Når fem blir til tretten

Bergens Tidende, 28.02.2012

Zanussi 13 

Live

Moserobie

Liveopptak fra jubileumskonsert med Per Zanussi

Det aller siste nummeret er forbi. Applausen slutter. Og rett før lyden fader ut, hører man Stavangerbassisten Per Zanussi si til publikum: «Ses om ti år». Han får sikkert rett. For selv om platen er innspilt i fjor ved en konsert der gruppen Zanussi Five feiret tiårsjubileum, virker det ikke som om sjefen er ved å bli trett eller løpe tørr for ideer. Etter platen å dømme har han musikalsk brennstoff nok til å holde gruppen kjørende i ti nye år.

Da Zanussi Five startet i 2001, vakte den en del oppsikt på grunn av den aparte besetningen: Ikke noe akkordinstrument, bare bass og trommer i rytmegruppen. Og så tre saksofoner i front.

Det har vært litt utskiftinger underveis, men de siste årene har gruppen utover Zanussi selv bestått av saksofonistene Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal med Gard Nilssen på trommer. De var alle med på jubileumskonserten i fjor. Men i dagens anledning hadde Zanussi satt ekstra trumf på og utvidet blåserrekken med saxofonistene Jonas Kullhammar, Martin Kuchen, Rolf-Erik Nystrøm, Mikko Iannanen og Klaus Holm pluss trombonisten Øyvind Brække. Gard Nilssen hadde fått selskap av trommis-kollega Per Oddvar Johansen og Stian Westerhus var med på gitar.

Ni blåsere, to slagverkere pluss bass og gitar– det blir det lyd av. Stor, saftig lyd. Og flott musikk som har den spesielle zanussiske blandingen av frynsete arrangementer og frie utblåsninger. Her er skjeve melodier og smektende ballader. Her er tett ensemblespill som plutselig sklir ut i kollektiv improvisasjon. Zanussis musikalske univers er et åpent landskap fullt av merkelige innfall og overraskelser, et sted der 60-tallsjazz møter funk og frijazz og afrobeat. Han legger selv bunn med fulltonende bass. Og han har også selv skrevet det meste av materialet, bortsett fra at Ornette Colemans «Street Woman» og Fela Kutis «Johnny Just Drop» dukker opp underveis. 

Det er eksplosiv feststemning over hele konserten. Dette er musikk avlevert med trøkk og schwung og en god porsjon humor. Tekstheftet er sparsomt med opplysninger så det er ikke til å si hvem som spiller hva. Men alle tretten musikere er tydeligvis begeistret over å få lov til å smelle til og blåse sokkene av publikum med stor lyd.

Man skulle selvsagt ha vært der, den januardagen i Oslo. Men platen gir i det minste et godt inntrykk av festen. Og man blir uunngåelig i godt humør av den oppglødde stemningen og det musikalske overskuddet.