En klavermastodont

Bergens Tidende, 08.10.2013

Beethoven: Diabelli-Variationen

András Schiff

ECM New Series

András Schiff finner frem uventede klanger i Beethovens Diabelli-variasjoner

Historien er kjent. Den starter i Wien med forleggeren og komponisten Anton Diabelli som i 1819 sender et enkelt valsetema til femti østerrikske komponister og musikere og ber dem skrive en variasjon hver. De femti variasjonene skal utgis og demonstrere bredden og rikdommen i tidens østerrikske musikkliv. Franz Schubert, den åtte år gamle Franz Liszt , Beethovens elev Carl Czerny og mange andre, kjente skikkelser deltar i prosjektet. Beethoven er også med. Men han sprenger alle rammer. For han nøyer seg ikke med å skrive en enkelt variasjon, han skriver 33 – først 23 i 1819, så ytterligere 10 i 1823.

I dag er historien om den ustyrlige Beethoven bedre kjent enn resultatet. Hans «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op.120) er et verk som sjeldent spilles i konsertsalene, og et verk som mange store pianister nøler med å innspille. For det er musikalsk mastodont, en komposisjon som det er vanskelig å få til å henge sammen. Beethoven tar Diabellis spede tema og bearbeider det på alle mulige og umulige måter. Han endrer taktarter og bytter tonearter, han lar svimlende virtuose passasjer veksle med enkle sangbare melodier. Han skriver kompliserte, kontrapunktiske referanser til Bach og legger inn en hyllest til Mozart underveis. Dette er musikk som dekker et enormt følelsesmessig spektrum. Og som så å si viser Beethoven fra alle sider.

András Schiff spilte inn alle Beethovens sonater i årene 2004-2007. Nå er han vendt tilbake til Beethoven. Og denne gang gjelder det de siste klaververkene, Sonate nr. 32 (op. 111) og «Seks Bagateller» (op. 126) samt altså Diabelli-mastodonten. Schiff har forberedt seg godt. Han har studert Beethovens originalmanuskript som han ervervet i 2009. Men vel så viktig er det at han spiller verket hele to ganger, på to forskjellige instrumenter, med to forskjellige klanglige valører.

I tekstheftet snakker Schiff om klavermusikkens «globalisering», dette at alle verk etter hvert spilles på Steinway-flygeler med flott, åpen klang beregnet til store konsertsaler. Han liker ikke denne klangen når det gjelder eldre musikk. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever noe annet, mener han. Derfor spiller han den ene versjonen av Diabelli-variasjonene på et Bechstein-flygel fra 1921, det flygelet Wilhelm Bachhaus brukte til konserter og opptak før andre verdenskrig. Klangen her er varm og myk og likevel lysende klar, uten den skarpe, litt metalliske lyden som for eksempel preget Sviatoslav Richters gamle tolkninger på Steinway- og Yamaha-flygeler.

På den andre platen bruker Schiff et instrument han kjøpte i 2010, et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820, altså et instrument fra Beethovens egen tid. Mens moderne flygeler klinger relativt ensartet over hele instrumentets register, endrer det gamle hammerflygelet karakter fra seksjon til seksjon. I tillegg kan klangen manipuleres på forskjellige måter ved hjelp av fire pedaler.

Hammerflygelet er skapt til konserter i små rom. Schiff har skjenket sitt instrument til Beethoven-Haus i Bonn. Det er også der han har innspilt sin andre versjon av Diabelli-variasjonene. Og det er denne innspillingen som er platens store overraskelse og høydepunkt. For med dette gamle instrumentet fanger Schiff kontrastene mellom og innenfor de enkelte variasjonene og får frem nye, overraskende lydbilder. Klare, lysende linjer veksler lynrask med duse pastellfarger og snerrende lydeffekter i bassen.

Denne tolkningen er vel ikke «historisk korrekt», men den gir i alle fall et inntrykk av hvordan verket kunne ha vært spilt på Beethovens tid. Og demonstrerer at det rommer en klanglig rikdom som sjeldent kommer til uttrykk på moderne instrumenter.