Kind of Blue
Mathias Eick
Håkonshallen
Nattjazz i
samarbeid med Festspillene i Bergen
Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen
Vi feiret et
viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men
likevel.
Tilbake i mars
1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det
skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte
Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.
Det var planen
at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens
milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.
I stedet fikk
vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så
mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.
Og foran tv-en
hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og
kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere
snakker om alt mulig annet.
Selve opplegget
for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere
står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og
en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før
noen av dem var fødd.
Men uansett
disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem
numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de
musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de
fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt
tildelt.
Problemet med
et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere
med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske
god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon
mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt
vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.
Altsaksofonisten
Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte,
sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I
«Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball
Adderley ikke var med – dukket Myhre
Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo
unisont med Kjetil Møster.
Og la oss så
med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han
har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne
kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk
kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk
tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.
Hva husker vi
ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten
Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene;
trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den
gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og
ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de
eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening
i dem.
Konserten
sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale
til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles
Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar