Seglems gavepakke

Bergens Tidende, 18.10.2015

Karl Seglem

Jazzbukkbox

NORCD

Tre innganger til Karl Seglems musikalske univers

  

Det er en flott gavepakke Karl Seglem har satt sammen i anledning 30 års-jubileet som frilansmusiker. Tre cd-er i en liten eske, vakkert designet, med vakre fotografier tatt av Oddleiv Apneseth. Og, selvsagt, med et fint bilde av bukkehorn på forsiden. For det er jo nettopp arbeidet med bukkehornene som helt siden tidlig på 90-tallet har definert Seglem som musiker.

Men Seglem er også, fremdeles, en sterk tenorsaksofonist, en jazzmusiker med en helt personlig stemme. Vi hører det på den ene av platene, «Live in Germany», som er opptatt på en turne i Tyskland i 2013 sammen med Eple Trio – Andreas Ulvo (piano), Sigurd Hole (bass), Jonas H. Sjøvaag (trommer). Opptakene av den akustiske kvartetten er gjort med kompakte miniatyrmikrofoner flere forskjellige steder underveis på turneen, men er satt sammen slik at vi får fornemmelsen av å være til stede i en intim jazzklubb og høre et helt, sammenhengende konsertforløp.

På programmet står kollektive improvisasjoner og innslag på bukkehorn, men først og fremst er det lange strekk der Seglem folder seg ut på tenorsaxen i selvskrevet materiale. Det meste av musikken er modal, med sterkt preg av norsk folketone, men underveis dukker det også opp inspirasjoner fra andre tradisjoner – blant annet spiller Seglem og trioen en fin, melankolsk versjon av den portugisiske fado-sangen «Meu Amigo Está Longe».

Den andre platen i boksen heter «Lærad», en tittel som henspiller på treet på taket av Valhall i den norrøne mytologien. Og her er det for alvor bukkehorn på programmet, ikke bare det vanlige «trompet»-hornet, men også «tunge»-hornet, et urgammelt, særnorsk instrument der lyden dannes ved hjelp av en eineflis festet til hornet. Seglem har hatt disse hornene med seg på fjellet i Gausdal og laget opptak der han spiller låter på trompethorn i fri luft med rungende ekkoer og andre låter på tungehorn innendørs i en hytte med knitrende ild i peisen. Opptakene har han sendt til en rekke kolleger, til sangere og musikere som arbeider med elektronika, og bedt dem arbeide videre med musikken hans. Resultatet er blitt en rekke spennende lydkonstruksjoner der den akustiske, særegne materialiteten i Seglems kraftfulle horn blander seg med de digitalt genererte klangene fra keyboards og synther og trommemaskiner. Ikke sammenstøt, men musikalske møter der elektronikken legger nye kvaliteter til og utvider Seglems univers.

Den siste platen heter «Worldjazz» og består av materiale hentet fra Seglems utgivelser tidlig på 2000-tallet, fra «Femstein», «Urbs», «Ossicles» og «Som spor». «Worldjazz» er den merkelappen Seglem selv av og til bruker om musikken sin. En dekkende merkelapp – som de 11 sporene på denne platen demonstrerer. Dette er særegen, personlig musikk som forener jazzens rytmiske og improvisatoriske kvaliteter med folkemusikalske inspirasjoner fra nær og fjern. 

Framtiden er ujevnt fordelt

Bergens Tidende, 11.09.2015

When You Cut Into The Present

Møster!

hubro

Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet 

En gang på 1970-tallet holdt forfatteren William S. Burroughs et foredrag der han snakket om «cut-up» teknikken sin – dette at han tok tilfeldige tekster, egne eller andres, klippet dem i småstykker, stokket om på bitene og konstruerte nye tekster ut av det gamle materialet. I løpet av foredraget kom det fram at denne teknikken hadde gitt ham visjonære opplevelser. Burroughs mente, helt alvorlig, at han med sin ubevisste omorganisering av tilfeldige språkfragmenter av og til hadde skapt tekster som forutsa fremtidige begivenheter. Konklusjonen hans var: «Når du klipper i nåtiden, lekker framtiden ut».

