Musikk i grenseland

Bergens Tidende, 30.10.2013

Pixel

We Are All Small Pixels

Cuneiform Records

  

Frøy Aagre Electric

Momentum Records

Først hører vi bare et boblende, energisk bassriff. Det er Ellen Andrea Wang som spiller, tett akkompagnert av Jon Audun Baars susende cymbaler. Så blander trompetisten Jonas Kilmork Vemøy og saksofonisten Harald Lassen seg inn i spillet med et enkelt, sangbart tema. Første gang enstemmig, rett frem; andre gang legger de inn korte tostemmige fraser. Temaet utvikler seg og blir til en liten melodi. Baar skifter til trommer og skruer opp for lydstyrken. Det er fremdeles blåserne som bærer melodien, men deres tostemmige fraser utvides nå med Wangs ordløse vokal i toppen. Og så er innledningen forbi. Wang inntar scenen og synger «Be Mine», en iørefallende melodi med opplagte slagerkvaliteter.

Dette første minuttet sier det meste om hva som venter oss på «We Are All Small Pixels» – gruppen Pixels første plate etter den fine debuten med «Reminder» siste år.  Her er det igjen sangbar, gjennomarrangert musikk det dreier seg om. Og musikk som hele tiden endrer karakter. Selv om det melodiske materialet og det harmoniske fundamentet på platens 11 numre er relativt enkelt, blir musikken aldri forutsigbar eller repetitiv. Det skjer hele tiden noe nytt. Bak hvert hjørne ligger det små overraskelser – en plutselig saxsolo, en diskret fargelegging av Wangs vokal, en uventet vri, en sjarmerende detalj.

Selv om det ikke er noe tangentinstrument i gruppen, klarer de to blåseinstrumentene supplert med Wangs bass å bygge opp store lydtepper. Av og til utvides klangen med Wangs ordløse sang. Og innimellom blir det plutselig plass til solid jazz. Som i låten «Farris» der tempoet er satt ned og Vemøy spiller en fin lavmælt, luftig trompetsolo. Og når Lassens sax slutter seg til Vemøy, er det rett før man kommer til å tenke på Mulligans første klaverløse kvartetter på 1950-tallet. Lassen er selv frontfigur i andre numre, blant annet i «Easter Song» der han legger et sirkulært riff under Wangs ordløse sang, og i «Dreaming» der han leder gruppen an i en kjærlig hyllest til 1950-tallet hvite rock-grupper.

«Dette er jazz som et rock/pop publikum kan like og det er pop/rock som et jazzpublikum kan like» – står det i reklamematerialet om «We Are All Small Pixels». Det er mulig tekstforfatteren har rett. Dette er i alle fall oppfinnsom, morsom musikk som henter inspirasjon fra mange forskjellige genrer og som nok kan fange flere forskjellige typer lyttere.

Platen «Frøy Aagre Electric» sikter trolig mot samme blandede publikum. Men det er mer tvilsomt om dette crossover-prosjektet lykkes.

«Frøy Aagre Electric» består av Frøy Aagre selv på sopransax, Andreas Ulvo på Fender Rhodes og Jonas Barsten på trommer. I tillegg er gitaristen Magnus Børmark med på en del numre. Det er sang ved Sheldon Blackman, og det er også et enkelt nummer der gruppen akkompagneres av tre strykere fra KORK.  Uansett de mange gode kreftene som har vært involvert i prosjektet, lykkes det sjeldent å få musikken til å løfte seg skikkelig. Aagre presenterer streite melodilinjer på saxen sin og fortsetter med enkle improvisatoriske utbroderinger. Rytmegruppen legger solid fundament. Av og til blir det skikkelig trøkk når Ulvo smeller til på keyboardet sitt. Men for det meste har musikken et uenergisk, merkelig uengasjert preg.