Musikalsk fremmedgjøring

Bergens Tidende, 01.12.2017

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen: Meander

Øra Fonogram

Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne presenterer musikalske fragmenter fra verkstedet sitt

Det startet med et handikap. Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne pådro seg en senebetennelse de første årene han studerte på Norges Musikkhøgskole. Men han klarte likevel ikke å holde seg fra instrumentet sitt, han forsøkte å arbeide med gitaren på nye måter, prøvde å få noe produktivt ut av de fysiske begrensningene. En hytte på Filefjell ble verkstedet hans, et sted der han kunne sitte og arbeide med en kassegitar og eksperimentere med alternative spillemetoder.

«Ved å ‘ombygge’ gitaren finner jeg nye klanger som kan bli grunnlag for nye komposisjoner», sier Lysne. I verkstedet mekker han på gitaren, han stemmer strengene om, han prøver å få gitaren til å høres ut som et fremmed, annerledes instrument med annerledes, større lyd.

Noen resultater av ombyggingen og den musikalske fremmedgjøringen hører du på «Meander», Lysnes debutplate fra Øra Fonogram der han spiller sammen med bassisten og frijazzveteranen Mats Eilertsen. Lysne leverer det musikalske grunnmaterialet på platen, han spiller på ulike gitarer og han supplerer med diverse elektroniske effekter, mens Mats Eilertsen legger solid fundament med sin akustiske bass. Det hele er innspilt i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio i Oslo.

Platen rommer elleve konsise arbeidsrapporter fra Lysnes musikalske verksted. Sporene er ultrakorte, de fleste varer bare to minutter, de tre lengste om lag fire minutter. Og alle er veldig forskjellige innbyrdes.

I noen tilfeller starter det med en enkel, minimal akkordrekke som etter hvert blir til utgangspunkt for Eilertsens improvisasjoner på strøket bass. I andre tilfeller hører du klirrende, ringlende gitarlyder og fløytende bassflageoletter. Noen ganger er det melodistumper med et folksy preg som gir assosiasjoner i retning av Ry Cooders stålgitarer, andre ganger er det vidstrakte lydflater av vage klanger.

«Meander» er full av lydopplevelser. Alle de innbyrdes forskjellige sporene på platen har en stofflig, fysisk og veldig konkret karakter. Mye av musikken er elektronisk generert og manipulert, men du opplever det likevel som at dette er lyder som utspiller seg i konkrete rom, at dette er musikk som har både forgrunn og bakgrunn. Og som framføres av levende mennesker.     

Lysnes og Eilertsens «Meander» er en lavmælt, stillferdig utgivelse. Og også en veldig upretensiøs utgivelse. Det er skisser vi hører, fragmenter av musikk, brudstykker av noe som kanskje en dag vil vokse og bli til noe større. 

Store vakre lydbilder og klangeksperimenter

Bergens Tidende, 20.10.17

Lysning

Nils Økland Band

Hubro

Nils Økland Band med særegen blanding av tradisjonsmusikk og frijazz

Det står en mann og spiller hardingfele. En kort, langsom frase. Kanskje er det en stump av en gammel, melankolsk folketone han spiller. Han gjentar frasen, spiller den om og om igjen, utbroderer den med stadig nye forsiringer. Vi skjønner at rommet omkring ham er stort, men vi er samtidig tett på ham, så tett at vi av og til kan høre hvordan fingrene hans gnir bortover felestrengene.

Det er noen – eller noe – som puster bak ham. Kanskje belgene i et orgel? I alle fall høres det etter hvert ut som om felen blir akkompagnert av tunge, mørke orgelklanger. Men også av svevende, hvinende lydflater som minner om elektronisk musikk fra gamle science fiction-filmer. Og det er visst også et eller annet mørkt instrument som av og til fordobler felespillerens korte frase.

Klangrommet omkring felespilleren blir mer og mer komplekst – og så er det plutselig slutt. Fem minutters oppbygging av et vakkert lydmaleri er forbi.  

Lydmaleriet heter «Drøm». Det er det første sporet på «Lysning», felespilleren Nils Øklands nye utgivelse på platemerket Hubro. Med seg har han de samme musikerne som da han i 2014 utga platen «Kjølvatn» på ECM. Han spiller selv hardingfele, viola d'amore og fiolin; Rolf-Erik Nystrøm spiller alt- og barytonsaksofon, Sigbjørn Apeland harmonium, Håkon Mørch Stene perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar og Mats Eilertsen kontrabass.

Det meste av «Lysning» er spilt inn i en steinkirke i Oppland. Gjenklangen fra kirkerommet er en viktig faktor i lydbildet. Den skaper en rumlende dybde og får instrumentene til å blande seg med hverandre slik at det ofte er vanskelig å si presist hvilket hvem som spiller hva. Og samtidig bearbeider musikerne instrumentene sine og framkaller særegne lydeffekter. For eksempel høres klappene og flisene på Nystrøms saksofoner av og til ut som slagverk, mens etterklangen av Mørch Stenes vibrafon smelter sammen med Apelands harmonium osv.

Kanskje det sakrale rommet også har noe å si for selve framføringen. I alle fall er det mange langsomme, meditative spor på platen. Det er avsnitt der Øklands fele virker nesten deklamerende, som om han prediker for en menighet. Og det er hele tiden ekkoer av salmer og religiøse folketoner i musikken – som for eksempel i den mørke, tunge «Blåmyr» der Brorsons pietistiske salme «Opp all den ting» plutselig dukker opp og spøker i bakgrunnen.

  

Det er ni spor på platen, ni forløp som er vanskelig å plassere i tradisjonelle musikalske kategorier. Klangen av hardingfelen og Øklands improvisasjoner gir mye av musikken folketonepreg. Men samtidig blander den norske tradisjonsmusikken seg med frijazzsekvenser og med musikk fra andre folkelige tradisjoner. Blant annet peker noen av de raske numrene i retning Balkan og Midtøsten.

Hva man skal kalle alt dette, er kanskje ikke så interessant. Det viktigste er at Økland og bandet hans klarer å få alle disse inspirasjonene og assosiasjonene og klangeksperimentene til å smelte sammen og bli til store, vakre lydbilder som utvikler seg etter en helt særegen musikalsk dramaturgi.

Smult farvann

Bergens Tidende, 12.02.2013

Mats Eilertsen Trio

Sails Set

Hubro

Forsiktige improvisasjoner

Bassisten Mats Eilersen har satt seil og stevner ut sammen med to gaster, trommisen Thomas Strønen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. «Målet har vært å improvisere fram låter, klanger og situasjoner som vel så gjerne kunne vært komponerte og produserte» -- forteller skipperen om prosjektet sitt. Det dreier seg altså om å seile ut i det åpne havet, om å følge bevegelsene i nået, på stedet, om å skape noe som er fritt men som likevel har samme kvaliteter som den musikken vi kjenner fra Eilertsen tidligere, mer kontrollerte plater. Resultatet av seilasen hans er elleve ultrakorte stykker. Her er fine øyeblikk der enkle, sangbare melodilinjer flyter forbi eller der de tre musikerne plutselig finner sammen i tett, inspirert samspill. Men når sant skal sies, holder Eilertsens båt seg vanligvis til de aller mest kjente seilrennene. Det meste av seilasen foregår tett ved kysten i smult farvann. Samspillet mellom de tre musikerne er forsiktig, avventende, alle lurer på hverandre, og det er sjelden noen tør ta den avgjørende, dristige skipperbeslutningen som kan skape vind i seilene og føre båten ut i det åpne og inn i orkanens øye.  

Høflig og dannet

Bergens Tidende, 08.02.2012

The Well

Tord Gustavsen Quartet

ECM

Romantikk og gode melodier på Tord Gustavsens nye plate

Pianisten Tord Gustavsen er ute med en ny plate: «The Well» – hans femte utgivelse på ECM. På de tre første var han akkompagnert av bass og trommer. Så i 2010 kom platen som fikk Spillemannsprisen – «Restored, Returned» -- der klavertrioen var blitt til en kvartett med Tore Brunborg på tenorsax, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Og der Kristin Asbjørnsen var med som vokalist.

Det er den samme gruppen, nå bare uten Asbjørnsen, som vi hører på «The Well», altså en plate i det klassiske kvartettformatet. Men selv om det er føyd en tenorsax til, er det på et vis business as usual, en typisk Gustavsen-plate basert på det mønsteret han etablerte på de tre første trioplatene.

I et intervju nå nylig i Aftenposten i forbindelse med lanseringen av The Well snakket Gustavsen om sitt romantiske hjerte og om sin grunnleggende interesse for den gode melodien. Og romantikk og gode melodier er det i alle fall i rikelig mål på platen: Elleve lavmælte, inderlige ballader, elleve enkle, melankolske melodier med hint av kirkerom og nordisk folketone. Alle skrevet av Gustavsen selv.

Balladeformatet åpner for de små nyansene, sa han i Aftenposten-intervjuet, og understreket at det er et format som krever oppmerksomhet fra lytteren. Men det er kanskje der platens problem ligger.

Det er en fin plate, ingen tvil om det. Uttrykket er inntrengende, stemningen vemodig og meditativ. De fire musikerne spiller seg samstemt og høystemt. gjennom Gustavsens materiale. Men etter hvert som man lytter seg gjennom platen, får musikken samme hypnotiske karakter som man kjenner fra meditasjonsmusikk: Det ensartete, avdempete uttrykket gjør det vanskelig å fastholde oppmerksomheten. Man faller hen, synker ned, ikke i musikken, men i egne tanker.

Som kjent er Gustavsen både som komponist og solist inspirert av kirkelig musikk og sakrale uttrykk. Av og til kunne man ønske at noen ville banne i kirken hans. Det skjer ikke på denne platen. Her går alt høflig og dannet for seg. Men det er noen små passasjer der noe plutselig åpner seg, der musikken begynner å flytte og løfte seg. Som i «Playing» der Gustavsen får aktivt motspill fra Jarle Vespestads trommer. Eller i den avsluttende variasjon av «Communion» der Mats Eilertsen henter buen sin fram og skaper ekspressive arabesker med bassen sin. Og først og fremst skjer det i de korte glimtene der Tore Brunborg trer fram på scenen og slår seg løs med stor, saftig saksofontone.

Åpning

Bergens Tidende, 29.06.2011

Post Scriptum

Wolfert Brederode Quartet

ECM

Ny energi og kraft i Wolfert Brederodes kvartett

Det er fire år siden den nederlandske pianisten Wolfert Brederode og hans kvartett kom med platen «Currents» på ECM. Nå er han tilbake igjen, igjen med Mats Eilertsen på bass og sveitsiske Claudio Puntin og Samuel Rohrer på henholdsvis klarinett og trommer. Og igjen er det snakk om musikk som passer godt inn i det formatet vi vanligvis forbinder med ECMs utgivelser – enkle temaer, frie, meditative improvisasjoner, et kjølig uttrykk, det meste avviklet i balladetempo. Kjøligheten understrekes av Puntins tørre, vibratoløse tone på klarinetten, men også av Brederodes eget sparsomme og kantete klaverspill. På «Currents» ble det hele til tider et hakk for blekt og karakterløst for min smak, men på den nye platen er det mer energi og kraft i musikken, noe som ikke minst skyldes at Eilertsen og Rohrer er blitt mer aktive, både som akkompagnatører og som solister. Platen heter riktignok «Post Scriptum», etterskrift. Men mest av alt virker den som en åpning mot et nytt, mer dynamisk uttrykk.

En sjeldenhet

Bergens Tidende, 16.01.2008

Vigleik Storaas

«Now»

Inner Ear

Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag

På klaverkrakken sitter Vigleik Storaas. Med seg har han trommeslageren Per Oddvar Johansen og den etter hvert allestedsnærværende bassisten Mats Eilertsen. Tre musikere – som sammen har laget en klavertrioplate uten en eneste kjedelig takt.

De beveger seg i et terreng der mange ruvende skikkelser har gått før. Men de klarer å frigjøre seg fra de store forbildene og utnytter trioformatet til egne musikalske formål – i swingende låter med lange, senete melodilinjer og i melankolske, tvetydige ballader. Alt materialet er nykomponert, skrevet av Storaas selv bortsett fra en frekk, skeivt harmonisert moll-blues som er signert Per Oddvar Johansen.

Med en spilletid på om lag tre kvarter er «Now» noe kortere enn vi vanligvis forventer det av en cd i våre dager. Til gjengjeld er den fylt til randen med lett og luftig musikk. Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag.

Vindstille

Bergens Tidende, 28.11.2007

Currents

Wolfert Brederode Quartet

ECM

Tyst og varsom ECM-musikk

Det er femten år siden at de gamle 60-tallsplatene med Jimmy Giuffre, Paul Bley og Steve Swallow ble trykt opp og gjenutgitt på ECM. Nå ser det ut til at ECM-folkene har funnet en moderne etterfølger. Det er ganske visst en trommeslager med denne gangen, og det er innslag av minimalisme à la Reich og Glass, men stort sett beveger nederlandske Wolfert Brederode og hans kvartett seg i samme musikalske landskap som den gamle Guiffre-trioen: Det meste går i balladetempo. Uttrykket er tørt og kjølig. Klarinettisten Claudio Puntin har satt stive flis i instrumentene sine og spiller med lys, vibratoløs tone. Brederode selv skriver enkle og melankolske melodier og improviserer tilsvarende avdempet. I bakgrunnen lister trommisen Samuel Rohrer og den norske bassisten Mats Eilertsen seg avsted på tå, tyst og varsomt.

Det klinger veldig kultivert og dannet alt sammen. Men en hel cd der barometeret konstant står på vindstille, blir i meste laget.