Forunderlige klangskyer

Bergens Tidende, 12.04.2019

Salika, Molika

Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli

Hubro

Musikk for kulokk, trekkspill og elektronikk  

«Ho song veldig mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra morgen til kveld

Første nummer på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.

Sammensatt og fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.

Nå som før består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på trekkspill.

De fleste av de sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger, en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende, prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.

Det driver mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut som indiske tablas.

Men hva da med den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og forvandlinger på reisen.

Musikalsk fremmedgjøring

Bergens Tidende, 01.12.2017

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen: Meander

Øra Fonogram

Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne presenterer musikalske fragmenter fra verkstedet sitt

Det startet med et handikap. Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne pådro seg en senebetennelse de første årene han studerte på Norges Musikkhøgskole. Men han klarte likevel ikke å holde seg fra instrumentet sitt, han forsøkte å arbeide med gitaren på nye måter, prøvde å få noe produktivt ut av de fysiske begrensningene. En hytte på Filefjell ble verkstedet hans, et sted der han kunne sitte og arbeide med en kassegitar og eksperimentere med alternative spillemetoder.

«Ved å ‘ombygge’ gitaren finner jeg nye klanger som kan bli grunnlag for nye komposisjoner», sier Lysne. I verkstedet mekker han på gitaren, han stemmer strengene om, han prøver å få gitaren til å høres ut som et fremmed, annerledes instrument med annerledes, større lyd.

Noen resultater av ombyggingen og den musikalske fremmedgjøringen hører du på «Meander», Lysnes debutplate fra Øra Fonogram der han spiller sammen med bassisten og frijazzveteranen Mats Eilertsen. Lysne leverer det musikalske grunnmaterialet på platen, han spiller på ulike gitarer og han supplerer med diverse elektroniske effekter, mens Mats Eilertsen legger solid fundament med sin akustiske bass. Det hele er innspilt i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio i Oslo.

Platen rommer elleve konsise arbeidsrapporter fra Lysnes musikalske verksted. Sporene er ultrakorte, de fleste varer bare to minutter, de tre lengste om lag fire minutter. Og alle er veldig forskjellige innbyrdes.

I noen tilfeller starter det med en enkel, minimal akkordrekke som etter hvert blir til utgangspunkt for Eilertsens improvisasjoner på strøket bass. I andre tilfeller hører du klirrende, ringlende gitarlyder og fløytende bassflageoletter. Noen ganger er det melodistumper med et folksy preg som gir assosiasjoner i retning av Ry Cooders stålgitarer, andre ganger er det vidstrakte lydflater av vage klanger.

«Meander» er full av lydopplevelser. Alle de innbyrdes forskjellige sporene på platen har en stofflig, fysisk og veldig konkret karakter. Mye av musikken er elektronisk generert og manipulert, men du opplever det likevel som at dette er lyder som utspiller seg i konkrete rom, at dette er musikk som har både forgrunn og bakgrunn. Og som framføres av levende mennesker.     

Lysnes og Eilertsens «Meander» er en lavmælt, stillferdig utgivelse. Og også en veldig upretensiøs utgivelse. Det er skisser vi hører, fragmenter av musikk, brudstykker av noe som kanskje en dag vil vokse og bli til noe større. 

Elektronika, støymusikk og vestlandsblues

Bergens Tidende, 05.02.2016

Det andre rommet

Erlend Apneseth Trio

Hubro

Erlend Apneseth på jakt etter nye klanger og dissonanser

Døren står på gløtt. Inne fra det andre rommet kommer det musikk. Først den karakteristiske lyden av en hardingfele, en kort, klagende frase, tre-fire prøvende toner som etter hvert blir til en liten nedadgående melodi. Så blander noen høye, nesten uhørlige toner seg inn i felelyden. Det begynner å sitre og dirre i rommet. Den enkle melodien får fastere konturer og understøttes av brutte feleakkorder. Og så er det plutselig slutt. 

Det er Erlend Apneseth, elitespillemannen fra Jølster, vi hører. Han spiller stykket «Trollsuiten» sammen med Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronika og Øyvind Hegg-Lunde på trommer og slagverk. Meidell og Hegg-Lunde deltok i 2013 på Apneseths debutplate «Blikkspor». Nå er de medlemmer av trioen hans – som i dag utgir «Det andre rommet», en Hubro-plate der «Trollsuiten» har følge av ni andre korte, improviserte lydsekvenser.

Meidell og Hegg-Lunde er «sound hunters», skriver Apneseth i tekstheftet, to lydjegere som har hjulpet ham i hans egen jakt på musikalske uttrykk som kan åpne opp for nye stemninger og assosiasjoner. De tre musikerne har veldig forskjellige musikalske erfaringer, men de har forsøkt å skape et felles språk eller – som Apneseth skriver – et rom der alle tre kan føle seg hjemme.

