Håvard Gimse, klaver

afontibus ATB-CD3

Veldig bra, veldig interessant Årets mest originale debut, skrev anmelderne da Geir Inge Lotsberg debuterte i Aulaen. Det originale var at han, i motsetning til  de fleste andre debutanter, ikke spilte litt av hvert for å demonstrere musikalsk bredde, men valgte å konsentrere seg om en enkelt komponist: Carl Nielsen og hans kammermusikalske verk for fiolin. Lotsberg har ikke sluppet denne musikken.

Eller kanskje denne musikken ikke har sluppet sitt tak i ham.

Nå, fem år etter debuten, foreligger den i hvert fall på plate. Og da er det bare å si takk. For dette er blitt en veldig bra og veldig interessant utgivelse. Vi får her høre en nesten ukjent side av Carl Nielsens produksjon. Bare skarve fire verk for fiolin fikk han skrevet, og de spilles temmelig sjelden. Men Lotsberg demonstrerer at det er faktisk er god grunn til å ta dem på repertoaret. De fire verkene er laget i ulike tidsepoker, men bærer alle Nielsens umiskjennelige stempel: Kantet, humoristisk melodikk, uventede brå kast i det harmoniske materialet, sære kromatiske vendinger. Og nedenunder det hele en klang av dansk folketone.

Det er her alt sammen - allerede i de to fiolinsonatene fra henholdsvis 1895 og 1912 som Lotsberg gir en spenstig, ungdommelig tolkning med en velopplagt Håvard Gimse ved klaveret.

Men den store opplevelsen for meg er likevel de to sene solostykkene (1923 og 1928) skrevet til svigersønnen, den ungarske virtuosen Emil Telmanyi: sterk, usentimental musikk som demonstrerer at det går an å løse solostemmens problem på andre måter enn Bach gjorde det i sin tid.