Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.

Swing og sweet

Bergens Tidende, 12.03.2013

Honeyleap

Øyvinds Jazzforum

Rytmisk driv og meditative klangeksperimenter

Øyvind Jazzforum var opprinnelig en serie konserter med eksperimentell improvisasjonsmusikk arrangert i Bergen av den allestedsnærværende trommeslageren Øyvind Skarbø.  Serien har ligget nede en stund. Men Øyvind Jazzforum lever ennå, nå som navnet på et plateselskap hvis første utgivelse er et opptak fra siste sommer med Honeyleap, en av Skarbøs utallige grupper. I tillegg til sjefen selv hører vi Per Zanussi på bass og de to svenskene Fredrik Ljungkvist og Klas Nevrin på henholdsvis tenorsaksofon og klaver. Skarbø omtaler selv musikken som «rubato-swing crossfuck». Det høres kanskje ut som en vits, men er faktisk ganske dekkende. For det er spor på platen der musikerne fungerer som en klassisk, swingende jazzkvartett, steder der Skarbø og Zanussi finner sammen og får temperaturen til å stige mens de driver Ljungkvist og Nevrin fremover i skjeve temaer og pumpende frijazzsoloer. Og så er det også noen stillestående, litt ubesluttsomme rubatosekvenser der de fire musikerne liksom venter og lurer på hverandre og av og til nærmer seg noe som minner om samtidsmusikkens meditative klangeksperimenter. 

Skisser

Bergens Tidende, 05.03.2013

ABC

Bly de Blyant

Hubro

Utenfor de kvistede løypene

Et mystisk fotografi på coveret, et teksthefte med sparsomme opplysninger skrevet med forne tiders Courier-font: Etter hvert vet vi hvordan en Hubro-plate ser ut. Hva vi derimot aldri kan vite, er hva som venter oss bak coveret. Jazz, frijazz, elektronika, støy? Mange ganger er det litt av hvert. Som for eksempel når Bly de Blyant har vært i studiet i Grieghallen for å lære oss ABC. De tre blyantene – den amerikanske multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily, den islandske gitaristen Hilmar Jensson og norske Øyvind Skarbø på trommer – sparker frisk i vei uten å bry seg om vedtatte sjangergrenser. Og lager en serie musikalske skisser av sjøsyke riffs i ujevne taktarter ispedd synth-skyer, hammondorgel og munnharpe. Willie Dixon-klassikeren «Wang Dang Doodle» spilt med håndklapp og bluesgitar er visst det nærmeste vi kommer noe kjent. Men så varer den da også bare ett minutt. Underveis i opptakene skal Jensson ha sagt: «Jeg vet ikke helt hvilken plate vi lager lenger, og jeg bryr meg egentlig heller ikke». Det er visst en grei oppsummering av både grunnholdningen og resultatet. 

Åpne landskap

Bergens Tidende, 09.10.2012

Michael Formanek

Small Places

ECM

Gjennomkontrollert fri-jazz

Da den amerikanske bassisten Michael Formanek debuterte på ECM med «The Rub And Spare Change» i 2010, var det mer enn ti år siden han sist hadde utgitt en plate. I den mellomliggende perioden hadde han arbeidet som musikkpedagog og stort sett vært borte fra jazzscenen. Det som brakte ham tilbake, var møtet med pianisten Craig Taborn, altsaksofonisten Tim Berne og trommeslageren Gerald Cleaver. De var med på «The Rub And Spare Change», og de er med igjen på «Small Places» -- som ikke er noen helt vanlig ECM-plate. Kvartetten spiller fri-jazz, kunne man si, men det er ikke noen helt presis etikett. For store deler av musikken er ikke spesielt fri, den er gjennomkomponert, ofte med altsax og klaver på uforutsigbare, enstemmige utflukter, med skjeve melodilinjer og abrupte taktskift. Og når alle fire musikere begynner å improvisere, blir det riktignok spilt fritt og fabulerende, ubundet av vanlige grenser. Men samtidig virker samspillet utrolig kontrollert og presist. Hvordan de fire musikerne orienterer seg, er vanskelig å si. Men at er lommekjente i dette åpne landskapet, er tydelig.

Løs snipp

Bergens Tidende, 02.10.2012

Salmesykkel

Moskus

Hubro

Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna

Platen heter Salmesykkel – det gamle klengenavnet for stueorgel. Men det er ikke noe stueorgel på platen. Derimot er det akustiske instrumenter spilt av tre unge musikere med bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim: Anja Lauvdal på piano, Hans Hulbækmo på trommer og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass. En akustisk klavertrio med andre ord. Men ikke av den vanlige norske typen. Det er ikke mye fjell og li og fjord på denne platen. Og heller ikke mye som minner om Tord Gustavsen, for å si det slik. Musikerne, som kaller seg Moskus, har en lett dreining mot frijazz og – etter platen å dømme – en viss forkjærlighet for løs snipp og fri improvisasjon omkring enkle melodilinjer og repetitive bassganger. Og så har de godt humør – som ikke bare kommer til uttrykk i titler med sprø ordspill. Lauvdal er en spennende, uforutsigbar pianist som overrasker med kantete fraseringer og snodige retningsendringer. Hun får godt motspill av Dietrichsons lodne bass og Hulbækmos livlige trommer. Det er riktignok steder med idetørke og tomgang underveis, men alt i alt er dette en fin plate. Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna.

Mot lyset

Bergens Tidende, 24.04.2012

Ad Lucem

Anders Jormin

ECM

Latinske tekster og forsiktig frijazz

Platen heter Ad Lucem, «mot lyset». Det er sangerne Mariam Wallentin og Erika Angell som framfører tekster av Anders Jormin akkompagnert av Fredrik Ljungkvist på klarinett og saksofon, Jormin selv på bass og Jon Fält på trommer. Jormins tekster er skrevet på latin. «Latin synes å ha en nesten magisk evne til å favne og uttrykke hva menneskeheten har behov for å kommunisere», sier han. Jeg vil ikke utelukke han har rett. Men det hadde nå vært hyggelig om det hadde fulgt tekster – gjerne oversettelser – med platen. Det er faktisk en stund siden jeg hadde latin på skolen, så jeg er redd for at det ikke blir mye kommunikasjon mellom Jormin og meg. Men musikken låter i alle fall utmerket. Wallentin og Angell følger hverandre tett og skaper fine, harmoniske samklanger, Ljungkvist improviserer rundt dem med tørr, luftig klang og Jormin romsterer i bunnen av lydbildet med stor, fyldig basstone. Stilen er forsiktig frijazz, og samtidig har hele prosjektet en lett arkaiserende karakter, litt som musikk til filmer om middelalderen.      

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 16.03.2011

The Future of the Past

Velkro

Pling Music

Frijazz møter tungmetall og støymusikk

Hva tenkte de gamle om framtiden den gang på 1970-tallet da alt fusjonerte og jazzrocken ble til? Kanskje hørte de i det indre øret noe som minner om The Future of the Past, en plate der spretten frijazz møter tungmetall og støymusikk. I gruppen Velkro har bergensgitaristen – og BT-anmelderen – Stephan Meidell fått med seg den slovenske saksofonisten Bostjan Simon og to portugisiske musikere, Hugo Antunes på akustisk bass og Luis Candeias på trommer. Det meste av materialet er skjeve, snodige Ornette Coleman-aktige temaer som Meidell og Simon spiller unisont – før det braker løs med frie improvisasjoner for overstyrt gitar og forrevet tenorsax, sparket framover av den imponerende Candeias. Og når det blir litt for mye, kommer det noen enkle, myke gitarriffs så alle kan slappe av – før Meidell igjen trår hardt på pedalen og Candeias fyrer opp under kjelene. Det er fortids framtid på denne platen. Men mest av alt er det musikalsk nåtid. Som kommer ikledd årets hittil kuleste coverdesign.

Samarbeid

Bergens Tidende, 29.04.2009

Collaborations, 2004 og 2007

Marilyn Crispell m.fl.

Leo Records

Den europeiske jazzavantgarden møter Marilyn Crispell

«Hvis det ikke hadde vært for Europa, hadde jeg trolig aldri fått en karriere», sa den amerikanske pianisten Marilyn Crispell nylig. Hun mente også at de store plateselskapene undervurderer publikums evne til å forstå annet enn den vanlige vellingen. Hennes nye plate, «Collaborations», utgitt på det lille britiske indieselskapet Leo Records, er bestemt ikke den vanlige vellingen. I fem konsertopptak fra den svenske avantgardefestivalen Nya Perspektiv hører vi henne i samspill med sterke europeiske kolleger. I opptaket fra 2004 går hun i nærkamp med den utagerende svenske saksofonisten Fredrik Ljungkvist mens bassveteran Palle Danielsson og trommis Paal Nilssen-Love romsterer i bunnen. I 2007 leder hun en kvintett med trompeteren Magnus Broo og altsaksofonisten Lars-Göran Ulander i front. Begge gruppene spiller frisk, livlig frijazz, med snodige overraskelser på lur bak hvert hjørne.

Utenfor kategoriene

Bergens Tidende, 30.04.2008

Vignettes

Marilyn Crispell, klaver

ECM

Musikalsk mangfoldighet med pianisten Marilyn Crispell

Marilyn Crispell passer ikke inn de vante kategoriene. Hun er klassisk pianist, men har klaverbokseren Cecil Taylor som sitt forbilde. Hun spilte i årevis med villstyringer som Anthony Braxton og Reggie Workman, men har også laget avdempede soloplater, og her på det siste fine trioplater med Paul Motian og Gary Peacock. Pluss at hun har fremført musikk av John Cage og andre amerikanske samtidskomponister. Det er ekkoer av det hele på denne nye platen. Hun sitter alene i et sveitsisk studio og improviserer – og finner balladeaktige harmonisekvenser og spisse, kantete melodilinjer og «spanske», modale fraser. Og midt i det hele kommer det en helt utrolig corny «norsk» improvisasjon over Arve Henriksens «Stille Veg». Tross det musikalske mangfoldet og mange fine øyeblikk virker platen likevel som helhet noe ensformig. En samling korte, musikalske stemningsbilder som korter tiden mens man venter på at noe skal skje.