En reise gjennom lyd og støy

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Nattjazz
Kjetil Møster: Playing the Electrophonic Saxophone
Røkeriet
 

Sluttrapport fra Kjetil Møsters lydlaboratorium

 
De siste fire årene har Kjetil Møster vært doktorgradsstipendiat og drevet med «kunstnerisk utviklingsarbeid» på Institutt for musikk (Griegakademiet) ved Universitetet i Bergen. I løpet av disse årene har han presentert ulike forskningsresultater på konserter og plateutgivelser. Nattjazz-konserten tirsdag kveld fungerte som en slags avslutning og oppsummering av utviklingsarbeidet hans. 
 
Ifølge programmet skulle vi få høre «et utvalg av det Møster har jobbet med» under stipendiatperioden. Det var en veldig beskjeden formulering. For konserten var ikke bare en presentasjon av en serie avgrensede delresultater fra Møsters lydlaboratorium, den var konstruert som et to timer langt, sammenhengende forløp, en reise i lyd og støy, en bevegelse fra ørsmå, enkle uttrykk frem mot store, komplekse strukturer.
 
Møsters doktorprosjekt har tittelen «Playing the Electrophonic Saxophone» – å spille elektrofonisk saksofon». Og da var det vel opplagt at det måtte bli Møsters egne instrumenter – saksofonene, men også klarinetten hans – og deres elektroniske forsterkning som sto sentralt gjennom kvelden.
 
Det startet med tenorsaksofonen. Eller rettere: det startet med en – veldig lang – sekvens der Møster demonstrerte alle de vislende, hvesende og susende lydene det er mulig å få frem hvis man bare puster gjennom instrumentet. 
 
Etter hvert ble det mer lyd – smekkende støy fra klaffene, forsøksvise toner fra rørbladet i munnstykket. Og det ble mer sammensatte forløp der Møster overblåste saksofonen sin og satte den i dialog med diverse elektronikk.
 
I starten styrte han selv elektronikken, men etter hvert gikk hans elektrofoniske saksofoner i samspill med Jørgen Træens synthesizer og lydkunstneren Tijs Hams hjemmesnekrede generatorer og skapte store lydbilder og støyskulpturer som på forunderlig måte kom til å korrespondere med Jan Erik Holtos bildesekvenser på bakveggen.  
 
Og da var vi ved å være fremme – fremme ved det reisemålet, det lydlandskapet vi alle hadde sittet og drømt om: Bandet Møster! – med Ståle Storløkken (keyboards), Hans Magnus Ryan (elgitar), Nikolai Hængsle (elbass) og Kenneth Kapstad (trommer) – som sammen med Møster ga os en lang pumpende, kakofonisk frijazz utblåsning som avslutning på to timers reise gjennom forunderlige lyder.
 
Til høsten blir stipendiat Møster trolig uteksaminert fra Griegakademiet. Kanskje de da gir ham tittelen «doktor jazz»? Eller, kanskje mer presist, «doktor lyd»? 

Blå eksperimenter

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Kind of Blue

Mathias Eick

Håkonshallen

Nattjazz i samarbeid med Festspillene i Bergen

Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen

Vi feiret et viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men likevel.

Tilbake i mars 1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.

Det var planen at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.

I stedet fikk vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.

Og foran tv-en hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere snakker om alt mulig annet.

Selve opplegget for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før noen av dem var fødd.

Men uansett disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt tildelt.

Problemet med et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.

Altsaksofonisten Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte, sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I «Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball Adderley ikke var med  – dukket Myhre Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo unisont med Kjetil Møster.

Og la oss så med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.

Hva husker vi ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene; trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening i dem.

Konserten sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.

Drømmer om fjerne tider og steder

Bergens Tidende, 15.03.2019

Øyvind Torvund: The Exotica Album

Trond Madsen
Kjetil Møster
Jørgen Træen
BIT20 Ensemble

Hubro

Ti akustiske postkort fra en fjern regnskog

Komponisten Øyvind Torvund drømmer om fjerne tider og steder. Og om annerledes musikk. Da Borealis-festivalen åpnet sist onsdag, urfremførte BIT20-folkene hans «Prehistoric Night and Morning» – en fantasi om hvordan verdens aller første musikk kanskje oppsto ved at noen huleboere en gang i tiden fant på å imitere naturlyder og slå på en stein.

I denne uken slipper Torvund og BIT20 platen «The Exotica Album» – og denne gang handler drømmene om tropiske strøk. Eller rettere: om hvordan folk i Vesten en gang i tiden forestilte seg lyden av frodige regnskoger. Det er en gammel, glemt sjanger Torvund her drar frem i lyset: «Exotica» – en form for populærmusikk som blomstret på 1950-tallet da amerikanske komponister, inspirert av tidens Hollywood-musikk, skapte store musikalske drømmebilder med overdådig strykerklang, massevis av fremmedartet slagverk pluss imitasjoner av fugleskrik og andre dyrelyder. 

