Reduksjon

Bergens Tidende, 21.08.2012

Sval torv

Streifenjunko

Sofa

En plate full av tyste, varsomme lyder og begivenheter

Streifenjunko er fremdeles et samarbeid mellom trompetisten Eivind Lønning og tenorsaksofonisten Espen Reinertsen. De spiller fremdeles akustisk impro. Og de er fremdeles opptatt av å utvide instrumentenes klangregister. Likevel er mye annerledes nå. Da Streifenjunko platedebuterte med «No Longer Burning» i 2009 var det bredde i uttrykket – det var industriell støy, det var fragmenter av frijazz, og det var gjennomkomponerte sekvenser med ironiske utflukter i parallelle terser. Den nye platen, «Sval torv», satser ikke på mangfold. Nå er det utforskning av avanserte blåseteknikker som står på programmet. Men eksperimentene med å utvide det klanglige uttrykket har, paradoksalt nok, ført til uttrykksmessig reduksjon. «Sval torv» er en stille, lavmælt – og eiendommelig intens – plate, full av tyste, varsomme lyder og begivenheter. Pusten fra musikerne blander seg med svak støy fra instrumentenes klapper og ventiler. Man hører dempete droner, uklare naturlyder, assosiasjoner av tåkelur. Uttrykket er nedstrippet, minimalistisk, men det ligger en særegen hypnotisk kraft i disse ørsmå akustiske hendelsene.

Utenfor kategori

Bergens Tidende, 22.05.2012

Ballrogg

Cabin Music

Hubro

Svevende norsk præriemusikk

Opprinnelig var Ballrogg et litt snodig tomannsforetagende med Roger Arntzen på akustisk bass og Klaus Ellerhusen Holm på diverse saxofoner og elektronikk. Nå har de fått følge av Ivar Grydeland som trakterer alskens gitarinstrumenter pluss skalaknappen på en gammel radio. Det er musikken ikke blitt mindre rar av. Cabin Music er en av den slags utgivelser som er umulig å plassere i vante kategorier. De fire korte sporene på platen vaker et udefinerbart sted mellom støy og musikk. Vanligvis ligger det en relativt langsom, pulserende, tikkende rytme i bunn. Og ovenover driver ulike lyder og støy forbi. Her er innslag av minimalistisk svevende mønstrer. Her er elektroniske klangskyer og diverse lydopptak. Innimellom hører man Ellerhusen Holms tørre saksofonklang med minner av Jimmy Giuffres eksperimenter på 60-tallet. Men det mest rare er lyden av Grydelands banjo og pedal steel guitar som hele tiden dukker opp i lydbildet og gir opplegget et merkelig svevende preg av køntri. Cabin Music – er det kammermusikk for hyttefolket? Eller norsk præriemusikk? Vanskelig å si. Men rart er det.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 16.03.2011

The Future of the Past

Velkro

Pling Music

Frijazz møter tungmetall og støymusikk

Hva tenkte de gamle om framtiden den gang på 1970-tallet da alt fusjonerte og jazzrocken ble til? Kanskje hørte de i det indre øret noe som minner om The Future of the Past, en plate der spretten frijazz møter tungmetall og støymusikk. I gruppen Velkro har bergensgitaristen – og BT-anmelderen – Stephan Meidell fått med seg den slovenske saksofonisten Bostjan Simon og to portugisiske musikere, Hugo Antunes på akustisk bass og Luis Candeias på trommer. Det meste av materialet er skjeve, snodige Ornette Coleman-aktige temaer som Meidell og Simon spiller unisont – før det braker løs med frie improvisasjoner for overstyrt gitar og forrevet tenorsax, sparket framover av den imponerende Candeias. Og når det blir litt for mye, kommer det noen enkle, myke gitarriffs så alle kan slappe av – før Meidell igjen trår hardt på pedalen og Candeias fyrer opp under kjelene. Det er fortids framtid på denne platen. Men mest av alt er det musikalsk nåtid. Som kommer ikledd årets hittil kuleste coverdesign.

Rett til stillhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.08.2010

Verden er full av musikk. Noe liker man, noe liker man ikke. Og så er det den tredje kategorien: Musikk man ikke har bedt om å få høre der og da.

Et par ferske eksempler: Håndverkerne som bytter bordkledning på naboens hus, hygger seg på stillaset med P3 på full guffe. Klesbutikkene på Torgallmenningen konkurrerer med omreisende musikanter om hvem som kan støye mest. Og byens nye studenter ankommer det høyere utdannelsessystemet for full musikk. I mitt nabolag er det Vor-, Mittel- und Nachspiel døgnet rundt med musikk for åpne hybelvinduer – akkompagnert av Isbilen som kjører omkring og spiller sin forrykte versjon av «Norge Rundt». Og et eller annet sted står det alltid en bil med motoren i tomgang og en ullen bass dunkende fra CD-spilleren mens sjåføren venter på en kompis som aldri kommer.

  

Ved slike anledninger tenker jeg på Unescos internasjonale musikkråd og den resolusjonen de vedtok i 1969 der de skrev:  «Vi fordømmer enstemmig den uakseptable krenkelsen av individuell frihet og alles rett til stillhet gjennom misbruk av innspilt eller kringkastet musikk på private og offentlige steder». I samme forbindelsen planla de en undersøkelse som skulle belyse alle sider av saken slik at relevante myndigheter i hele verden kunne få forslag til tiltak «beregnet på å sette en stopper for dette misbruket».

