Bergens Tidende, 05.12.2014
Canticles
of winter
Music for a while
Grappa
En flott julereise utenom de aller mest trafikkerte løypene
Gruppen «Music for a While»
feirer tiårsjubileum. Og utgir for anledningen litt
av en forundringspakke. «Canticles of winter»
er en juleplate, jo visst. Men en juleplate av det sjeldne slaget der du aldri kan
forutsi hva som venter rundt neste hjørne, for ikke å si neste takt. Ta for
eksempel det første nummeret: Du hører noe som likner på orgeltoner. Så begynner
Tora Augestad å synge den gamle, engelske julesangen «In the Bleak Midwinter»,
bare akkompagnert av orgeltoner og paukeslag. Men så kommer det plutselig et merkelig
mellomspill på klagende pedal-steelgitar. Og når Augestad fortsetter med sangen
sin, blir hun akkompagnert av et blåseensemble som gir assosiasjoner i retning
av Frelsesarmeen.
Om man ikke visste bedre,
kunne man tro det var et stort orkester involvert i dette prosjektet. Men så er
det altså bare Tora Augestad og hennes fire følgesvenner i «Music for a While».
Stian Carstensens akkordeon produserer orgeltonene. Det er også han som trakterer
steelgitaren. Og på andre numre klarer han å få banjoen sin til å klinge som en
lutt. Det store blåseensemblet består i virkeligheten av bare to musikere: Mathias
Eick på trompet og Martin Taxt på tuba. I bakgrunnen sitter Pål Hausken og passer
trommene og annet slagverk. Og hele herligheten er innspilt i Rainbow Studios i
Oslo og flott produsert av Jan Erik Kongshaug.
Det er bare et enkelt
instrumentalnummer på platen, en frisk, swingende sats fra en glemt fiolinsonate
fra den italienske barokken. Resten er sanger, sanger som hører julen og
vinteren til, men som i de fleste tilfellene er hentet utenfor de aller mest trafikkerte
løypene. Her er engelske Christmas carols og salmer av Grundtvig og Brorson.
Bach er representert med «Wie soll ich dich empfangen» fra Juleoratoriet,
Händel med «Will the sun forget to streak» fra Solomon-oratoriet, og platen
slutter med «Now Winter comes slowly» fra The Fairy Queen av Purcell.
Tora Augestad synger de
gamle sangene enkelt, nøkternt, med ørsmå forsiringer, uten snev av
sentimentalitet. Det er ikke snakk om aktualisering eller «modernisering» her,
snarere om transformasjoner av et gammelt materiale, om å gjenopplive et eldre
følelsesuttrykk, gjenskape det i et nåtidig formspråk – der det virker
innlysende riktig at Mathias Eick legger sine lyriske jazzfraser innover salmer
og arier, og at multikunstneren Stian Carstensen kommenterer Augestads sang med
stadig nye, forunderlig vakre lydeffekter.