Sitatet har lenge vært populært blant litterære surrealister og andre avantgardister. Nå dukker det opp i norsk progjazz-sammenheng som tittel på den siste utgivelsen fra plateselskapet hubro.  

På «When You Cut Into The Present» er William S. Burroughs’ futuristiske saks byttet ut med en saksofon – for det er Møster! som spiller, gruppen som for fem år siden signaliserte at saksofonisten og datarockeren Kjetil Møster var vendt tilbake til jazzscenen. I sin nåværende form består gruppen i tillegg til Møster av gitaristen Hans Magnus Ryan og trommisen Kenneth Kapstad, begge fra Motorpsycho, pluss bassisten Nikolai Eilertsen.

Det er bare et år siden kvartetten ga ut platen «Inner Earth». Den besto av en serie langsomme, glidende og flytende lydskulturer. Pulsen var lav. De enkelte instrumentene var mikset slik at de var vanskelige å skille fra hverandre. Og bare unntaksvis kom de store, brølende utbruddene som ellers er Kjetil Møsters signatur. På «When You Cut Into The Present» befinner gruppen seg et helt annet sted.

Det er fem numre på platen, fem stykker pumpende effektiv musikk i grenselandet mellom progjazz og noise der Ryans hvinende gitar og Møsters hysteriske saksofon blir sparket framover av Eilertsens bass og den alltid imponerende Kapstads trommer. På en måte er vi tilbake ved det som var Møsters første inspirasjon: den høystemte musikken i John Coltranes sene grupper – de enkle akkordrekkene, de insisterende, repeterende basslinjer og det voldsomme slagverket. Men likevel er mye annerledes nå. For dette er ikke messende, andaktsfull musikk som bygger seg langsomt opp over tid. Dette er musikk med utrolig kort lunte, musikk som i løpet av et par sekunder eksploderer og løfter seg opp i et register der varsellampene konstant lyser rødt.

Hva med framtiden da? Lekker den ut, når Møster og gruppen hans klipper seg inn i nåtiden og monterer ulike materialer sammen? Er «When You Cut Into The Present» en plate som forutsier «the shape of jazz to come» som Ornette Coleman i sin tid snakket om? Vel, den gjør nok ikke det. Eller gjør den?

«Framtiden er her allerede - den er bare ikke så veldig jevnt fordelt», sa science fiction-forfatteren William Gibson en gang. Kanskje er det denne ujevnt fordelte, musikalske framtiden vi hører av og til når Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 26.11.2014

Everybody digs Bill Evans

Riverside

1958

Et par måneder som pianist hos Miles Davis i 1958 ga den unge, usikre Bill Evans selvtillit. Nå våget han å gå i studiet og innspille sin andre trioplate under eget navn. Produsenten Orrin Keepnews fant på tittelen og fylte coveret med anbefalinger fra diverse jazznotabiliteter. «Hvorfor fikk du ikke en anbefaling fra min mor?», spurte Evans surt. Men det var dekning for anbefalingene. Det hører vi på platen der Evans omformer et velkjent materiale av standards og skaper en ny slags klaverjazz. Venstrehånden hans sprer antydninger av akkorder ujevnt utover forløpene, mens høyrehånden går på tur og trekker lange, swingende melodilinjer gjennom landskapet. Og bak Evans koker Philly Joe Jones på trommer og Sam Jones på bass. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 29.10.2014

A Night at Birdland with

Art Blakey Quintet

Blue Note

1954

Den 21. februar 1954 presenterte Art Blakey sin nye kvintett på Birdland – Lou Donaldson på altsax, Horace Silver klaver, Curly Russel bass. Pluss «trompetsensasjonen», 25 år gamle Clifford Brown. Det ble skrevet jazzhistorie den kvelden. Og Rudy van Gelder opptok det hele for Blue Note slik at vi den dag i dag kan høre Blakeys trommer piske blåserne fremover, og høre den unge, selvsikre Brown trekke flammende spor gjennom rommet, kor etter kor, med stor, glansfull messingtone, virtuos teknikk og en harmonisans som setter ham i stand til å vende vrangen ut på ethvert kjent akkordskjema. Folk diskuterer fremdeles hvordan jazzhistorien ville sett ut om han ikke var blitt drept i en trafikkulykke to år senere.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 17.09.2014

Visa på annorlunda vis

Art Farmer Quartet med Jim Hall

Atlantic

1964

Året er 1964. Art Farmer er på Sverigesturne med kvartetten sin. Og blir inspirert av Jan Johanssons «jazz på svenska». Resultatet blir en plateinnspilling med seks svenske folkeviser i enkle, skisseaktige arrangementer. Farmer selv spiller flygelhorn med myk, mørk tone. Jim Hall støtter opp med diskrete gitarakkorder og blomstrende, skjeve soloer. Steve Swallows akustiske bass synger i bakgrunnen. Og Pete La Roca romsterer med trommene sine og sparker musikken fremover. Seks lavmælte, såre versjoner av svenske folketoner, kongenialt tolket som storbyblues av amerikanske jazzmusikere. Opprinnelig het platen «Visa på annorlunda vis». I dag finner du den under navnet «From Sweden with Love».  

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 10.09.2014

GO!

Dexter Gordon

Blue Note

1962

Dexter Gordon mente selv at GO! var hans beste plate. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Rytmegruppen – Sonny Clark (klaver), Billy Higgins (trommer), Butch Warren (bass) – var, som han sa, «så tett på det perfekte som det er mulig». Repertoaret var et lykkelig miks av originalkomposisjoner, standards og ballader. Gordon selv hadde full kontroll over tenorsaksofonen sin. Han var i toppform, fysisk og psykisk, en uuttømmelig kilde av musikalsk fantasi, av sitater og ville assosiasjoner. Han var energisk, intensiv i uptempo-numrene. Og hadde all verdens tid når han fikk balladene til å blomstre med sin karakteristiske hengende frasering. Seks numre, 5-7 minutter hver. LP-formatet satt. Stramt, godt. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 19.03.2014

Sonny Rollins

Saxophone Colossus

Prestige Records

1956

Spør du hva som er 1950-tallets beste kvartettinnspilling, er svaret mitt: Saxophone Colossus fra 1956 med Sonny Rollins (tenorsax), Tommy Flanagan (klaver), Doug Watkins (bass) og Max Roach (trommer). Det er Rollins som er hovedpersonen her. Han er ung og sterk, et oppkomme av musikalsk fantasi. Den diskrete rytmegruppen legger en bunn av solide planker. Og så springer han – ut i lange, ville, blomstrende soloer. Han sprenger enkle sanger i fillebiter, sjonglerer med stumpene og skaper skjeve, tematiske sammenhenger på kryss og tvers gjennom lange melodiske forløp. Hans versjoner av St. Thomas og Mack the Knife er legendariske. Og hans solo i balladen «You Don’t Know What Love Is» er obligatorisk pensum for enhver aspirerende saksofonist.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 05.03.2014

Louis Armstrong and his Hot Five

Okeh (gjenutgitt på CBS)

1925-26

Louis Armstrongs første plater under eget navn ble innspilt i Chicago i årsskiftet 1925-1926. Han håndplukket musikere fra hjembyen New Orleans til jobben – hans kone Lil Armstrong (klaver), Kid Ory (trombone) Johnny Dodds (klarinett) og Johnny St. Cyr (banjo). Solide folk alle sammen, men det var Armstrong selv som var stjernen. Det er gått nitti år siden den gang. Likevel er det fremdeles et fysisk sjokk å høre hans trompetspill. Han driver gruppen fremover med vill energi. Hans breaks er ekvilibristiske fyrverkerier av lyd. Hans soloer står tegnet med diamantskarp presisjon. «Det var bare en spillejobb for oss», sa han mange år senere. En spillejobb som åpnet et nytt kapittel i den musikalske modernismens historie.   

