Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

Seglems gavepakke

Bergens Tidende, 18.10.2015

Karl Seglem

Jazzbukkbox

NORCD

Tre innganger til Karl Seglems musikalske univers

  

Det er en flott gavepakke Karl Seglem har satt sammen i anledning 30 års-jubileet som frilansmusiker. Tre cd-er i en liten eske, vakkert designet, med vakre fotografier tatt av Oddleiv Apneseth. Og, selvsagt, med et fint bilde av bukkehorn på forsiden. For det er jo nettopp arbeidet med bukkehornene som helt siden tidlig på 90-tallet har definert Seglem som musiker.

Men Seglem er også, fremdeles, en sterk tenorsaksofonist, en jazzmusiker med en helt personlig stemme. Vi hører det på den ene av platene, «Live in Germany», som er opptatt på en turne i Tyskland i 2013 sammen med Eple Trio – Andreas Ulvo (piano), Sigurd Hole (bass), Jonas H. Sjøvaag (trommer). Opptakene av den akustiske kvartetten er gjort med kompakte miniatyrmikrofoner flere forskjellige steder underveis på turneen, men er satt sammen slik at vi får fornemmelsen av å være til stede i en intim jazzklubb og høre et helt, sammenhengende konsertforløp.

På programmet står kollektive improvisasjoner og innslag på bukkehorn, men først og fremst er det lange strekk der Seglem folder seg ut på tenorsaxen i selvskrevet materiale. Det meste av musikken er modal, med sterkt preg av norsk folketone, men underveis dukker det også opp inspirasjoner fra andre tradisjoner – blant annet spiller Seglem og trioen en fin, melankolsk versjon av den portugisiske fado-sangen «Meu Amigo Está Longe».

Den andre platen i boksen heter «Lærad», en tittel som henspiller på treet på taket av Valhall i den norrøne mytologien. Og her er det for alvor bukkehorn på programmet, ikke bare det vanlige «trompet»-hornet, men også «tunge»-hornet, et urgammelt, særnorsk instrument der lyden dannes ved hjelp av en eineflis festet til hornet. Seglem har hatt disse hornene med seg på fjellet i Gausdal og laget opptak der han spiller låter på trompethorn i fri luft med rungende ekkoer og andre låter på tungehorn innendørs i en hytte med knitrende ild i peisen. Opptakene har han sendt til en rekke kolleger, til sangere og musikere som arbeider med elektronika, og bedt dem arbeide videre med musikken hans. Resultatet er blitt en rekke spennende lydkonstruksjoner der den akustiske, særegne materialiteten i Seglems kraftfulle horn blander seg med de digitalt genererte klangene fra keyboards og synther og trommemaskiner. Ikke sammenstøt, men musikalske møter der elektronikken legger nye kvaliteter til og utvider Seglems univers.

Den siste platen heter «Worldjazz» og består av materiale hentet fra Seglems utgivelser tidlig på 2000-tallet, fra «Femstein», «Urbs», «Ossicles» og «Som spor». «Worldjazz» er den merkelappen Seglem selv av og til bruker om musikken sin. En dekkende merkelapp – som de 11 sporene på denne platen demonstrerer. Dette er særegen, personlig musikk som forener jazzens rytmiske og improvisatoriske kvaliteter med folkemusikalske inspirasjoner fra nær og fjern. 

Musikk i grenseland

Bergens Tidende, 30.10.2013

Pixel

We Are All Small Pixels

Cuneiform Records

  

Frøy Aagre Electric

Momentum Records

Først hører vi bare et boblende, energisk bassriff. Det er Ellen Andrea Wang som spiller, tett akkompagnert av Jon Audun Baars susende cymbaler. Så blander trompetisten Jonas Kilmork Vemøy og saksofonisten Harald Lassen seg inn i spillet med et enkelt, sangbart tema. Første gang enstemmig, rett frem; andre gang legger de inn korte tostemmige fraser. Temaet utvikler seg og blir til en liten melodi. Baar skifter til trommer og skruer opp for lydstyrken. Det er fremdeles blåserne som bærer melodien, men deres tostemmige fraser utvides nå med Wangs ordløse vokal i toppen. Og så er innledningen forbi. Wang inntar scenen og synger «Be Mine», en iørefallende melodi med opplagte slagerkvaliteter.