Den gangen for førti år siden var det bare uvettig bruk av grammofon og radio som var problemet. I dag er de tekniske mulighetene for å plage andre med uønsket musikk mangedoblet. Og i tillegg er det kommet et nytt psykologisk moment inn i bildet: Dagens musikkforurensere mener vanligvis at de er i sin fulle rett til å fylle det offentlige rommet med den musikken de selv liker.

Den amerikanske forfatteren Garret Keizer som nettopp har utgitt en bok om støy, mener man bør si til musikkforurenserne at de har rett til å gjøre og høre hva de vil innenfor privatlivets fire vegger. Men det offentlige rommet har vi alle rett til, og «ingen har rett til å erobre hele dette rommet, inklusive hele det akustiske rommet, til egne formål».

Virker ikke det litt naivt? Keizer har trolig aldri prøvd å framføre dette argumentet for en gruppe fulle NHH-studenter i en sen nattetime. Og løsningen hans er selvsagt grunnleggende feil. Stillhet er ikke noe privatpersoner skal krangle seg til. Musikkforurensning er, som all annen forurensning, et anliggende som krever offentlig regulering.

«Alles rett til stillhet» må sikres med tiltak fra «relevante myndigheter». Mente Unescos internasjonale musikkråd i 1969. Synd at de aldri klarte å få gjennomslag for dette synspunktet.

Overraskelser for øret

Bergens Tidende, 23.06.2010

Kreken

Phonophani

rune grammofon

Imponerende collager av lyder og stemmer

I starten av fotball VM snakket vi mer om støyen på stadion enn om selve kampene. Men nå har de fleste vel egentlig vennet seg til at par tusen fotballfans plutselig reiser seg og blåser vuvuzela og frambringer en infernalsk larm med uklare assosiasjoner av fabrikkhall, tåkelur og brunstige elefanter.

Jeg tror Espen Sommer Eide har sansen for vuvuzela-ritualet. Selv har han i mange år arbeidet med hverdagens larm og støy som han sampler og bearbeider elektronisk og omdanner til eiendommelige lydkunstverk. Sammen med Dag-Are Haugan i duoen Alog fikk han Spellemannsprisen i 2005 i kategorien elektronika. I disse dagene utgir han under dekknavnet Phonophani platen Kreken – der det er larm og støy og lyd til overflod. Men – skal det tilføyes – vesentlig mer nyansert og artikulert larm og støy enn det vi hører i transmisjonene fra Johannesburg.

Det er tolv numre platen. Plateselskapet hevder at de rare titlene er norske stednavn. Kanskje det. Det er i alle fall en slags norsk tone i prosjektet. Ikke slik at man kan peke på bestemte melodier eller instrumenter, men snarere at man av og til gjenkjenner noen fraser eller klanger midt i alt det andre som rører seg på denne platen.

Det er ikke elektronisk manipulert støy alt sammen på platen. Det er også stemmer og vanlige instrumenter. For eksempel dukker Jenny Hval opp i «Mendel» og synger en enkel melodi akkompagnert av noe som av og til minner om romantisk musikk for cello og klaver hørt gjennom en gammel, skrattende radio. I «Neverdal» møter vi den danske tidligmusikk-mezzosopranen Agnethe Christensen som synger stev og blandes med klangen av et udefinert, nesten japansk-klingende strengeeksperiment. Og nå vi er i den delen av verden: «Gubijinso» er et flott stykke elektro-pop med cameo appearence av den japanske improvisasjonskunstneren Haco.

Hva slags lyder og instrumenter Eide har arbeidet med i utgangspunktet, og hvordan han har omformet dem, er vanskelig å si. Og kanskje heller ikke så interessant. Det viktigste er at han ut av materialet sitt har skapt store, imponerende collager av lyder og stemmer i mange lag. Og at det er overraskelser for øret rundt hvert hjørne på denne platen.    

Hinsides musikken

Bergens Tidende, 04.06.2008

Discotheque Bitpunching

Puma med Stian Westerhus (gitar), Øystein Moen (elektronikk) og Gard Nilssen (trommer)

Bolage

Trondheim-trioen Puma improviserer og eksperimenterer

Siden slutten av april har Trondheim-trioen Puma vært på en halsbrekkende Europa-turne med konserter nesten hver eneste dag, fra Zagreb til Edinburgh, fra Barcelona til Beograd. På søndag spilte de i St. Etienne i Frankrike, i morgen spiller de i Berlin, på lørdag slutter turneen i Oslo. Men hva spiller de da? Lytt til deres nye plate – og hør noe du aldri har hørt før. Ikke tro dette er en vanlig gitartrio, dette er tre musikere som improviserer og eksperimenterer med alle de lydene det går an å presse ut av elektroniske lydkilder. Og ikke tro på tittelen: For pumpende diskoteksmusikk er dette i hvert fall ikke. Heller ikke er det jazz – selv om Puma faktisk ble kåret til årets beste unge norske jazzband i 2006. Støymusikk er mer dekkende, for her er seksjoner som høres ut som larmen fra et mellomstort skipsverft. Men først og fremst er dette lydkunst, skarpe, hvinende, buldrende montasjer, rapporter fra en verden hinsides musikken.