En ny, sterk stemme

Bergens Tidende, 11.12.2013

Roots and Stems

Hayden Powell

Periskop

Solid andreplate fra trompetisten Hayden Powell

Siste år vakte Hayden Powell oppmerksomhet med debutplaten «The Attic». Nå er trompetisten fra Molde tilbake, denne gangen med «Roots and Stems», en solid andreplate som slår fast at den norske jazzscenen har fått en ny, sterk stemme.

På «The Attic» spilte Powell med full rytmegruppe og hadde Tore Brunborg med på tenorsaksofon. I år spiller han trio med bassisten Jo Skaansar og pianisten Eyolf Dale som begge også var med på debutplaten. Som enslig blåser får Powell en fremskutt og utsatt posisjon, men eksponeringen gir ham samtidig anledning til å demonstrere at han har mye på hjerte som komponist og mye å fare med som solist. Hans store, åpne messingtone og hans elastiske, bevegelige frasering vekker minner om 1960-tallets store trompetister. Og trioens materiale og spillestil er i det hele tatt tydelig inspirert av post-bop’ens spenstige smågrupper. Men musikken deres er likevel ikke nostalgisk tilbakeskuende. Det blåser frisk kuling på platen. Her er enkle, sangbare melodilinjer, her er rå soloer innrammet av snodige, kantede arrangementer. Og underveis veksler musikerne fleksibelt mellom stramme styrte forløp på tradisjonens grunn og friere sekvenser der Powell vrenger og krenger trompetens lyd mens Eyolf Dale spiller seg inn i samtidsmusikkens grenseområder.

Men er ikke trioformatet litt aparte, da? Blir en jazztrio uten trommer ikke ensformig og stillestående? Nei, faktisk ikke. Skaansar og Dale fungerer godt sammen, de legger det nødvendige rytmiske fundamentet og selv i de raskeste numrene driver de Powell fremover, så effektivt og swingende at du sjeldent savner en trommeslager.

Brennende øyeblikk

Bergens Tidende, 04.12.2013

Keith Jarrett

Concerts: Bregenz, München

ECM

Keith Jarrett

No End

ECM

Tilbake til 1980-tallet med Keith Jarrett og ECM

Det ble skrevet jazzhistorie i Köln den 24. januar 1975. Keith Jarrett var alene på scenen med et flygel. Han hadde sovet dårlig, flygelet var i ustand, han hadde ingen plan, han improviserte seg frem. «Brillene mine holdt på å falle av, buksene mine hadde vridd seg, jeg svettet, jeg satt på huk, jeg sto opp, jeg satt ned … og tenkte ”ingenting kan stoppe meg nå"».

Manfred Eicher fra ECM opptok konserten nærmest ved et tilfelle. Resultatet ble «The Köln Concert», jazzens mestselgende soloalbum noensinne og en plate som kom til å holde ECM økonomisk flytende de neste mange årene.

Siden den gangen har Jarrett hatt andre solokonserter, og ECM har dokumentert mange av dem. «Concerts», en boks med 3 cd-er, er den nyeste utgivelsen i rekken. Jarretts solokonsert i østerrikske Bregenz sommeren 1981 har vært ute på plate før. Her får vi den igjen, nå supplert med opptak fra en konsert i München et par dager senere.  

På solokonserter fra 2000-tallet beveger Jarrett seg ofte inn i grenselandet mot modernistisk kunstmusikk. Der var han ikke i 1981. «Concerts» ligger tett på Köln-konserten i tid og viser oss en Jarrett som fremdeles tar utgangspunkt i jazzen når han improviserer sine lange forløp. Han starter med et enkelt motiv og gir seg til å brodere og variere og folde ut. Og plutselig er han der han også var i Köln – «ingenting kan stoppe meg nå». Han er i transe, han grynter, han stamper i gulvet og spiller en ustoppelig strøm av ballader, gospelsalmer, boogiewoogie og country-klaver. I tekstheftet til «Concerts» skriver han at en «guddommelig vilje» strømmer igjennom ham og skaper noe hinsides hans egne ideer og tanker. Men i realiteten er det visst bare ham selv vi hører på disse platene, en ung, sterk Jarrett som setter all sin musikalske erfaring og all sin formidable teknikk på spill.

Det er – som vanlig på Jarretts solokonserter – mye tomgang underveis, lange avsnitt der musikken fortsetter selv om materialet tydeligvis er oppbrukt, steder der høyre hånd kjører på automatpilot mens venstre hånd banker ut sine endeløse ostinatfigurer osv. Men av og til kommer Jarrett frem til dette særlige punktet der ingenting kan stoppe ham, der hendene hans finner veien selv og den helt store musikken oppstår. Disse sublime, brennende øyeblikkene kan du ikke spole deg frem til. Du er nødt til å høre hele forløpet, følge den hypnotiske oppbyggingen og følge Jarrett inn i transen.

Samtidig med «Concerts» har ECM utgitt «No End», en dobbelt-cd med andre gamle Jarrett-opptak, denne gangen fra 1986. Jarrett er igjen alene, men nå spiller han både klaver, elektriske gitarer, el-bass, trommer og mye mer. Alt er opptatt av ham selv og overspilt ved hjelp av to Tandberg kassettspillere. Det hviler en litt hjemmesnekret, hippie-aktig stemning over hele prosjektet. Musikken er løs og ledig. Jarrett improviserer fritt og viser seg å være en overraskende habil rockegitarist. Et sjarmerende tilskudd til Jarrett-diskografien.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 30.10.2013

Gerry Mulligan Quartet

The Original Quartet with Chet Baker

Pacific Jazz Records

Sommeren 1952 innspilte barytonsaxofonisten Gerry Mulligan et par låter hjemme hos en lydtekniker i Los Angeles – først akkompagnert av bass og trommer og så sammen med en klavertrio. Tredje gang var det igjen bare bass og trommer, men nå hadde han fått med seg en ekstra blåser – trompetisten Chet Baker. Og da var det gjort. Singelen med «Bernie’s Tune» og «Lullaby of the Leaves» som kom ut høsten 1952, ble en gedigen hit, både for de fire musikerne og for det nystartede plateselskapet Pacific Jazz. De neste månedene måtte Mulligans klaverløse kvartett ustanselig i platestudiet. Resultatet ble cool jazz – en musikalsk perlerekke av intime låter med snodige temaer, kontrapunktiske arrangementer og tilbakelente improvisasjoner. Det varte mindre enn et år. I mai 1953 fikk Mulligan en narkodom. Da han kom ut av fengselet, var Baker blitt ungdomsidol og superstar. Og var på vei ut i den store verden.

Fullbefaren

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hans Marius Andersen

Embraceable You

Acoustic

Imponerende platedebut

Det er nesten ikke til å tro at askøyværingen Hans Marius Andersen bare er 19 år. For som jazztrompetist er han allerede fullbefaren. Det demonstrerer han på denne imponerende debutplaten der han spiller ti kjente standards fra jazzens store sangbok. At han har tatt Benny Golsons «I remember Clifford» med, virker som et slående riktig valg. For også Andersen husker tydeligvis Clifford Brown. I alle fall er det nettopp Browns trompet man umiddelbart kommer til å tenke på når man lytter til Andersen – den flotte, åpne messingklangen, den hissige, bitende fraseringen, den rytmiske fleksibiliteten og ikke minst den helt forrykende teknikken.  1950-tallets bebop står Andersens hjerte nær, forstår vi, men han drar også på utflukter inn i 1960-tallets modaljazz i numre som «Milestones» og «Mr. P.C.» Gode bergenske jazzmusikere legger fundament under Andersens improvisasjoner og kommer selv med solide soloutspill – Michael Barnes på saksofoner, Carsten Dyngeland på klaver, Ole Amund Gjersvik på bass og Tore Ljøkelsøy på trommer.

Konservativ

Bergens Tidende, 14.05.2013

Kyle Eastwood

The View From Here

Jazz Village

Hyggelig, streit kvintettplate

  

«The View From Here» er den amerikanske bassisten Kyle Eastwoods første plate for selskapet Jazz Village. Med seg har han fire kompetente, London-baserte musikere: Graeme Blevins (tenorsaksofon), Quintin Collins (trompet), Andrew McCormack (klaver) og Martyn Kaine (trommer). To blåsere og en rytmegruppe – det dreier seg altså om jazzens klassiske kvintettformat. Og musikken de spiller, er nettopp «klassisk», for ikke å si konservativ. Det er lyden av Herbie Hancocks og Freddy Hubbards kvintetter fra slutten av 60-tallet vi hører. Rytmegruppen legger solid fundament, og de to blåserne spiller rasende, teknisk overbevisende hardbop. Sjefen selv er en rask og dreven solist på elbass, og når han spiller akustisk bass får han frem en varm og lodden klang som vekker minner om hans gamle lærer, Ray Brown. Allting fungerer helt fint. God musikk, gode soloer – men temmelig forutsigbart, litt for streit. Det er en hyggelig plate som er grei å ha kjørende i bakgrunnen, mens man lager noe annet – men en plate man hurtig glemmer å lytte til.

Verdenstrompeter

Bergens Tidende, 23.04.2013

Trilok Gurtu

Spellbound

Moosicus Records

En hyllest til Don Cherry

Den nye platen til den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu er en hyllest til hans amerikanske mentor, trompetisten og verdensmusikeren Don Cherry. Platen starter med et 30 sekunders opptak av Gurtu og Cherry sammen i Italia tidlig på 1970-tallet, og den slutter med et enda kortere klipp der man hører Don Cherry takke publikum. Det som ligger innimellom, er ti numre, de fleste tilegnet Cherry, innspilt med en stjernerekke av yngre trompetister i eksplosivt samspill med Gurtu, keyboardisten Tulug Tirpan og bassisten Jonathan Cuniado. I opptakene med libanesiske Ibrahim Maloof og amerikanske Ambrose Akinmusire er det sprettende, risikovillig trompetspill som på et vis minner om Don Cherry og hans gamle, fandenivoldske utflukter på pakistansk lommekornett.  Men ellers er det inspirasjon fra Miles Davis vi hører hos de andre trompetistene, italienske Paolo Fresu, tyrkiske Hasan Gützelik, tyske Mattias Schriefl og ikke minst vår egen Nils Petter Molvær – som har hovedrollen i en flott montasje av Davis-klassikerne «Jack Johnson» og «Black Satin».  

Pianistenes mann

Bergens Tidende, 09.04.2013

Hagar's Song

Charles Lloyd

Jason Moran

ECM

En gammel musiker som fortsatt har overraskelser å by på

Saksofonisten Charles Lloyd har alltid hatt øre for gode pianister. Herbie Hancock og Keith Jarrett spilte hos ham på 1960-tallet. På 1970-tallet forsvant han fra jazzscenen, men den franske pianisten Michel Petrucciani lokket ham tilbake. Og da han begynte å innspille for ECM på 1990-tallet, hadde han Brad Meldau med på klaver. For et par uker siden fylte han 75. Det feiret han i samspill med Jason Moran, den siste i rekken av hans mange pianister. At det ikke er full rytmegruppe på platen, generer ikke – det meste er svevende meditasjoner og hvis det av og til trenges et raskere tempo, legger Moran ut med klassisk «stride»-piano under Lloyds frodige og snodige improvisasjoner. Repertoaret er avvekslende – tittelnummeret er en suite komponert til anledningen, resten er kjente og mindre kjente standards og ballader. I tillegg er det et par uventede valg, for eksempel Dylans «I Shall Be Released» og – som et minne fra Lloyds tid som backingmusiker hos The Beach Boys – Brian Wilsons «God Only Knows». Alt i alt: en herlig plate, et fint gjenhør med en gammel, uortodoks jazzmusiker – som fortsatt har overraskelser å by på. 

Det nye landskapet

Bergens Tidende, 26.03.2013

 

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1967

The Bootleg Series Vol. 1

Sony Music

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1969

The Bootleg Series, Vol. 2

Sony Music

Miles Davis og hans kvintetter i historiske live-opptak

Jazzhistorikerne forteller at Miles Davis hadde to «store» kvintetter. Den første, den med John Coltrane, startet i 1955 og varte bare halvannet år. Den andre var mer stabil: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på klaver, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer spilte med Davis i fire år fra 1964 til 1968.

Men det var faktisk enda en «stor» kvintett. Den eksisterte riktignok bare et par måneder i 1969. Wayne Shorter var fortsatt med, men rytmegruppen var helt ny: Chick Corea på klaver, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Den tredje kvintetten omtales vanligvis som «the lost quintet», for i motsetning til de to første rakk den aldri å spille inn plater, noe Davis selv senere beklaget, for – som han sa – denne gruppen «was really a bad motherfucker».

Den tapte kvintettens musikk er dog ikke helt tapt. Selskapet Sony Music har startet noe de kaller The Bootleg Series. For to år siden utga de en boks med Miles Davis’ andre kvintett opptatt ved konserter i Europa i 1967. Nå kommer bind 2, en boks med opptak av «the lost quintet» fra tilsvarende konserter i juli og november 1969. Seriens navn er litt misvisende, for det er ikke snakk om egentlige bootlegs, men om «offisielle», solide kringkastingsopptak fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Hver av boksene rommer 3 cd-er pluss en dvd med tv-opptak.

Opptakene fra 1967 er et miks av blues, standards og originalkomposisjoner spilt som lange, sammenhengende forløp uten pauser. Selv om vi kjenner repertoaret fra samtidige plateinnspillinger, og selv om rekkefølgen er nesten identisk fra konsert til konsert, er det likevel som om kvintetten oppfinner musikken på nytt hver gang. Numrene endrer hele tiden karakter og fungerer på nye måter i sammenhengen. Shorter spiller skarpe, kantete soloer, Davis svever som en sommerfugl og stikker som en bie. Og det telepatiske samspillet mellom Hancock, Carter og Williams er like sjokkerende hver gang. De leker med rytmen som om den var en elastisk, fleksibel masse som kan strekkes og bøyes i alle retninger.

På tv-opptakene fra 1967 er Davis kledd i elegant, nålestripet dress, mens resten av gruppen stiller i smoking. I 1969 sitter klærne løst, det er blonder og rysjer, det er fargestrålende skjerf, lærjakker og bell bottoms.  Og det er ikke bare klærne som har endret karakter i løpet av de to årene som skiller opptakene. I 1967 spilte Davis noe han selv kalte «free bop»; i 1969 er kvintetten hans enda friere, enda åpnere. Det gamle repertoaret er blitt supplert med løst organiserte, funky numre. Chick Coreas klaver er blitt elektrifisert. Det er kommet nye farger inn i musikken, mørkere, dunklere nyanser. «Directions», retninger, heter et av numrene. Det er hele det musikalske grunnlaget som beveger seg og skifter retning nå. Hvor veien går, er ennå uvisst.

Hørt etter hverandre avtegner de to boksene med konsertopptak fra 1967 og 1969 en tektonisk plateforskyving i jazzen. Et stort, annerledes landskap ble dannet i disse årene. Hvor annerledes, ble først helt tydelig da Miles Davis utga «In a Silent Way» og «Bitches Brew», de to «elektriske» platene med større grupper som han innspilte samme år som han turnerte med den tapte kvintetten. 

Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.

