Framtiden er ujevnt fordelt

Bergens Tidende, 11.09.2015

When You Cut Into The Present

Møster!

hubro

Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet 

En gang på 1970-tallet holdt forfatteren William S. Burroughs et foredrag der han snakket om «cut-up» teknikken sin – dette at han tok tilfeldige tekster, egne eller andres, klippet dem i småstykker, stokket om på bitene og konstruerte nye tekster ut av det gamle materialet. I løpet av foredraget kom det fram at denne teknikken hadde gitt ham visjonære opplevelser. Burroughs mente, helt alvorlig, at han med sin ubevisste omorganisering av tilfeldige språkfragmenter av og til hadde skapt tekster som forutsa fremtidige begivenheter. Konklusjonen hans var: «Når du klipper i nåtiden, lekker framtiden ut».

Sitatet har lenge vært populært blant litterære surrealister og andre avantgardister. Nå dukker det opp i norsk progjazz-sammenheng som tittel på den siste utgivelsen fra plateselskapet hubro.  

På «When You Cut Into The Present» er William S. Burroughs’ futuristiske saks byttet ut med en saksofon – for det er Møster! som spiller, gruppen som for fem år siden signaliserte at saksofonisten og datarockeren Kjetil Møster var vendt tilbake til jazzscenen. I sin nåværende form består gruppen i tillegg til Møster av gitaristen Hans Magnus Ryan og trommisen Kenneth Kapstad, begge fra Motorpsycho, pluss bassisten Nikolai Eilertsen.

Det er bare et år siden kvartetten ga ut platen «Inner Earth». Den besto av en serie langsomme, glidende og flytende lydskulturer. Pulsen var lav. De enkelte instrumentene var mikset slik at de var vanskelige å skille fra hverandre. Og bare unntaksvis kom de store, brølende utbruddene som ellers er Kjetil Møsters signatur. På «When You Cut Into The Present» befinner gruppen seg et helt annet sted.

Det er fem numre på platen, fem stykker pumpende effektiv musikk i grenselandet mellom progjazz og noise der Ryans hvinende gitar og Møsters hysteriske saksofon blir sparket framover av Eilertsens bass og den alltid imponerende Kapstads trommer. På en måte er vi tilbake ved det som var Møsters første inspirasjon: den høystemte musikken i John Coltranes sene grupper – de enkle akkordrekkene, de insisterende, repeterende basslinjer og det voldsomme slagverket. Men likevel er mye annerledes nå. For dette er ikke messende, andaktsfull musikk som bygger seg langsomt opp over tid. Dette er musikk med utrolig kort lunte, musikk som i løpet av et par sekunder eksploderer og løfter seg opp i et register der varsellampene konstant lyser rødt.

Hva med framtiden da? Lekker den ut, når Møster og gruppen hans klipper seg inn i nåtiden og monterer ulike materialer sammen? Er «When You Cut Into The Present» en plate som forutsier «the shape of jazz to come» som Ornette Coleman i sin tid snakket om? Vel, den gjør nok ikke det. Eller gjør den?

«Framtiden er her allerede - den er bare ikke så veldig jevnt fordelt», sa science fiction-forfatteren William Gibson en gang. Kanskje er det denne ujevnt fordelte, musikalske framtiden vi hører av og til når Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet.

Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.