Blå eksperimenter

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Kind of Blue

Mathias Eick

Håkonshallen

Nattjazz i samarbeid med Festspillene i Bergen

Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen

Vi feiret et viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men likevel.

Tilbake i mars 1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.

Det var planen at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.

I stedet fikk vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.

Og foran tv-en hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere snakker om alt mulig annet.

Selve opplegget for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før noen av dem var fødd.

Men uansett disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt tildelt.

Problemet med et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.

Altsaksofonisten Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte, sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I «Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball Adderley ikke var med  – dukket Myhre Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo unisont med Kjetil Møster.

Og la oss så med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.

Hva husker vi ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene; trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening i dem.

Konserten sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.

Grieg på gamle og nye måter

Bergens Tidende, 27.08.2014

Edvard Grieg

Holberg Variations

Simax

Tre versjoner av Holberg-suiten

Er det plass til enda en innspilling av Griegs Holberg-suite? Plateselskapet Simax mener det. Og utgir hele tre versjoner av verket. I tillegg til orkesterversjonen spilt av strykeorkesteret 1B1 fra Stavanger under ledelse av Jan Bjøranger får vi klaverversjonen spilt av Christian Ihle Hadland. Og til sist kommer suiten i en fri, moderne tolkning som pianisten og arrangøren Erlend Skomsvoll har utviklet i samarbeid med 1B1.

Klangen i strykerversjonen virker av og litt snever, litt lukket, og noen av de raske satsene har et visst hektisk preg. Men alt i alt er dette en nøktern, streit tolkning – som dog neppe vil være noen alvorlig konkurrent til den spreke versjonen med Det Norske Kammerorkester som Simax utga siste år. Derimot er Hadlands virtuose tolkning av klaverutgaven uten konkurranse. «Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil» – kalte Grieg verket. Det var det tidlige 1700-tallets musikk han ville imitere. Og Hadland rammer helt presist den galante og elegante stemningen i Opplysningstidens musikk – med delikate, lekende passasjer i de raske satsene og følsom ettertenksomhet i de langsomme. Bedre kan Griegs klaverversjon visst ikke spilles.

Holberg-suiten er, sier Bjøranger, det «mest ihjelspilte verket for strykere som finnes». Erlend Skomsvolls bidrar med et lite gjenopplivningsforsøk. Han sprenger de fem satsene i filler, legger fillene inn over hverandre, sper til med litt klaverimprovisasjon og skaper en slags kollasj der ekkoer av Griegs musikk kolliderer med annerledes, nyere klanger. Det er avsnitt i denne kollasjen som fungerer utmerket, blant annet en dekonstruert versjon av Air-satsen. Men det er også mye usammenhengende, rådvill musikalsk tomgang. Og som helhet har Skomsvolls versjon et noe tilfeldig, desorientert preg. 

Dype melodier

Bergens Tidende, 20.10.2010

Ferry Tales

Øystein Baadsvik, tuba

Erlend Skomsvold, klaver

Trondheimsolistene

BIS

Tuba i populærmusikalsk anretning

På den nye platen demonstrerer Øystein Baadsvik enda en gang at han kan få den tunge tubaen til å bevege seg lett og elegant og at instrumentet rommer flere uttrykksmuligheter enn de dype klangene vi vanligvis forbinder med det. Denne gang har Baadsvik valgt å presentere tubaen i en populærmusikalsk ramme – som soloinstrument i en rekke upretensiøse, sangbare melodier skrevet av ham selv og pianisten Erlend Skomsvold ispedd arrangementer av gamle standards som «Over the rainbow» og «Stranger in Paradise». Baadsvik spiller melodiene, Skomsvold improviserer i bakgrunnen og Trondheimsolistene akkompagnerer med diskrete strykerklanger. Opplegget er enkelt og effektivt. Mange av de korte numrene klinger godt, men platen blir uungåelig noe ensformig i lengden. Og en del av Baadsvik og Skomsvolds strykerarrangementer er på kanten til det klisne og virker temmelig corny.