Swing og sweet

Bergens Tidende, 12.03.2013

Honeyleap

Øyvinds Jazzforum

Rytmisk driv og meditative klangeksperimenter

Øyvind Jazzforum var opprinnelig en serie konserter med eksperimentell improvisasjonsmusikk arrangert i Bergen av den allestedsnærværende trommeslageren Øyvind Skarbø.  Serien har ligget nede en stund. Men Øyvind Jazzforum lever ennå, nå som navnet på et plateselskap hvis første utgivelse er et opptak fra siste sommer med Honeyleap, en av Skarbøs utallige grupper. I tillegg til sjefen selv hører vi Per Zanussi på bass og de to svenskene Fredrik Ljungkvist og Klas Nevrin på henholdsvis tenorsaksofon og klaver. Skarbø omtaler selv musikken som «rubato-swing crossfuck». Det høres kanskje ut som en vits, men er faktisk ganske dekkende. For det er spor på platen der musikerne fungerer som en klassisk, swingende jazzkvartett, steder der Skarbø og Zanussi finner sammen og får temperaturen til å stige mens de driver Ljungkvist og Nevrin fremover i skjeve temaer og pumpende frijazzsoloer. Og så er det også noen stillestående, litt ubesluttsomme rubatosekvenser der de fire musikerne liksom venter og lurer på hverandre og av og til nærmer seg noe som minner om samtidsmusikkens meditative klangeksperimenter. 

Skisser

Bergens Tidende, 05.03.2013

ABC

Bly de Blyant

Hubro

Utenfor de kvistede løypene

Et mystisk fotografi på coveret, et teksthefte med sparsomme opplysninger skrevet med forne tiders Courier-font: Etter hvert vet vi hvordan en Hubro-plate ser ut. Hva vi derimot aldri kan vite, er hva som venter oss bak coveret. Jazz, frijazz, elektronika, støy? Mange ganger er det litt av hvert. Som for eksempel når Bly de Blyant har vært i studiet i Grieghallen for å lære oss ABC. De tre blyantene – den amerikanske multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily, den islandske gitaristen Hilmar Jensson og norske Øyvind Skarbø på trommer – sparker frisk i vei uten å bry seg om vedtatte sjangergrenser. Og lager en serie musikalske skisser av sjøsyke riffs i ujevne taktarter ispedd synth-skyer, hammondorgel og munnharpe. Willie Dixon-klassikeren «Wang Dang Doodle» spilt med håndklapp og bluesgitar er visst det nærmeste vi kommer noe kjent. Men så varer den da også bare ett minutt. Underveis i opptakene skal Jensson ha sagt: «Jeg vet ikke helt hvilken plate vi lager lenger, og jeg bryr meg egentlig heller ikke». Det er visst en grei oppsummering av både grunnholdningen og resultatet. 

Doom

Bergens Tidende, 26.02.2013

Field Day Rituals

Splashgirl

Hubro

Forfriskende mørk og tung triomusikk

Med platen «Pressure» fra 2011 fikk Splashgirl – Andreas Stensland Løve (klaver), Jo Berger Myhre (bass) og Andreas Lønmo Knudsrød (trommer) – nærmest et internasjonalt gjennombrudd. Nå kommer de med oppfølgeren, «Field Day Rituals», som er innspilt i Avast Recording Studios i Seattle med Randall Dunn som produsent og med gjesteopptreden av Eyvind Krag (bratsj) og Timothy Mason (synth). De tre musikerne forteller selv at Dunn fikk dem «til å se med positive øyne på jazzen igjen», noe de ikke hadde gjort på lang tid. Det er kanskje mulig det, men i alle fall temmelig vanskelig å høre. For selv om de spiller med klavertrioenes klassiske oppsett, ligger Splashgirl langt fra den norske klaverjazzens mainstream. Musikken deres er langsom, mørk og tung, med hovedvekt på klaverets og bassens dype register. Det er stort sett ingen improvisasjon på platen, bare enkle, repetitive, klagende melodilinjer. En klavertrio, ja visst, men deres doom-musikk er mer i slekt med cenn med Tord Gustavsen – for å si det slik. Og det er ganske forfriskende.