I dette andre rommet sitter musikerne og improviserer. Noen stykker er basert på Apneseths materiale, andre utvikles på stedet. Meidell henter nye klanger ut av sin elektroniske lydboks. Av og til tar han fram gitaren og legger hvinende fraser inn i lydmikset. Hegg-Lunde sitter bak trommerne og rumsterer med symbaler og lydobjekter. Vi hører elektronika. Vi hører støymusikk. Og hele tiden kommer det syngende, klagende vestlandsblues fra Apneseths fele.

Det er ny musikk som klinger i det andre rommet, men også musikk med historisk resonans, musikk som hele tiden åpner for referanser bakover i tid. Tradisjonsmusikken ligger selvsagt innvevd i Apneseths egne klanger på hardingfelen. Men den er også helt konkret til stede på platen. For underveis går han i dialog og samspill med Sigurd Eldegard, en gammel felespiller fra Årdal. Eldegard døde riktignok i 1962, men et gammelt arkivopptak med hans versjon av «St. Thomasklokkene» er mikset inn i trioens lydbilde og danner klangbunn for Apneseths improvisasjoner. 

«St. Thomasklokkene» er en «lydarslått», en «lytteslått», det vil si et forseggjort, virtuost konsertstykke som de gamle spillemennene framførte mens danserne tok seg en pause. Eldegards gamle lytteslått er på et vis det helt riktige valget i denne sammenhengen. For Apneseth-trioens musikk er nettopp lyttemusikk, ikke musikk som krever å bli omsatt i fysisk utfoldelse.

Det andre rommet er først og fremst et lytterom. De tre musikerne tar seg god tid. Tempoet og pulsen er lav. De følger innskytelsene sine her og nå. De finner fram et musikalsk materiale, prøver det ut, lar det utvikle seg etter sin egen indre logikk. Og skaper en serie vare, skjøre lydmalerier der musikalsk nåtid og fortid glir innover hverandre.   

Spillerom

Bergens Tidende, 01.10.2013

Past increasing future receding

Huntsville

Hubro

Huntsville med nye, gåtefulle bygninger av lyd

Det starter hver gang åpent, avventende. Så bygges det opp komplekse teksturer av droner, enkle bassmønstre og minimale gitarlinjer. Musikken kommer i flyt, lydstyrken øker, intensiteten stiger. Og så fades det ut. Fortiden øker, fremtiden minker – forteller tittelen på den nye Huntsville-platen. Kanskje var det slik gitaristen Ivar Grydeland, bassisten Tonny Kluften og perkusjonisten Ingar Zach opplevde det da de skapte de tre improviserte forløpene på platen? Underveis legger de hele tiden brukt materiale bak seg, samtidig med at de begrenser sine fremtidige muligheter. Det blir rett og slett mindre og mindre spillerom etter hvert. Og til slutt er det ikke mer å si, musikken har nådd sin grense og må nødvendigvis høre opp. Men selv om alle forløpene er basert på samme modell, er det likevel tre veldig forskjellige lydbygninger som konstrueres underveis. Og fordi platen er opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum, reiser disse bygningene seg i et kolossalt, rungende og vibrerende klangrom som gir improvisasjonene gåtefulle og nesten sakrale dimensjoner.

Spede lydobjekter

Bergens Tidende, 24.09.2013

Klavikord

Andreas Eklöf og Mats Persson

Compunctio

Et gammelt instrument i moderne omgivelser

Den svenske komponisten Andreas Eklöf og landsmannen hans, tangentspilleren Mats Persson, har tidligere arbeidet sammen om ulike avantgardeprosjekt. Nå har de kastet sin elsk på et av klaverets forgjengere, klavikordet – et lite klaviaturinstrument som var populært i Sverige og mange andre land på 1700-tallet. Klavikordet har metallstrenger som aktiveres ved hjelp av metallstifter når man trykker tangentene ned. Det er et lydsvakt instrument som ikke egner seg til store utfoldelser, men som klinger fint og sart i små rom og hjemlige omgivelser. Hva kan nåtidige komponister og musikere få til med et slikt instrument? Ganske mye, viser det seg. Eklöf og Persson lager ikke nostalgiske fantasier om 1700-tallets musikk og forsøker ikke å gjenskape den gamle, intime klangen. De går inn i instrumentet, helt inn, tett på strengene og metallstiftene. De fanger alle klavikordets spede lyder med moderne opptaksutstyr. De komponerer og improviserer frem rare, skjøre lydobjekter. Og skaper et fascinerende musikalsk univers der allting rasler, knirker, knaker.

Minimalisme

Bergens Tidende, 10.09.2013

Glow

Playdate Records

Klaver og slagverk i spennende samspill 

Pianisten Øystein Skar og trommeslageren Øyvind Hegg-Lund er kjente navn i det norske improvisasjonsmiljøet. De siste årene har de spilt – sammen eller hver for seg – i et utall av grupper og sammenhenger. Duoen Glow er deres felles prosjekt. Og Glow er også navnet på debutplaten som nettopp er utkommet på det bergenske plateselskapet Playdate Records. På platen spiller Skar preparert klaver. Det klirrer og rasler og vekker minner om gamle dager da John Cage og de andre avantgardistene fant på å legge skruer og spisebestikk innover klaverstrengene. Men som helhet peker Glow mest fremover mot samtidsmusikkens nye minimalistiske landskaper der enkle rytmiske forløp vris og vendes og forvandler seg til uventede former. Platens lengste nummer, en åtte minutter lang suite for trommer og klaver, gir et godt inntrykk av denne musikalske arbeidsformen. Her skaper Skar og Hegg-Lund spennende bruddeffekter ved å la regelmessige repetitive slagverksmønstre kollidere med friere avsnitt i klaveret. Eva Pfitzenmaier har designet et stilig cover som passer fint til platens innhold.

Reduksjon

Bergens Tidende, 21.08.2012

Sval torv

Streifenjunko

Sofa

En plate full av tyste, varsomme lyder og begivenheter

Streifenjunko er fremdeles et samarbeid mellom trompetisten Eivind Lønning og tenorsaksofonisten Espen Reinertsen. De spiller fremdeles akustisk impro. Og de er fremdeles opptatt av å utvide instrumentenes klangregister. Likevel er mye annerledes nå. Da Streifenjunko platedebuterte med «No Longer Burning» i 2009 var det bredde i uttrykket – det var industriell støy, det var fragmenter av frijazz, og det var gjennomkomponerte sekvenser med ironiske utflukter i parallelle terser. Den nye platen, «Sval torv», satser ikke på mangfold. Nå er det utforskning av avanserte blåseteknikker som står på programmet. Men eksperimentene med å utvide det klanglige uttrykket har, paradoksalt nok, ført til uttrykksmessig reduksjon. «Sval torv» er en stille, lavmælt – og eiendommelig intens – plate, full av tyste, varsomme lyder og begivenheter. Pusten fra musikerne blander seg med svak støy fra instrumentenes klapper og ventiler. Man hører dempete droner, uklare naturlyder, assosiasjoner av tåkelur. Uttrykket er nedstrippet, minimalistisk, men det ligger en særegen hypnotisk kraft i disse ørsmå akustiske hendelsene.

Stedets musikalske ånd

Bergens Tidende, 20.04.2011

Nils Økland og Sigbjørn Apeland

Lysøen – Hommage à Ole Bull

ECM

En respektfull musikalsk hyllest til Ole Bulls improvisasjonskunst

Det er januar 2010. Det er kaldt på Lysøen. Det står en mobil oljeovn i den store musikksalen der lydteknikeren Audun Stype har rigget til oppptaksutstyret sitt. Sigbjørn Apeland har tatt på seg en svær ullgenser og skjerf og solid strikkelue. Votter må han unnvære, for han sitter og spiller på Ole Bulls gamle harmonium. Vi ser det på bildet i tekstheftet til hans og felespilleren Nils Øklands nye plate på ECM – en plate som trolig er den rareste utgivelsen som ennå er kommet i kjølvannet på siste års Ole Bull-jubileum.

De to musikerne spiller Bull-svisker som La Mélancolie, Sæterjenten og temaet fra Nocturne. Pluss folketoner og populære melodier som på ulike måter er forbunnet med Bulls person. Men platen rommer også Solveigs sang av Grieg og enkle melodier som Apeland og Økland selv har skrevet. Og ingenting spilles notetro etter boka. Øklands hardingfele legger hele tiden blomstrende forsiringer henover melodilinjene, og Apeland følger opp og fortsetter med jazzaktige assosiasjoner.

Dette er ikke en tradisjonell Ole Bull-plate, det er en «hommage à Ole Bull» som det står på coveret, en respektfull musikalsk hyllest der to sentrale improvisasjonskunstnere med røtter i det moderne folkemusikkmiljøet viser fram et annerledes bilde av Bull enn det vi er vant til. I Apeland og Øklands tolkning understrekes ikke bare det sterke improvisatoriske elementet i Bulls spillestil, men også musikkens kontemplative, melankolske karakter og dens mange referanser til norske folketoner.

Apeland improviserer på det gamle, nyrestaurerte flygelet i musikksalen og på Bulls eget harmonium. Økland spiller på sin hardingfele og låner av og til Bulls Guarneri-fiolin. Og lydteknikeren Audun Stype går tett på alle instrumentene og på den gamle arkitekturen og fanger den store romklangen som er lukket inne i Bulls merkelige, mauriske palass. Platen er en «hommage à Ole Bull», men er egentlig først og fremst en hyllest til selve huset, en plate som fanger Lysøens «genius loci», stedets musikalske ånd.

Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri.