Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

Eventyrlige opplevelser

Bergens Tidende, 11.11.2019

30-årsjubileum

BIT20 Ensemble

Trond Madsen og Baldur Brönnimann, dirigenter

Grieghallen

BIT20 Ensemble feirer 30-årsjubileum

Det står et gammelt klaver under trappen opp til Peer Gyntsalen. Det er åpnet helt opp. Innmaten er et syndig virvar av ledninger og elektronikkbokser. Det ligger plater på klaviaturet og fargestrålende kontrollknapper på klaverbenken. Det er lys som blinker. Og klaveret spiller av seg selv – underlige trommelyder og knirkende pling-plong.

Det var slik gitaristen Stephan Meidell og hans Musikkmaskin hilste oss velkommen på vei opp til feiringen av BIT20 Ensembles 30-årsjubileum.

Hele lørdagen var Grieghallen fylt av slike musikkmaskiner, lydinstallasjoner, lyttestasjoner. Det var familiekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester inne i hovedsalen.

Og nå, sent på ettermiddagen, startet da de tre konsertene der jubilanten selv sto i sentrum: BIT20 Ensemble – Bergens og Norges fremste formidler av ny musikk.

Det ble tre konserter stappfulle av musikalske opplevelser og begivenheter, tre konserter som demonstrerte spennvidden i BIT20s virke – fra pedagogisk arbeid med skoleelever og musikkstuderende til sylskarpe, høykompetente fremføringer av tidens aller nyeste musikk.   

På den første konserten var denne aller nyeste musikken representert med Bergenskomponisten Knut Vaages «Hybridisasjon» – en handlingsmettet multimedia-produksjon for seks musikere, med opptak på storskjerm og diverse elektroniske lydmanipulasjoner.

«Hybridisasjon» er en spennende skisse som senere skal utvides og bli til et verk for stort ensemble med premiere neste år.

Hovedverket på den andre konserten var Anna Merediths eksplosive «Concerto for Beatboxer» fremført med liv og lyst av et stort ensemble under ledelse av Baldur Brönnimann, BIT20s tidligere dirigent, og med beatbox-verdensmesteren, den ekvilibristiske Bellatrix, som solist.

Trond Madsen, BIT20s nåværende dirigent, debuterte for anledningen som beatboxer og som myndig leder av et kor av fem beatboxere fra Fana Folkehøgskule.

Fløytenisten Ingela Øien åpnet den tredje konserten med en virtuos tolkning av argentinske Marcelo Toledos «Aliento/Arrugas» for solo-fløyte, en tolkning som forvandlet Toledos pust- og lydeksperimenter til en glødende, sanselig fortelling.

Og da var det tid for enda ett av de aller nyeste verkene – og enda en eventyrlig opplevelse: Kristine Tjøgersens klaverkonsert med pianisten Ellen Ugelvik som solist i skjæringspunktet mellom musikk og performance-kunst.

Tjøgersen har opptatt lyder fra en granskog på Sørlandet og «oversatt» dem til musikk. BIT20 spiller disse oversettelsene og skaper lydbilder av trær som knirker, et regnvær, en storm.

Musikken fremstiller skogens indre liv, mens Ugelvik viser frem flygelets indre deler. Hun spiller aldri på tangentene, hun ligger innover resonansbunnen og bearbeider strengene med ulike verktøy.

Etter hvert begynner hun å filme flygelets indre med et videokamera. Opptakene vises på storskjerm. Hun bygger en liten skog av plasttrær på resonansbunnen. Til sist går solen ned. Lyset slukkes.

Det er noe rørende, noe merkelig bevegende over dette verket, en opplevelse av noe stort, noe helt uventet og fremmed som bryter frem

Slike opplevelser var det mange av på de tre konsertene lørdag kveld. Og mange slike opplevelser har BIT20 gitt oss gjennom de siste tretti årene.

Gratulerer med jubileet!

Humørfylt og raus

Bergens Tidende, 03.03.2017

Ellen Ugelvik plays Magne Hegdal and Anton Reicha

Aurora

Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal

Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert framført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset. Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.

Det høres kanskje alvorlig ut. Men er ikke det. For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte. Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger. Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.

I siste sats tar det helt av. Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen. Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt. Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg fram og omsette tegningene til musikk—noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.   

Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein. Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende. Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.

Maskin og menneske

Bergens Tidende, 19.11.2014

Christian Blom: Lyriske Stykker

Ellen Ugelvik, klaver

Mere Records 

Beåndet tolkning av maskinelt produsert musikk

Da komponisten Christian Blom for et par uker siden vant Edvardprisen 2014 skrev juryen at prisvinnerverket «gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er». Blom fikk prisen for en lydskulptur, men dette med å nærme seg musikken «gjennom andre dimensjoner» dekker for så vidt hele hans produksjon, også de komposisjonene der han uttrykker seg i mer vanlige musikalske formater. Hans «Lyriske Stykker» for klaver som kom ut siste år, er et eksempel i så måte.

De fem komposisjonene på platen har titler vi kjenner igjen fra Griegs «Lyriske Stykker» – «Liten Fugl», «Vokterens Sang», «Sommerfugl», «Ensom Vandrer» og «Halling». Og egentlig er det da også Griegs musikk vi hører. Bare ikke i den vanlige orden. For Blom har brukt ulike dataprogrammer til å kutte stykkene opp. Stumpene er blitt lagt inn over eller ved siden av hverandre i uforutsigbare mønstre. Og til sist er resultatet av denne «cut-up»-prosedyren blitt transkribert til noter slik at de nye stykkene kan spilles på klaver.

De nye stykkene høres – på forunderlig vis – ut som Grieg. I noen tilfeller er det som om Bloms dataprogrammer har avdekket en underliggende armering i stykkene. I andre tilfeller gjenkjenner vi ørsmå melodiske fraser, typiske harmoniske vendinger, noen dynamiske strukturer eller lignende. Å lytte til platen er som å høre «noe man bare nesten vet hva er», for nå å sitere Edvardprisens jury.

Noen ganger hører vi Grieg selv – uten å vite det. Grieg spilte i sin tid inn «Liten Fugl» og «Sommerfugl» på pianoruller. Denne gamle, analoge reproduksjon av en levende fremføring har Blom tatt frem og brukt i sin digitale reproduksjon. Han har samplet lyden av pianisten Grieg og bruker den til å fremføre de fem cut-ups på platen.

Blom gjenbruker en eldre kollegas materiale, og han erstatter den kreative komposisjonsprosessen med maskinelle prosedyrer og tilfeldighetsalgoritmer. Han abdiserer så å si som «skaper», som «opphavsmann». Men bruker samtidig de fem cut-ups til å belyse forholdet mellom maskinell og menneskelig reproduksjon. For på platen presenterer han to forskjellige versjoner av stykkene og demonstrer to forskjellige slags musikalsk estetikk.

I den ene versjonen hører vi en spesialfremstilt «Grieg»-sampler spille seg gjennom materialet med ubestemmelig, spooky «klaver»-klang og ensartet, lett klaprende frasering. Den andre versjonen spilles på et vanlig flygel av Ellen Ugelvik – kreativt, virtuost, suverent. Ugelvik bygger opp delikate, skjøre klangstrukturer av det nedbrutte Grieg-materialet, hun tolker og artikulerer de komplekse stykkene og får dem til å løfte seg og puste og klinge – ikke som tilfeldige konstruksjoner, men som musikk, som «lyriske stykker».

Ugelviks tolkning av denne maskinelt produserte musikken er rett og slett beåndet – hvis det da er lov å bruke et slikt gammelmodig ord i en sammenheng som denne.    

Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.  

Fargestrålende musikalske rom

Bergens Tidende, 21.02.2012

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains

Pierre-André Valade, dirigent

BIT20 Ensemble

Aurora

Et møte med Ruben Sverre Gjertsens kompromissløse, insisterende musikk

Ruben Sverre Gjertsen kan ikke klage over manglende oppmerksomhet. Det internasjonale selskapet for samtidsmusikk, ISCM, satte hans musikk på programmet under verdensmusikkdagene i Sveitz i 2004. Pierre Boulez bestilte og urfremførte verket «Circles» på Luzernfestivalen i 2006. Og samtidsmusikkens franske flaggskip, Ensemble Intercontemporain, har hatt andre av hans verk på repertoaret.

At Gjertsen stort sett er den eneste norske samtidskomponisten som kan vise til gjennomslag på dette internasjonale nivået, er kanskje ikke så rart. Det er noe i musikken hans som ligger i forlengelse av den høymodernistiske tradisjonen og som spiller inn i tendenser og holdninger som framdeles er levende i det internasjonale miljøet. Ikke slik å forstå at Gjertsen kan knyttes til en bestemt komposisjonsteknikk eller en bestemt estetisk skole, men han har – som komponistene i den store tradisjonen – en kompromissløs, insisterende holdning til stoffet, en hardnakket vilje til å utforske musikkens materialitet, til å eksperimentere med nye klanglige muligheter i uvante instrumentsammensetninger. Og til å bevege seg inn i det feltet der musikken oppløser seg og forvandler seg til noe annet, til støy, lydskulptur, performance.

Noen av resultatene fra Gjertsens eksperimenter kunne man høre på platen «Grains» som innbrakte ham Spillemannsprisen i 2010. Nå kommer «Gamelan Terrains», en imponerende plate der BIT20 og dirigenten Pierre-André Valade tegner et bredere bilde av produksjonen hans.

Det eldste og mest tradisjonelle verket på platen er «Miniatures II» fra 1999 der John-Arild Suther setter en serie tromboneeffekter opp i dialog med slagverkeren Peter Kates. I «Lied» fra 2005 er det også bare to musikere i spill, en sanger og en pianist, men dette er likevel ikke noen tradisjonell liedframføring – for Gjertsen har oppløst både tekst og musikk og lar sopranen Silje Marie Aker Johnsen slynge lydfragment fra et dikt av Paul Celan ut mot Ellen Ugelviks preparerte klaver. 

«Jeg er interessert i det som skjer musikalsk når informasjonsmengden er stor», sa Gjertsen i et intervju i 2006. Hva som skjer når musikken bygges opp i stadig mer komplekse strukturer, kan man høre i resten av verkene på «Gamelan Terrains». De er alle skrevet for større kammerbesetninger, og alle komponert som ukoordinerte lag av forløp og klanger slik at det er umulig for øret å skille hva som er musikalsk forgrunn og hva som er bakgrunn. Resultatet blir information overload slik Gjertsen snakket om det i intervjuet. Men selv om det er umulig å få en samlet, strukturert opplevelse av musikken, bryter den ikke sammen av den grunn. Den folder seg ut som et rom øret kan vandre i, et fargestrålende, kaleidoskopisk rom der det hele tiden skjer noe nytt. Og et rom som forandrer seg ved hver ny gjennomlytting.

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Håndlag

Bergens Tidende, 30.01.2008

Morten Gaathaug

Musica da Camera

Ensemble Bjørvika m.fl.

2L

Musikantisk kammermusikk

Ensemble Bjørvika – navnet henspiller på operabygget i Oslo, men det er egentlig snakk om kammermusikk, om en strykekvartett sammensatt av fire musikere som til daglig sitter som stemmeførere i Den norske Operas orkester. På denne platen spiller de kammermusikk av Morten Gaathaug – en strykekvartett fra 1986 og en klaverkvintett fra 2003-04 der de får følge av pianisten Tore Dingstad. Inn i mellom fremfører barytonen Per Andreas Tønder og pianisten Ellen Ugelvik en samling sanger til dikt av Jens Bjørneboe.

Det spilles frisk og levende av alle involverte. Man merker at Gaathaugs verk er morsomme å spille. Dette er musikantiske komposisjoner skrevet med godt håndlag og fin sans for de ulike kammermusikalske formatene. At platen likevel ikke kommer til å bli liggende lenge på cd-spilleren, skyldes at musikken følger kjente løyper som ble trått i de første årtiene av forrige århundre.

Med fire hender

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1997

Tine Kolbjørnsen, klaver

Ellen Kristine Ugelvik, klaver

Troldsalen

Humørfylt møte med ung, talentfull klaverduo

Musikk for to klaverer? Tidligere var det vanlig å skrive for denne besetningen, men i vårt århundre har hverken formatet eller musikken klart å bli helt akseptert i det gode selskap. Hvilket ikke er så vanskelig å forstå. For med fire hender i stedet for to kan det hele nemt bli too much, klangbildet blir overlesset, grandiost, musikken blir pompøs og får en aura av Hollywood og cocktail lounges.

Alle klaverduoer sliter med dette. At unge, talentfulle Tine Kolbjørnsen og Ellen Kristine Ugelvik ikke er noe unntak, det demonstrerte de på lørdagens konsert i Troldsalen som åpnet med en noe tung utgave av Griegs Gammelnorsk Romanse, op. 51, et verk som nettopp har dette litt pretensiøse, svulmende salongpreget som er så vanskelig å akseptere for nøkterne moderne ører.

Men deretter gikk det repertoarmessig oppover, med musikk fra dette århundre. Først Debussys En blanc et noir der det store klangvolumen utnyttes til å danne et sløret, orkestralt tenkt satsbilde. Og så konsertens høydepunkt: en lett, elegant fortolkning av Stravinskijs Concerto for to klaverer, et verk der musikalsk kraft ikke er ensbetydende med stor, buldrende klang, men er noe som hentes ut av musikkens puls i stadige temposkift og skeive, jazzy fraseringer.

Kolbjørnsen og Ugelvik er forskjellige av musikalsk temperament. Det gav uttelling i Stravinskijs Concerto der klaverene nettopp konserterer og spilles ut mot hverandre, i andre sammenhenger kunne tolkningene derimot av og til bli noe urolige. Men uansett diverse røffe pletter underveis, så ble lørdagens konsert et møte med to godt samspilte pianister som håndterer duospillets tekniske utfordringer med overblikk og energi. Og ikke minst med høyt humør. Som de demonstrerte til sist i konserten, først med en forrykende utgave av Aleksandre Arutjujan og Arno Badadjanjans fyrige Armenske Rapsodi. Og så med en ironisk kjærlig oppførelse av Griegs helt hårreisende kitchy bearbeiding av Mozarts populære C-dur sonate.