«The Exotica Album» er en suite av slike lydbilder, ti akustiske postkort fra en fjern regnskog. Vi hører det blåser der inne. Vi hører lyden av regn og vislende støy fra sikader. Tropiske insekter summer et sted i nærheten. En harpe bruser opp. Et klaver hamrer ut noen enkle, rytmiske figurer. I bunnen ligger det lyd av bongotrommer og congas og en vibrafon. Av og til drar en stor gruppe strykere forbi og legger et tykt teppe innover regnskogen.

De ti korte stykkene på Torvunds plate fremstår som en kjærlig – ofte ironisk, ofte humoristisk – hyllest til 1950-tallets naive fantasier om det musikalsk eksotiske. Men platen er mer enn dette. I tekstheftet er det et sitat fra den tyske lydteknikeren Robert Beyer, en av elektronikkmusikkens pionerer, som i sin tid snakket om å skape «en nesten synlig lyd».

Sitatet peker på et annet aspekt av Torvunds verk: For selv om det er mye akustisk musikk på platen, så er det også mye elektronisk musikk – mange manipulerte klanger generert med teknikker som ble utviklet i den samme perioden som den amerikanske Exotica-musikken ble innspilt. Og disse klangene skaper «en nesten synlig lyd» 

Gode hodetelefoner eller et kraftig stereosystem er påkrevd her – for det er veldig mye rom på denne platen. Musikken er bygget opp av klart avgrensede lydobjekter som er tydelig plassert i forgrunn og bakgrunn. Og innimellom flakser eksotiske, elektroniske fugler skrikende gjennom rommet fra høyre til venstre og tilbake igjen.

Platen er et stykke musikalsk arkeologi, en utgraving der 1950-tallets frie, elektroniske klangfargemaleri ligger flettet inn i populærmusikkens enkle drømmer om å gjenfinne det velkjente i det eksotiske.    

Afrikanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 19.02.2016

Kuria Suite

Knut Kristiansen & Bergen Big Band

Grappa

Bergen Big Band møter Kuria-stammens musikk

I et intervju i siste uke (BT 8.2) fortalte jazzpianisten og komponisten Knut Kristiansen om sin tid i Kenya i 1990 der han gjorde opptak av Kuria-stammens musikk. Nå, et kvart århundre senere, er opptakene blitt tilgjengelige i Norge via platen «Kuria Traditional Music» som nettopp er utgitt av Voss-selskapet Dravle Records. Og samtidig kommer da plateselskapet Grappa med Kristiansens egen «Kuria Suite» – et bestillingsverk som ble framført på Vossajazz i 2012 og som han og Bergen Big Band spilte inn for et par uker siden i NRKs studie på Minde.

«Jeg ville at dette først og fremst skulle være en jazzplate og ikke et opptak av jazzmusikere som spiller afrikansk musikk», skriver Kristiansen i tekstheftet til Kuria Suite. Det er med andre ord ikke snakk om «jazzifisering» av den afrikanske musikken, men snarere om at et vestlig big band låner elementer og uttrykksformer fra en fremmed musikalsk tradisjon. Vi merker det i klangbildet der fløyter og slagverk har en framskutt posisjon. Og underveis hører vi melodilinjer og klanger inspirert av afrikanske sanger og instrumenter.

Men først og fremst er dette altså jazz, flott big band jazz med Kristiansens saftige arrangementer som hardtslående, effektiv ramme om en rekke sterke solister. Jan Kåre Hystad spiller en fremtredende rolle på altsax og bassklarinett. Kjetil Møster legger av og til tenoren til side og tar noen kraftige utflukter på baritonsax. Den danske perkusjonisten og musikkpedagogen Lars Storck er hyperaktiv på congas. Og innimellom kommer Knut Kristiansen selv til orde med korte, Monk-aktige bemerkninger på klaveret.      

Framtiden er ujevnt fordelt

Bergens Tidende, 11.09.2015

When You Cut Into The Present

Møster!

hubro

Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet 

En gang på 1970-tallet holdt forfatteren William S. Burroughs et foredrag der han snakket om «cut-up» teknikken sin – dette at han tok tilfeldige tekster, egne eller andres, klippet dem i småstykker, stokket om på bitene og konstruerte nye tekster ut av det gamle materialet. I løpet av foredraget kom det fram at denne teknikken hadde gitt ham visjonære opplevelser. Burroughs mente, helt alvorlig, at han med sin ubevisste omorganisering av tilfeldige språkfragmenter av og til hadde skapt tekster som forutsa fremtidige begivenheter. Konklusjonen hans var: «Når du klipper i nåtiden, lekker framtiden ut».

Sitatet har lenge vært populært blant litterære surrealister og andre avantgardister. Nå dukker det opp i norsk progjazz-sammenheng som tittel på den siste utgivelsen fra plateselskapet hubro.  

På «When You Cut Into The Present» er William S. Burroughs’ futuristiske saks byttet ut med en saksofon – for det er Møster! som spiller, gruppen som for fem år siden signaliserte at saksofonisten og datarockeren Kjetil Møster var vendt tilbake til jazzscenen. I sin nåværende form består gruppen i tillegg til Møster av gitaristen Hans Magnus Ryan og trommisen Kenneth Kapstad, begge fra Motorpsycho, pluss bassisten Nikolai Eilertsen.

Det er bare et år siden kvartetten ga ut platen «Inner Earth». Den besto av en serie langsomme, glidende og flytende lydskulturer. Pulsen var lav. De enkelte instrumentene var mikset slik at de var vanskelige å skille fra hverandre. Og bare unntaksvis kom de store, brølende utbruddene som ellers er Kjetil Møsters signatur. På «When You Cut Into The Present» befinner gruppen seg et helt annet sted.

Det er fem numre på platen, fem stykker pumpende effektiv musikk i grenselandet mellom progjazz og noise der Ryans hvinende gitar og Møsters hysteriske saksofon blir sparket framover av Eilertsens bass og den alltid imponerende Kapstads trommer. På en måte er vi tilbake ved det som var Møsters første inspirasjon: den høystemte musikken i John Coltranes sene grupper – de enkle akkordrekkene, de insisterende, repeterende basslinjer og det voldsomme slagverket. Men likevel er mye annerledes nå. For dette er ikke messende, andaktsfull musikk som bygger seg langsomt opp over tid. Dette er musikk med utrolig kort lunte, musikk som i løpet av et par sekunder eksploderer og løfter seg opp i et register der varsellampene konstant lyser rødt.

Hva med framtiden da? Lekker den ut, når Møster og gruppen hans klipper seg inn i nåtiden og monterer ulike materialer sammen? Er «When You Cut Into The Present» en plate som forutsier «the shape of jazz to come» som Ornette Coleman i sin tid snakket om? Vel, den gjør nok ikke det. Eller gjør den?

«Framtiden er her allerede - den er bare ikke så veldig jevnt fordelt», sa science fiction-forfatteren William Gibson en gang. Kanskje er det denne ujevnt fordelte, musikalske framtiden vi hører av og til når Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet.

Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.

Når fem blir til tretten

Bergens Tidende, 28.02.2012

Zanussi 13 

Live

Moserobie

Liveopptak fra jubileumskonsert med Per Zanussi

Det aller siste nummeret er forbi. Applausen slutter. Og rett før lyden fader ut, hører man Stavangerbassisten Per Zanussi si til publikum: «Ses om ti år». Han får sikkert rett. For selv om platen er innspilt i fjor ved en konsert der gruppen Zanussi Five feiret tiårsjubileum, virker det ikke som om sjefen er ved å bli trett eller løpe tørr for ideer. Etter platen å dømme har han musikalsk brennstoff nok til å holde gruppen kjørende i ti nye år.

Da Zanussi Five startet i 2001, vakte den en del oppsikt på grunn av den aparte besetningen: Ikke noe akkordinstrument, bare bass og trommer i rytmegruppen. Og så tre saksofoner i front.

Det har vært litt utskiftinger underveis, men de siste årene har gruppen utover Zanussi selv bestått av saksofonistene Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal med Gard Nilssen på trommer. De var alle med på jubileumskonserten i fjor. Men i dagens anledning hadde Zanussi satt ekstra trumf på og utvidet blåserrekken med saxofonistene Jonas Kullhammar, Martin Kuchen, Rolf-Erik Nystrøm, Mikko Iannanen og Klaus Holm pluss trombonisten Øyvind Brække. Gard Nilssen hadde fått selskap av trommis-kollega Per Oddvar Johansen og Stian Westerhus var med på gitar.

Ni blåsere, to slagverkere pluss bass og gitar– det blir det lyd av. Stor, saftig lyd. Og flott musikk som har den spesielle zanussiske blandingen av frynsete arrangementer og frie utblåsninger. Her er skjeve melodier og smektende ballader. Her er tett ensemblespill som plutselig sklir ut i kollektiv improvisasjon. Zanussis musikalske univers er et åpent landskap fullt av merkelige innfall og overraskelser, et sted der 60-tallsjazz møter funk og frijazz og afrobeat. Han legger selv bunn med fulltonende bass. Og han har også selv skrevet det meste av materialet, bortsett fra at Ornette Colemans «Street Woman» og Fela Kutis «Johnny Just Drop» dukker opp underveis. 

Det er eksplosiv feststemning over hele konserten. Dette er musikk avlevert med trøkk og schwung og en god porsjon humor. Tekstheftet er sparsomt med opplysninger så det er ikke til å si hvem som spiller hva. Men alle tretten musikere er tydeligvis begeistret over å få lov til å smelle til og blåse sokkene av publikum med stor lyd.

Man skulle selvsagt ha vært der, den januardagen i Oslo. Men platen gir i det minste et godt inntrykk av festen. Og man blir uunngåelig i godt humør av den oppglødde stemningen og det musikalske overskuddet.