Dette første minuttet sier det meste om hva som venter oss på «We Are All Small Pixels» – gruppen Pixels første plate etter den fine debuten med «Reminder» siste år.  Her er det igjen sangbar, gjennomarrangert musikk det dreier seg om. Og musikk som hele tiden endrer karakter. Selv om det melodiske materialet og det harmoniske fundamentet på platens 11 numre er relativt enkelt, blir musikken aldri forutsigbar eller repetitiv. Det skjer hele tiden noe nytt. Bak hvert hjørne ligger det små overraskelser – en plutselig saxsolo, en diskret fargelegging av Wangs vokal, en uventet vri, en sjarmerende detalj.

Selv om det ikke er noe tangentinstrument i gruppen, klarer de to blåseinstrumentene supplert med Wangs bass å bygge opp store lydtepper. Av og til utvides klangen med Wangs ordløse sang. Og innimellom blir det plutselig plass til solid jazz. Som i låten «Farris» der tempoet er satt ned og Vemøy spiller en fin lavmælt, luftig trompetsolo. Og når Lassens sax slutter seg til Vemøy, er det rett før man kommer til å tenke på Mulligans første klaverløse kvartetter på 1950-tallet. Lassen er selv frontfigur i andre numre, blant annet i «Easter Song» der han legger et sirkulært riff under Wangs ordløse sang, og i «Dreaming» der han leder gruppen an i en kjærlig hyllest til 1950-tallet hvite rock-grupper.

«Dette er jazz som et rock/pop publikum kan like og det er pop/rock som et jazzpublikum kan like» – står det i reklamematerialet om «We Are All Small Pixels». Det er mulig tekstforfatteren har rett. Dette er i alle fall oppfinnsom, morsom musikk som henter inspirasjon fra mange forskjellige genrer og som nok kan fange flere forskjellige typer lyttere.

Platen «Frøy Aagre Electric» sikter trolig mot samme blandede publikum. Men det er mer tvilsomt om dette crossover-prosjektet lykkes.

«Frøy Aagre Electric» består av Frøy Aagre selv på sopransax, Andreas Ulvo på Fender Rhodes og Jonas Barsten på trommer. I tillegg er gitaristen Magnus Børmark med på en del numre. Det er sang ved Sheldon Blackman, og det er også et enkelt nummer der gruppen akkompagneres av tre strykere fra KORK.  Uansett de mange gode kreftene som har vært involvert i prosjektet, lykkes det sjeldent å få musikken til å løfte seg skikkelig. Aagre presenterer streite melodilinjer på saxen sin og fortsetter med enkle improvisatoriske utbroderinger. Rytmegruppen legger solid fundament. Av og til blir det skikkelig trøkk når Ulvo smeller til på keyboardet sitt. Men for det meste har musikken et uenergisk, merkelig uengasjert preg.

Musikalske drodler

Bergens Tidende, 16.02.2011

Andreas Ulvo:

Light & Loneliness

Atterklang

Andreas Ulvos første soloplate

Han drar hjem til Eidskog, setter seg ved det gamle klaveret der han i sin tid lærte å spille, og begynner å fantasere og improvisere seg tilbake til barndommen: Andreas Ulvo, jazzpianist, kjent fra Eple Trio, medspiller hos blant andre Mathias Eick og Karl Seglem. Den første soloplaten hans er innspilt i dagligstuen i Hedmark over to dager i mai siste år. Man hører den intime romklangen. Man hører at klaveret har kjent bedre dager. Man hører regnvær og fuglesang i bakgrunnen. Og først og fremst hører man Ulvo som sitter og spiller musikalske drodler – 17 små skisser tegnet på frihånd, 17 langsomme meditasjoner over bruddstykker av glemte melodier og gamle pianistiske grep med minner av Debussy og Janacek og flyktige referanser til Keith Jarrett. Det er blitt en ganske kort plate. Men så er det musikalske materialet da også temmelig begrenset. Og stykkene så enstonige at selv 40 minutters spilletid kanskje er i lengste laget.