Gjenbruk

Bergens Tidende, 02.12.2015

Jul på orkesterplass

KORK med gjester

Kirkelig kulturverksted

Blandet juleutgivelse fra KORK

Krisen på platemarkedet har også rammet julemusikken. Det kommer rett og slett færre juleplater nå for tiden. Og mye av det som kommer, er gjenbruk av tidligere suksesser. Kringkastingsorkesterets seneste juleplate er et godt eksempel.

«Jul på orkesterplass» består av liveopptak fra KORKs julekonserter siste år i Oslo. Christian Eggen dirigerer, og i tillegg hører vi Tord Gustavsen på klaver, Jarle Vespestad på trommer og Sigurd Hole på bass. Pluss sangerne Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland, Solveig Slettahjell og Rikard Wolff. Og repertoaret? Vel, Anita Skorgan har skrevet en fin ny sang, «Om du bare ønsker det», og Rim Banna synger en sterk versjon av «Sarah», sangen til minne om palestinske barn drept av israelske snikskyttere. Men resten av programmet er populære julesanger hentet fra de medvirkendes tidligere juleplater – for eksempel «Hymne» (Skorgan), «Jul, jul, strålande jul» (Slettahjell), «Det hev ei rosa sprunge» (Bratland), «När det lider mot jul» (Wolff) osv. – alle dog framført i nye orkesterarrangementer.

Det er selvsagt ikke noe i veien med gjenbruk. Og konsertene fungerte sikkert helt fint for publikum i Oslo. Men hørt fra orkesterplassen foran høyttalerne hjemme i stuen er resultatet nokså blandet. Bratland og Wolff sliter tydeligvis med stemmene og med julestemningen, og mange av orkesterarrangementene høres ut som MPG-materiale. Platen løftes først og fremst av Anita Skorgan, Rim Banna og ikke minst av Solveig Slettahjell som gir oss swingende versjoner av «Poor little Jesus» og «White Christmas». Pluss at Tord Gustavsen hele tiden forgyller sangene med små, diskrete innspill.

Høflig og dannet

Bergens Tidende, 08.02.2012

The Well

Tord Gustavsen Quartet

ECM

Romantikk og gode melodier på Tord Gustavsens nye plate

Pianisten Tord Gustavsen er ute med en ny plate: «The Well» – hans femte utgivelse på ECM. På de tre første var han akkompagnert av bass og trommer. Så i 2010 kom platen som fikk Spillemannsprisen – «Restored, Returned» -- der klavertrioen var blitt til en kvartett med Tore Brunborg på tenorsax, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Og der Kristin Asbjørnsen var med som vokalist.

Det er den samme gruppen, nå bare uten Asbjørnsen, som vi hører på «The Well», altså en plate i det klassiske kvartettformatet. Men selv om det er føyd en tenorsax til, er det på et vis business as usual, en typisk Gustavsen-plate basert på det mønsteret han etablerte på de tre første trioplatene.

I et intervju nå nylig i Aftenposten i forbindelse med lanseringen av The Well snakket Gustavsen om sitt romantiske hjerte og om sin grunnleggende interesse for den gode melodien. Og romantikk og gode melodier er det i alle fall i rikelig mål på platen: Elleve lavmælte, inderlige ballader, elleve enkle, melankolske melodier med hint av kirkerom og nordisk folketone. Alle skrevet av Gustavsen selv.

Balladeformatet åpner for de små nyansene, sa han i Aftenposten-intervjuet, og understreket at det er et format som krever oppmerksomhet fra lytteren. Men det er kanskje der platens problem ligger.

Det er en fin plate, ingen tvil om det. Uttrykket er inntrengende, stemningen vemodig og meditativ. De fire musikerne spiller seg samstemt og høystemt. gjennom Gustavsens materiale. Men etter hvert som man lytter seg gjennom platen, får musikken samme hypnotiske karakter som man kjenner fra meditasjonsmusikk: Det ensartete, avdempete uttrykket gjør det vanskelig å fastholde oppmerksomheten. Man faller hen, synker ned, ikke i musikken, men i egne tanker.

Som kjent er Gustavsen både som komponist og solist inspirert av kirkelig musikk og sakrale uttrykk. Av og til kunne man ønske at noen ville banne i kirken hans. Det skjer ikke på denne platen. Her går alt høflig og dannet for seg. Men det er noen små passasjer der noe plutselig åpner seg, der musikken begynner å flytte og løfte seg. Som i «Playing» der Gustavsen får aktivt motspill fra Jarle Vespestads trommer. Eller i den avsluttende variasjon av «Communion» der Mats Eilertsen henter buen sin fram og skaper ekspressive arabesker med bassen sin. Og først og fremst skjer det i de korte glimtene der Tore Brunborg trer fram på scenen og slår seg løs med stor, saftig saksofontone.