Blå eksperimenter

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Kind of Blue

Mathias Eick

Håkonshallen

Nattjazz i samarbeid med Festspillene i Bergen

Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen

Vi feiret et viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men likevel.

Tilbake i mars 1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.

Det var planen at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.

I stedet fikk vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.

Og foran tv-en hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere snakker om alt mulig annet.

Selve opplegget for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før noen av dem var fødd.

Men uansett disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt tildelt.

Problemet med et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.

Altsaksofonisten Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte, sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I «Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball Adderley ikke var med  – dukket Myhre Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo unisont med Kjetil Møster.

Og la oss så med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.

Hva husker vi ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene; trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening i dem.

Konserten sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.

En musikalsk gavepakke

Bergens Tidende, 06.12.2019

Dialogues

Tora Augestad

Grappa Musikkforlag

Det er vanskelig å plassere Tora Augestad. Hun er en sangerinne som beveger seg fritt omkring i landskapet uten å ta hensyn til tradisjonelle musikalske grenser.

På den forrige platen, «Portraying Passion», presenterte hun vokalmusikk i det store formatet – verk av Kurt Weill, Charles Ives og Markus Paus, innspilt med Oslo-Filharmonien og et herrekor. Platen vant Spellemannprisen i 2018 i kategorien «klassisk».

Nå er hun plateaktuell igjen, med dobbelt-cd’en «Dialogues» – som er umulig å plassere i noen av de vante kategoriene.

Denne gang har Augestad valgt det helt lille, intime formatet. På hvert av de 25 numrene hører vi hennes stemme i dialog med bare en enkelt musiker.

Hennes dialogpartnere er noen av de mange musikere hun har arbeidet sammen med de siste årene. Først og fremst folk fra hennes eget ensemble «Music for a while» – Stian Carstensen, Mathias Eick, Trygve Brøske, Pål Hausken og Martin Taxt. Men underveis hører vi også den sveitsiske gambespilleren Martin Zeller og den tyske pianisten Bendix Dethleffsen. Og mange andre.

Sangene på platene har hun hentet fra mange forskjellige tider og steder. Her er en salig blanding av amerikanske evergreens, norske viser og salmer, elisabetanske sanger, franske chansons, Schubert-lieder, berliner-songs og 60-talls avantgarde – alt sammen musikkformer Augestad har vært innom i løpet av karrieren sin.

Materialet er sammensatt og fullt av kontraster, men det oppstår allikevel sammenhenger på tvers av de 25 numrene. Den første platen er preget av lette, ofte ironiske eller bittersøte stemninger, men den andre inneholder melankolsk nattemusikk.

«Dialogues» er en inderlig, avdempet utgivelse. Augestad blender sin store ekspressive stemme helt ned og synger med innestemme, så å si. Og hun gir sine mange medspillere god plass til å utfolde seg i dialogene.

«Jeg håper lytteren finner sin favoritt blant sangene», sier Augestad om utgivelsen. Men det er faktisk temmelig vanskelig å velge i denne perlerekken av musikalske opplevelser – der de fleste ligger an til å bli favoritter.

Ta for eksempel Augestads tre veldig forskjellige dialoger med saksofonisten Trygve Seim. Eller hennes versjon av James Taylor’s 70-talls-hit «You can close your eyes», tidsriktig akkompagnert av Frank Hovland på akustisk gitar.

Dialogen med Stian Carstensens blomstrende akkordeon i Disney-slageren «When you wish upon a star», kommer til å gå på repeat her i juletiden. Og hvis du innimellom får lyst på litt New Yorker-avantgarde er det bare å lytte til «The wonderful widow of eighteen springs» – John Cages tonsetting av et par linjer fra James Joyce’s tekstsalat «Finnegan’s Wake» som Augestad nærmest hvisker frem mens Christian Eggen banker og hamrer med knokene på et lukket flygel.

I intervjuer har Augestad nevnt at utgivelsen på et vis er hennes gave til seg selv i anledning 40 års bursdagen nå i desember. Men det er sannelig også en gave, en vakker julegave, til oss, lytterne.

En forundringspakke

Bergens Tidende, 05.12.2014

Canticles of winter

Music for a while

Grappa

En flott julereise utenom de aller mest trafikkerte løypene

Gruppen «Music for a While» feirer tiårsjubileum. Og utgir for anledningen litt av en forundringspakke. «Canticles of winter» er en juleplate, jo visst. Men en juleplate av det sjeldne slaget der du aldri kan forutsi hva som venter rundt neste hjørne, for ikke å si neste takt. Ta for eksempel det første nummeret: Du hører noe som likner på orgeltoner. Så begynner Tora Augestad å synge den gamle, engelske julesangen «In the Bleak Midwinter», bare akkompagnert av orgeltoner og paukeslag. Men så kommer det plutselig et merkelig mellomspill på klagende pedal-steelgitar. Og når Augestad fortsetter med sangen sin, blir hun akkompagnert av et blåseensemble som gir assosiasjoner i retning av Frelsesarmeen.

Om man ikke visste bedre, kunne man tro det var et stort orkester involvert i dette prosjektet. Men så er det altså bare Tora Augestad og hennes fire følgesvenner i «Music for a While». Stian Carstensens akkordeon produserer orgeltonene. Det er også han som trakterer steelgitaren. Og på andre numre klarer han å få banjoen sin til å klinge som en lutt. Det store blåseensemblet består i virkeligheten av bare to musikere: Mathias Eick på trompet og Martin Taxt på tuba. I bakgrunnen sitter Pål Hausken og passer trommene og annet slagverk. Og hele herligheten er innspilt i Rainbow Studios i Oslo og flott produsert av Jan Erik Kongshaug.

Det er bare et enkelt instrumentalnummer på platen, en frisk, swingende sats fra en glemt fiolinsonate fra den italienske barokken. Resten er sanger, sanger som hører julen og vinteren til, men som i de fleste tilfellene er hentet utenfor de aller mest trafikkerte løypene. Her er engelske Christmas carols og salmer av Grundtvig og Brorson. Bach er representert med «Wie soll ich dich empfangen» fra Juleoratoriet, Händel med «Will the sun forget to streak» fra Solomon-oratoriet, og platen slutter med «Now Winter comes slowly» fra The Fairy Queen av Purcell.

Tora Augestad synger de gamle sangene enkelt, nøkternt, med ørsmå forsiringer, uten snev av sentimentalitet. Det er ikke snakk om aktualisering eller «modernisering» her, snarere om transformasjoner av et gammelt materiale, om å gjenopplive et eldre følelsesuttrykk, gjenskape det i et nåtidig formspråk – der det virker innlysende riktig at Mathias Eick legger sine lyriske jazzfraser innover salmer og arier, og at multikunstneren Stian Carstensen kommenterer Augestads sang med stadig nye, forunderlig vakre lydeffekter. 

Bønnerop

Bergens Tidende, 02.03.2011

Vespers

Iro Haarla

ECM

Meditativ musikk fra nordisk stjernelag

Finske Iro Haarla og hennes nordiske stjernelag er ute med ny plate på ECM. På «Northbound» fra 2006 var hun selv aktiv som pianist og harpenist i forgrunnen av gruppen. Denne gang har hun stort sett overlatt scenen til Trygve Seims saxofoner. Men det er fremdeles hennes komposisjoner som er utgangspunktet – en serie langsomme melodilinjer som framføres av Seim i frynsete, tostemmig samspill med Mathias Eick på trompet. Klangen er ikke spesiell «nordisk». Man hører ekstatiske, østlige bønnerop i Seims soloer, og det harmoniske materialet legger opp til utflukter i ikke-europeiske skalaer. Av og til kommer Eick med egne kommentarer, og det utvikler seg korte strekk av kollektiv improvisasjon. Men for det meste er musikken meditativ. Og ensformig. Det er som om prosjektets muligheter egentlig er brukt opp. At musikken likevel ikke faller helt til ro, skyldes Jon Christensen som fyrer opp under blåserne med diskret, nyansert trommespill i fint samarbeid med bassisten Uffe Krokfors.